I dag ville han ha feiret sin 34 års dag.

Han døde. Jeg har tenkt at jeg egentlig aldri fikk sagt farvel, for helt fram til det siste var det som om det likevel ikke skjedde. Jeg satt der ved sengen og så ham dø. Men jeg kunne aldri tro det. Det er nesten så jeg ikke kan tro det nå.

Havet er speilblankt med glød fra kveldssolen. Hver dag skyller havet i land en gave. Havet som ikke har noen grenser, men alltid i bevegelse til det treffer på noe, for så å bryte møtet og bevege seg videre. Havet har selv ingen minner, men det frakter minner som gaver opp på land.

Ved vannet var det første stedet vi bodde, Daniel og jeg. Han og jeg.

Daniel ble født den 3. mai og døde 11. mai, rett etter at han hadde fylt 30 år.

Vår første reise sammen var bort fra en speilblank horisont, i en lastebil med de få eiendelene vi hadde, en barneseng som man kunne trekke ut etter som man vokste, et bord til å slå ut, en kurvstol og leker, plastleker. Vi flyttet til Oslo, jeg skulle bli student og vi begge skulle bli sosiale.

Nå har jeg laget en Podkast til minne om Daniel som du kan høre her:

Fortellingen jeg bruker i Podkasten er “Havmannen sønn” av forfatteren og læreren Regine Normann. Den versjonen jeg forteller  i Podkasten kan nok oppleves som rimelig forskjellig fra teksten. Fortellingen er å finne i blant annet “Ringelihorn og andre eventyr”.

Jeg har brukt fortellingen som en slags maler for minner om Daniel. Den har da tjent som en tankemodell for egne erfaringer.

I Podkasten har jeg også brukt et av de siste opptakene av Daniel. Han er ute og står på ski, og oppdaterer sin kjære om hvordan føret er. Det er egentlig en liten video, han fikk et gopro kamera av meg julen før han døde og videoen viser at han prøver ut kameraet. På turen er han sammen med to av sine beste venner.

Her er videoopptaket jeg har hentet lyden fra:

Jeg har også brukt andre lyder, noen få har jeg lastet ned fra nett, andre har selv jeg laget. Jeg er jo amatør på dette feltet, men eksperimenterer meg fram i små porsjoner. Jeg har en zoom mikrofon og så bruker jeg Garageband til å redigere det hele. Jeg står på badet og tar opp selve fortellingen, det er det mest lydstille rommet i leiligheten, men helt lydstille er det dessverre ikke.
Bildene i dette innlegget er gammel og nytt, noe fra da Daniel var barn, noen bilder er tatt denne uken mens jeg har gått rundt og tenkt på ham. De virtuelle bildene har jeg laget mest med tanke på fortellingen.
Her følger noen teoretiske baktanker:

“Det er ingen smerter som er så store som et minne om glede i nærværende sorg” – skrev Aeschylus, den greske tragedieskaperen som kanskje levde fra 524 til 455 før Kristus, og han skrev også at minnet er mor til all visdom.

Når en kjær dør øker risikoen for depresjon og angst, det er en fare for redusert fysisk helse og kan gi en forhøyet selvmordsrate (Maccallum & Bryant, 2013). Minst seks måneder etter tapet av et menneske kan man oppleve alvorlig lengsel, samt mulige symptomer som: emosjonell bedøvelse, følelse av livet er meningsløst, mistillit til andre, bitterhet, vanskeligheter med å akseptere tapet, identitetsforvirring og problemer med å komme videre i livet (Maccallum & Bryant, 2013).

Autobiografisk minne er en rekonstruktiv prosess. Litteratur viser at minnet påvirker sorgen og får man anledning til å fortelle om den døde har dette en preventiv virkning for hvordan sorgen legger beslag på ens liv (Maccallum & Bryant, 2013). Det har vi visst uten at vi trenger forskning på det, for eksempel vaker over de døde i enkelte tradisjoner hvor man forteller om den døde. Det er viktig for meg at jeg markerer Daniel på denne måneden hvert år, på hans fødselsdag. Han er fortsatt blant oss, han er noe som skraper på innsiden.

