Framme i Suzhou

0
119

Da har jeg våknet etter min første natt i byen Suzhou. Jeg befinner meg noen timer foran det jeg normalt ville ha vært om jeg var i Norge, det vil si at klokken er 0541, mens den hjemme ville ha vært 23.41 (dagen før). Jeg er i et annet døgn, jeg er både eldre og yngre på samme tid.

Og jeg er utestengt fra det jeg normalt nå ville ha gjort om det var morgen i Norge og jeg satt ved dataen, sosiale medier og norske nyheter. Om jeg brukte datanettverket på mobilen, ville jeg hatt tilgang, men det koster en formue så jeg lar være. Der er ytringsfriheten en dyr affære. Men bloggen min har jeg tilgang til, så den får bli min kontakt med det som jeg nå kun kan forestille meg.

Utover denne manglende kontakten, er det veldig fint å være her. Tiltros for at reisen ned hit var et lite helvete. En ting er flyturen, det er nytteløst å prøve å sove på et fly, plassen er trang, reisen er lang. Men inngangen inn i Kina gikk mye raskere enn sist gang jeg var her i 2011, det var to ganger avlevering av fingeravtrykk og et lite notat, rask kikk i passet og så befant jeg meg i republikken. Og der sto det en sjåfør med navnet mitt på en plakat, han skulle hente meg og kjøre meg til byen Suzhou. Her må jeg forresten nevne at jeg måtte gå gjennom en «kroppstemperaturkontroll», det er det første gang jeg har opplevd.

Det ble en hasardiøs kjøretur hvor kvalmen lå og vaket i halsgropa hele tiden, sjåføren kunne ikke engelsk, bortsett fra ordet «solly (sorry)» som ble flittig brukt under turen, mens jeg satt og niholdt meg i setet foran meg. Sjåføren var en ung mann (så iallfall slik ut) som ivrig fulgte med i sosiale medier på mobilen, mens han stadig måtte skifte filer for alltid ligge foran andre biler. Hva er greia med det? Hvorfor behovet for å skifte filer i en firefelts vei, hvor du fint kan ligge over 100 kilometer i timen, om du ligger i den samme filen? Jeg er i utgangspunktet litt redd for å sitte i biler, denne følelsen ble kraftig forsterket i løpet av denne kjøreturen som varte i godt over 2 timer. Selvfølgelig ble det toppet av at sjåføren stadig hadde kraftige hostekuler; og så la han bilen over i fila nærmest veikanten, rullet ned vinduet og spyttet ut en kraftig klyse.

Jeg fikk en liten pause, da han ble stanset rett etter en bompengestasjon (de var det forresten mange av langs den veien vi kjørte) for kontroll. Men denne kontrollen var veldig effektiv, så pausen ble kort og pulsen min fikk liten hvile. Like etter hadde sjåføren behov for å ta en rask pause, jeg tenkte at han kanskje måtte tisse eller lignende. Men da han satte seg i bilen igjen, medbragte han en sterk røyklukt, noe som forklarer hostingen og som la ytterligere press på min kvalmende følelse.

Jeg ble fraktet helskinnet og nerveslitt fram og der sto Michelle og Thomas, ved et fint hotell. Vi spiste og jeg gikk og la meg. På kvelden ble jeg tatt med ut av «forfatteren» Jimmi og en ung kvinne hvis navn jeg ikke kan huske dessverre. Jeg ble tatt med til en fantastisk restaurant med lokal sjømat. Maten er en eneste stor samtale, alt blir delt og fortalt om. Jimmi forsvant etterhvert og det ble en handletur på meg sammen med den unge kvinnen i små butikker i en vakker gågate. Men før det, ved bordet, sang den vakre kvinnen en vidunderlig liten kinesisk opera for meg alene, om en kvinnes jakt på sin store kjærlighet. Her handler moten om Korea, så jeg fikk meg både en gul genser og rosa kjole derfra.

Jeg trives godt her, har sovet som en stein. I dag åpner festivalen.

Comments

comments

Legg inn en kommentar