Gutten og mesteren

0
91

Dette er en fortelling nedtegnet av Ivar Aasen. Motivet er velkjent og ofte brukt i mer moderne eventyrfortelling også.

Det var mange sagn før om hvordan folk kunne skape seg om i alle skikkelser, både til dyr og fugler og tre og alt som er. I disse tider er alt dette glemt og det er kanskje ikke noe vits å huske lenger, fordi det er jo alt løgn uansett.

Det var engang noen foreldre som hadde en eneste sønn. De hadde det smått og ønsket at sønnen skulle få det bedre. Derfor bestemte de seg for at han skulle lære seg et yrke. Først prøvde de hos en skredder. Men det varte ikke lenge før gutten kom hjem og hadde ingenting lært. Deretter prøvde de hos en skomaker, men det gikk på samme måte.
Da faren gikk ut med sønnen for tredje gang, møtte de en fremmedkar som lurte på hvor de skulle. Faren fortalte at han søkte lære for gutten og fremmedkaren sa at han kunne ta han i ett år, så kunne de møtes om ett år. Dette gikk faren med på og gutten ble med fremmedkaren. Men da faren kom hjem og kona lurte på hvordan det var gått, da kom han på at han hadde glemt hva fremmedkaren het og hvor han holdt til.

Da ett år var gått møttes de som avtalt, faren og fremmedkaren. Men sønnen var ikke med. Faren ville vite hvordan det gikk, og fremmedkaren sa: Han har tungt for å lære så det går langsom fremover. Gutten måtte nok bli ett år til. Men hva er navnet ditt, ville faren vite. Den fremmede kunne fortelle at han het Mons Rødskjegg. De avtalte så at de skulle møtes om ett år.

Men om faren kom for sent eller for tidlig, er ikke godt å si. Uansett faren bestemte seg for å finne sønnen. Hvor enn han gikk så var det ingen som kjente til Mons Rødskjegg. Omsider kom han til en gård hvor det bodde en gammel kjerring. Da faren spurte etter Mons Rødskjegg, sa kona at det var best han holdt seg unna. Det er ikke godt å si, sa kjerringa. Kjerringa spyttet og sa: Han kan være den onde selv, men noen ganger er han som en god hjelper. Men om du så gjerne vil finne han, gå til fergekjerringa som har stått der i hundre år. Det gjorde mannen.

Faren kom seg ned til fergekjerringa og lurte på om hun kunne ro han over og fortelle han hvor han kunne finne Mons Rødskjegg. Det lovet kjerringa om han kunne gjøre henne den tjeneste å spørre fra henne om hvor lenge hun skulle stå her og ro. Da de rodde over fortalte fergekjerringa at sønnen var falk om dagen og hane om natten med et rødt kors på brystet, skjærer man i korset faller fuglehammen av sønnen.

Vel over gikk mannen videre og kom til et trolljuv. Der var det en hønsehus og da kvelden falt på gikk mannen inn i hønsehuset. Der så han hannen sitte. Han tok en kniv og skar et snitt i korset og i det samme falt hammen av og dere kan tenkte dere at gjensynsgleden var stor. Faren spurte om sønnen kjente til fergekjerringa. Det gjorde han, sønnen sa at fikk hun spise kristenmann var hun fri. Så rømte de ned til fergen og kjerringa rodde de over, men de voktet seg vel for å si noe før hun hadde satt dem over og det var kommet et stykke unna. Rasende var kjerringa da hun fikk høre det, men nå var det for sent. Så dro faren og sønnen hjem.
Vel hjemme var det like fattig som før. En kunst hadde da gutten lært av mesteren og det var å skape seg om til alle skikkelser. Så en morgen sa gutten til faren: Nå skaper jeg meg om til en galte og du tar meg til markedet for å selge meg. Du skal ikke selge meg for mindre enn 200 daler og så må du inderlig huske på å ta båndet som er omkring halsen på galten.

