Gravens evolusjon

2
40

Jeg rydder i bilder, Daniels bilder, bilder av Daniel og bilder tatt av Daniel. Bildene er et stilisert liv, utvalgt, redigert, plassert, fokusert. På den andre siden av fotoet sitter jeg og stirrer og prøver å huske eller forestille meg, alt avhengig av hvor jeg var da bildet ble tatt.

Noen bilder har jeg tatt. Jeg har tatt bilder av graven, en dokumentasjon av en stein og noen planter som vokser og dør; noen er kanskje så heldig at de kommer tilbake. Jeg er ikke helt inne i det med gravkultur. Hvordan skal jeg egentlig ivareta en grav, finnes det en måte å gjøre det på. Jeg er der ofte og står og ser på hans navn, ser på datoene som om det var en fremmed som lå der. Jeg ser på ugresset og irriterer meg, tenker at jeg må huske på å ta med en hakke. Den glemmer jeg og kommer på det igjen, neste gang jeg står der.

Nå har rosene mistet blader, noen knopper er der, men de rekker ikke å blomstre, de forblir en knop som en metakommentar til det hele. Det er nok ikke så mange som besøker graven lenger, en naturlig utvikling, minnene har blitt mindre smertelige. Om ikke lenge er det bare oss to, hans navn og meg som møtes. Det er den nye sorgen, det er den meningsløse ensomheten. Det å stå der framfor skriften og ønske at det var annerledes, at jeg slapp å gå til steinen. At jeg ikke hadde trengt å tenke på hvordan jeg egentlig burde stelle hans grav. Jeg kikker på de andre gravene. Noen er glemt og noen er overdådig pyntet. Det er høst og kanskje på tide med lyng, jeg liker egentlig ikke lyng, men burde vel ha det på graven. Skal jeg klippe rosene? Eller la dem stikke fram som tynne og tomme kvister. Jeg håper på snø, for da blir graven så stille og jeg kan tenne et lys.

2 COMMENTS

  1. Veldig rart det der med graver. Det er et ansikt utad til andre sørgende, hvor pen graven er viser hvor glad man var i den døde, hvor stort savnet er. Og, det er forsåvidt litt gravmoter ute og går, som det du skriver om lyng. Jeg synes ikke du trenger å sette lyng der, om du ikke liker det. Bildene viser en godt ivaretatt grav, tenker jeg, Daniel verdig. Selv om den blir mindre besøkt etter som tiden går, vil jeg tro det er noen som har kvalitetstid der i blant, som er veldig viktig for dem. Det er iallfall min erfaring. Når savnet etter et menneske jeg kjente er stort, kan besøk ved graven være sterkt.

Comments are closed.