Havmannens sønn (Normann, 1972)

Det var en gang en fattig legdsjente, som giftet sig med en fremmedkar som kom rekende til bygden, og flyttet med ham til en bratt holme langt fra land. Der hadde han en jordhytte, og der hadde han naust og båtstø. Der fantes ikke andre mennesker på holmen enn de to. Men jenten var blidlynt og trallet og sang, og syntes hun hadde fryd og herrens glade dager i det nye hjemmet sitt. Mannen var både vakker og lett å omgåes; og en hærskares mangfoldighet av alleslags fugl hadde hun til selskap når han drog fra henne på fiske og mange ganger blev borte både to og flere dager, uten at hun åtte rede på hvor han ferdedes.

Men fugl har flyttehug i blodet. Og da sommeren led, lettet flere og flere på vingene og strøk sydover, og det blev stussligere og stussligere ute på holmen for hver skare som drog. Før året var omme, lå det en vakker liten gutt i vuggen og sparket og lo mot henne. Han hadde ikke vinger som flyttfuglene, og ham fikk hun da beholde både sommer og vinter; og tiden vilde aldri falle henne lang mere, når hun satt alene med ham, og mannen var borte på fiske.

Da gutten var årsgammel, sa mannen en dag de satt nede ved båtstøen, at han måtte reise, og at det var uvisst når han kom tilbake. Men hun trengte ikke bekymre sig for hvad hun og gutten skulde leve av, mens han var borte. Havet skulde bringe det, bare hun selv vilde være tro mot ham og bære ham i tankene både tidlig og sent.

Hun brast i gråt og tigget og bad at han ikke måtte forlate henne. Og hvordan skulde det gå om barnet blev sykt! Ikke et menneske åtte hun å skikke efter hjelp. Og han fikk da komme i hug, han som far var, at holmen lå milevidt fra land. Han sa henne ikke imot. Tok bare konen og barnet inn til sig i et siste farvel, sprang i båten og skjøv fra land. Hun satt igjen på fjæren og stirret efter ham til båten blev usynlig for øiet inne i glansen av kveldsolen. Så tok hun gutten på armen og bar ham inn i jordhytten og stengte døren med lås og slå.

Næste morgen, da hun kom ned til naustet, var det drevet iland en jernbeslått kiste. Den var full av de deiligste klær til henne og gutten; og da hun pakket dem ut, så hun at klærne hadde farve som havet når det lå speilblankt og fanget glød fra kveldsolen. Og bare hun rørte ved dem, skiftet de i blått og gull og purpur. Hver dag skyllet havet en gave på land. Snart var det et dyrebart smykke, snart en kostelig gjenstand til å stase op i jordhytten med. Mat bragte det og kurver fulle av de de deiligste frukter, og en overflod av leker til den lille gutten.

Likevel blev tiden lang for henne som gikk der og stullet med barnet, mens hjertet blødde av lengsel efter ham som sendte henne all herligheten. En natt et par år efterat mannen var reist fra henne, blev det et slikt forferdelig vær med storm og høi sjø.

Hun steg frem av sengen, skjøv lukene fra vinduet og stod og stirret på havet som brøt mot holmen så skumsprøiten stod himmelhøit. Tenk om han hun var glad i, var ute i dette fryktelige været på tur mot hjemmet! Båten vilde knuses i smadder straks han nærmet sig land, og ikke en var der til å rekke ham en hjelpende hånd.

Fort tok hun på sig uværsklærne, dyttet teppet vel om gutten, så han ikke skulde fryse mens hun var borte, og smøg sig ut av jordhytten. Vinden slet og rev i henne, og det var med møie og stort besvær at hun tvekroket vant å kave sig ned til båtstøen. Men øiet nådde ikke annet enn oprørt hav hvor hun vendte sig, og hverken båt eller skib var å se.

