Det var en rik mann som oppdaget at hans gull var blitt til aske. Han ble syk, gikk til sengs og nektet å spise noe. En venn fikk høre dette og besøkte den rike mannen og fikk høre grunnen til hans sorg. Vennen sa: ”Du brukte ikke din rikdom, du lagret det slik at verdien ikke var større enn verdien til aske. Hør mitt råd. Dra til markedet, legg ut en matte. Legg hauger med asken på matten og prøv å selg det.” Den rike mannen gjorde det vennen sa og da folk spurte hvorfor han solgte aske, svarte han: ”Dette er mine eiendeler som jeg selger.”

Etter en tid kom det en fattig og foreldreløs jente ved navn Kisa Gotami gående forbi og hun sa: ”Min herre, hvorfor selger du ditt gull og sølv?” Den rike mannen sa: ”Kan du gi meg gullet og sølvet?” Hun tok opp en håndfull aske og straks ble asken til gull. Mannen forsto at jenta så den virkelige verdien av ting og han giftet henne med sin egen sønn og han sa: ”For mange er ikke gull mer verdt enn aske, men for Kisa Gotami er aske som det reneste gull.”

Kisa Gotami fikk en eneste sønn, men han døde. I sin sorg bar hun det døde barnet til alle naboene og ba om medisin slik at hun kunne vekke han til live. Folket sa: ”Hun er gal. Det finnes ikke slik medisin.” Omsider møtte hun en mann som sa: ”Jeg kan ikke gi deg medisin, men jeg vet om en medisinmann som kan.” Kisa Gotami sa: ”Fortell meg om hvem dette er?”. Og mannen sa: ”Dra til Sakuamuni, buddhaen.”

Kisa Gotami dro til buddhaen og gråt: ”Herre og mester, gi meg en medisin som kan helbrede min sønn.” Buddha svarte: ”Jeg må en håndfull med sennepsfrø. Frøene må være fra et hjem hvor det er ingen som har dødd, verken barn, mann, foreldre eller en venn.” Stakkars Kisa Gotami gikk fra hus til hus og folk syntes synd på henne og ga henne frø. Men når hun spurte: ”Har en sønn eller en datter, far eller mor gått bort her.” , svarte de: ”De levende er få, men de døde er mange. Ikke minn oss om vår sorg.” Det fantes ikke et hjem som ikke hadde opplevd sorg.

Kisa Gotami ble trett og mistet alt håp. Hun satte seg ned ved veikanten og så ut i den mørke byen med lys som flakket. Omsider la nattens mørke seg over det hele. Hun satt og tenkte på menneskenes skjebne, hvordan livet blusset opp og sluknet. Og hun tenkte: ”Så egoistisk jeg er i min sorg. Døden er felles for oss alle. Den som oppgir all egoisme, vil likevel oppleve udødelighet.”

Kisa Gotami gravla sin sønn i skogen. Hun gikk tilbake til buddha og der ble hun for å lære det som kan lindre en sorg. Buddha sa: ”Livet i denne verden er problematisk, kort og smertefullt. Det er ikke til unngå at de som blir født, må dø.”

Comments

comments