Som sagt så gjort. Faren tok med seg den staselige galten til markedet. Folk strømmet til og bø, men da de hørte hva faren forlangte for den, trakk de seg unna. Da det led ut på, kom det en som studerte grisen og som var villig til å betale. De ble enige, men da faren tok båndet av protesterte kjøperen: Båndet følger vel galten? Nei, det er grisen du har kjøpt sa faren og gikk hjem med båndet i hånda.

Da kvelden kom, kom gutten tuslende hjem. De levde godt på pengene, men en dag tok det slutt. Da sa gutten til sin far at nå skulle han skape seg om til en okse, som han skulle selge på samme måte som grisen. Han måtte da endelig huske på klaven. Det gikk med oksen som med grisen. Folk strømmet til for å kjøpslå om den store og fete oksen. Men ingen kunne kjøpe den for den prisen faren forlangte. Omsider kom det en kjøper som studerte oksen og ville ha den. Da faren tok klaven av protesterte kjøperen, men faren tok klaven og gikk hjem.

Og da kvelden falt på kom gutten etter hvert tuslende. Så levde de godt på disse pengene også til de tok slutt.
Tredje gangen skulle faren gå til byen med en hest gutten hadde skapt seg om til og selge han for samme prisen og så skulle han ikke glemme å ta bislet hjem med seg. Det gikk på samme måte tredje gang som de forrige. Men denne gangen, før faren rakk å ta av bislet hadde kjøperen kastet seg opp på hestens rygg, satte beina i siden på den, grep bislet og galopperte derfra. Kjøperen var Mons Rødskjegg som hadde jaktet på gutten siden han rømte. Nå var gutten fanget igjen og Mons Rødskjegg pisket løs på hesten så den svettet og slet og galopperte til de kom til et vertshus.

Der bandt han hesten utenfor og satte et fat med glør framfor den. Da den hadde stått der en stund, kom det en tjenestejente som hadde vært i elven etter vann. Hun syntes synd på hesten som sto der bundet og som led. Hun satte fra seg bøtta og tok bislet av den. I det samme skapte hesten seg om til en fisk i bøtta hennes. Hun gikk til elven og tømte fisken i elva. Men Mons Rødskjegg kom akkurat ut i tide til å se dette. Han skapte seg om til en gjedde og tok til å jakte på fisken i elven.
Gutten skapte seg om til en due og fløy av gårde. Mesteren skapte seg om til en hauk og fløy etter dua og ville drepe den.

Nå var det en kongsgård tett med. Der sto det oppe et av salvinduene og kongsdatteren sto ved vinduet og så ut i gården. Der fløy dua inn og satte seg i vinduskarmen og så skapte den seg om til en gullring. Da kongsdatteren så dette tok hun ringen og satte den på fingeren sin og hun gikk med ringen i lang tid.

Så kom mesteren til kongsgården og ga seg ut for å være spillemann og spilte så fint og fagert at de var rent forgapte når de fikk høre han. Nå ville kongsdatteren ha han til å spille for seg, men han sa han ikke ville det med mindre han fikk gullringen som hun hadde på seg, og så måtte hun love han ringen før hun fikk han til å spille.
Da snakket ringen til henne og ba om at hun skulle slippe han ned på gulvet før hun ga han bort. Og det gjorde hun. Med det samme hun skulle gi spillemannen ringen så laget hun det slik at den datt ned på gulvet og da skapte ringen seg om til en bønne.

Da ble spillemannen sint og skapte seg om til en mus og ville spise opp bønna. Men så gikk det galt allikevel for musa, for da skapte bønna seg om til en katt og bet så i hjel musa før hun fikk tid til å skape seg om igjen. Og slutten ble at gutten sto over sin mester. Eller kanskje ikke. Det kan være at kongsdatteren forelsket seg i han og at det ble et bryllup etter hvert. Men det er det opp til dere å finne ut av.