Øverst i flomålet tett ved der hun stod, lå en værslått havhest og flakset med den ene vingen. Den andre hang brukket og slepte i sanden. Varlig tok hun om den med begge hendene og bar den tunge fuglen op til jordhytten. Den hverken hugg eller freste, men lå dørgende still og stirret på henne med rappe blunk over de blåsvarte øinene, mens hun stelte om den såre vingen og med linn hånd sopte den våte sanden av fjærhammen.

Siden la hun havhesten ved fotenden av sengen så den skulde få det mykt og varmt, smøg klærne av sig og krøp til køis. Hun sovnet fort og drømte at døren gikk op, og inn kom mannen hennes klædd i en fotsid kåpe av havblå fløiel og med gullkrone på hodet.

Han steg frem til sengen der hun lå, og strøk med var hånd over guttens hår og over fuglens pjuskete fjær. Men henne rørte han ikke. Hun våknet av at det knakk i dørklinken, og for frem av sengen. Men døren var stengt med slå på innsiden, slik hun selv hadde gjort det før hun la sig. Da først sanset hun at det bare var en drømmeskikkelse av mannen sin hun hadde sett, og ikke ham selv iført kjøtt og blod.

Den knekte vingen grodde fort. Men havhesten, som ellers er den skyeste av alle fugler og næsten ikke til å komme nær for levende menneske, tedde sig tam som en høne og fulgte gutten hvor han gikk og stod. Og det som underligere var oplevet hun en dag hun så gutten og fuglen sitte og prate sammen. En flokk andre fugler hadde sanket sig om de to og skvatret og snadret så det hørtes over hele holmen.

Moren unte ham gjerne den gleden å ha fuglene til lekekamerater. De vilde ham ikke vondt; og selv fikk hun mere ro til å tenke på ham hun dagstøtt lengtet efter å være sammen med. Kom han ikke nu snart, forgikk hun av lengsel efter ham. Men da hun en dag i kveldingen kom ned til båtstøen og fikk se gutten sin overskrevs på havhesten ute på brådypet, blev hun tilgagns skremt.

Hun ropte ham i land og rystet ham ublidt.

«Du kunde drukne, din viltre fant,» skjente hun, «og hvad vil du så jeg skal si til far din, når han kommer og spør hvorfor jeg ikke har passet bedre på dig?» «Å, far vet at jeg rir på hesten hans, han har selv lært mig det. Og i morgen får jeg kanskje min egen hest og får bli med far til slottet hans. Der er det vakkert, sier far; og jeg skal bli konge når jeg blir stor, og far skal gi mig makt til å skape mig om til fugl og til fisk.» «Hvad er det du prater om,» ropte moren. «Har far din et slott, og er havhesten blitt til ridehest nu? Du er blitt rent tullet du, kjære, vesle krypen min, av å leke med de galne flyttfuglene, som farer fra sted til sted og snadrer om alt og ingenting. Kom nu og bli med mor din, og gjør mig ikke oftere den sorg å ri ut på havdypet på den fæle fuglen. Fys, jeg vil ikke se den mere.»

Hun grep en sten og hev efter havhesten, tok gutten med sig og la ham tidlig og gav ham mat på sengen. Det var greit at herefter fikk hun ta sig mere av barnet og ikke støtt gå og tenke på far hans.

Da hun åpnet døren næste morgen, satt det ikke en, men to havhester på trammen. Straks kom hun i hug det gutten hadde sagt om ridehesten faren skulde sende ham, og tok og føiste fuglene vekk med soplimen. De fløi og satte sig på brattberget  straks bortenom jordhytten og skrek av glede da gutten viste sig i døråpningen. Han svarte dem med et skarpt, fremmed skrik moren aldri hadde hørt av hans munn før. Men bort til dem slapp han ikke. Moren gikk og leide ham ved hånden mens hun tok frem de vakreste lekene hans, og bad ham leke sig med dem ute i solveggen.

