Gygra

0
143

Til våren skal jeg fortelle om gygra, både nasjonalt og internasjonalt. Jeg har skrevet om henne før her på bloggen, men det er verdt å gjenta det.

Gyger er et fascinerende ord. La meg ta en omvei, jeg begynner å føle som Hyrrokkin, jeg begynner å føle meg skrukkete. Det knirker i beina når jeg reiser meg og er det glatt ute, setter jeg på en gangsperre i hoftene i frykt for å falle. Jeg går stivbeint og med subbende museskritt. En vinter var jeg så skrekkslagen over å kanskje skulle falle at jeg framprovoserte et «iallfall» jeg skulle falle. Jeg satte meg på knærne og krabbet meg oppover. En ung mann kom løpende for å hjelpe meg, han trodde jeg hadde falt; det hadde jeg ikke, betrygget jeg han med, jeg krabbet halvveis for å ikke falle. Men stort sett kan jeg ikke tro at jeg blir eldre, bortsett fra når så barn spør. Da svarer jeg gjerne, på deres aller viktigste spørsmål om hvor gammel jeg er. «106», svarer jeg. Jeg svarer jo for å få høre: «Så gammel er du ikke!». Det sier de ikke lenger. De tror at jeg faktisk er så gammel. Som sagt, stort sett kan jeg ikke tro at jeg blir eldre….. bortsett fra når jeg treffer folk jeg ikke har truffet på mange år, da kan vi nå to fremmede, se på hverandre med et blikk som sier: «jeg kan ikke tro at det er deg, for jeg kan jo ikke tro at jeg ikke har sett deg på så mange år, for det må jo være mange år, så grå og rynkete som du har blitt.» Da ser jeg i speilet av den andres øyne, at jeg har blitt eldre. Rundt hver dags omdreiningspunkt, tenker jeg at jeg skal komme alderdommen i forkjøpet. Her om dagen kjøpte jeg boks med krem i håp om at den skal bistå meg ut av gygrarollen.


Dette er en kjempekvinne, en jotne. Hyrrokkin som nevnes i fortellingen om Balders død er en gygre. I folkeeventyrene er dette et begrep som ofte brukes om det kvinnelige trollet. Om trollet er ille, er hun ti ganger verre og er trollet en hjelper er hun den absolutt mest hjelpsomme. På et vis kan man si at hun er det norske svaret på den russiske «Baba Yaga», hun kan hjelpe de som er gode, men være grusom mot de onde.

Noen kjennetegn som ofte går igjen når det gjelder gygre i folkeeventyrene, er at hun har et meget lang nese som hun ofte roter i aska med, hun liker å bli kalt bestemor. Blir hun kalt dette, har hun en tendens til å love et bestemorstykke igjen. Hun sier gjerne ting som «Jeg har levd i 7 vedfall», det vil si at hun er så gammel at hun har opplevd skogen bli hugget til ved og gro opp 7 ganger.

Hun er representant for en evig alderdom med all den visdom og dumskap den fører med seg. Hun har for øvrig ofte en lei kløe på ryggen, forteller et folkeeventyr.

Den mytiske gygra ligner trollkjerringa, men der framstår hun som en som innehar mer urkraft. I mytene kan hun også framstå som ung og vakker, slik som Gerd som guden Frøy forelsker seg dypt i. Gygra er blant annet mor til ulvene og så har du som sagt Hyrrokkin, den som er skrukkete av ild. Etter Balders død skal han brennes på sin båt, men ingen makter å skyve ut båten. Derfor kaller de på Hyrrokkin. Hun kommer ridende på en ulv som fire berserker må holde og som tømmer bruker hun huggormer. Det som er spennende er at disse gygrene på et vis representerer alderdom eller kanskje en grunnleggende visdom, samtidig har de vitalitet og kraft.

Comments

comments