Selv satte hun sig på dørtrappen for å se på, og best hun satt, sovnet hun. Straks gutten merket han var fri opsynet, sprang han ned til vannet, og havhestene fulgte. Da moren våknet av blunden og gikk for å hente ham, kom hun akkurat tidsnok til å se begge fuglene bruse fra land. På den ene satt en høi mann med gullkrone på hodet, og den blå fløielskåpen han bar, slepte efter ham i kjølfaret. På den annen satt en liten gutt i skinnende sølvrustning med hvit fjærbusk på hjelmen. Hun drog kjensel på dem begge og ropte dem ved navn og bad dem ta henne med. Men de red videre utover havet på de underlige hestene sine og så ikke til den kant hun var.

Det blev tunge dager for henne som gikk igjen på holmen uten annet selskap enn sorgen og savnet. At mannen hennes var en mektig konge, forundret henne ikke. Han kunde aldri bli gildere og gjævere for henne enn han alltid hadde vært. Men at han vilde lønne hennes troskap mot ham med å ta gutten fra henne, det hadde hun ikke ventet av ham.

Men at han vilde lønne hennes troskap mot ham med å ta gutten fra henne, det hadde hun ikke ventet av ham.

Alle de vakreste lekene og de peneste klærne til barnet tok hun og la ned i den jernbeslåtte kisten og skjøv den ut på havet. Hadde far hans hatt makt til å la kisten flyte i land på holmen, maktet han nok å la den flyte dit han og gutten nu var. Så kunde den lille skatten hennes få se at mor hans ikke hadde glemt ham.

En dag hun lå oppe på brattberget bortenom jordhytten og trodde hun skulde forgå av lengsel efter mannen og barnet, syntes hun tydelig hun hørte gutten sin skrasle og le slik han hadde for vane når han var i godlaget.

Fortumlet reiste hun sig og så sig omkring, men gutten var der ikke.

Det satt fullt av fugl på berget, og alle stirret på henne; men hun fant ingen 24trøst i deres selskap, for de minnet henne så altfor meget om gutten og hans lek med dem.

Da skrek en havhest det skarpe skrik hun kjente så godt, og hun banet sig vei tvers gjennem fugleflokken og sprang dit skriket kom fra.

Tett innved land satt gutten hennes overskrevs på den underlige ridehesten sin.

«Far er konge for havfolket, og jeg har med mig en fugleham til dig. Ta den på litt svint, så kan du få bli med til ham, du også,» ropte han.

Hun lot sig ikke be to ganger, men trakk hammen på og fløi som en vakker blåskarv ved siden av havhesten.

Solen seg, og natten tendte stjerner på det mørke himmelhvelv. Hun så stjernene speile sig i havet, men de var ikke blankere enn morilden, som lyste og brant i skumskavlen som fosset om bringen på havhesten sønnen hennes red på.

Hele natten red han, og da det atter blev dag, kom de til en mur av tett skodde.

«Bak skodden er slottet til far; men angrer du at du har tatt på dig fugleham, skal jeg bli med dig tilbake til holmen og vrenge hammen av dig.»

25«Jeg vil være hvor du og han er,» svarte moren og fulgte sønnen inn i skodden.

Men hver midtsommernatt kommer en blåskarv vandrende op sjøveien på holmen. Den går rundt den nedfalne jordhytten og setter sig på brattberget, strekker sig og slår med vingene mot solen.

Det er konen som ikke kan bli kvitt minnene fra den gang hun var menneske og bodde på holmen.

Maccallum, F., & Bryant, R. A. (2013). A Cognitive Attachment Model of prolonged grief: Integrating attachments, memory, and identity. Clinical Psychology Review 33, 713-727.

Normann, R. (1972). Ringelihorn og andre eventyr. Oslo: Aschehoug.

Comments

comments