Fra væren til viking

0
270

Da har jeg kommet meg igjennom to romaner til. Den siste kjøpte jeg på vei til Wales. På fly er jeg nødt til å ha noe i hendene som kan ta fokus bort fra alle de lyder som oppleves som truende, som nok er naturlig for flyet. Men det er jo ikke naturlig å fly!

Romanene er vidt forskjellige på alle vis, utover at de begge er skrevet av norske forfattere. La meg begynne med den jeg leste sist: «Jomsviking» av Bjørn Andreas Bull – Hansen. I begynnelsen lot jeg meg fascinere av hovedkarakteren Torstein som opplever at faren blir brutalt myrdet, som selv blir trell, men senere viking. Romanen blir fortalt av en aldrende Torstein som kjemper både for og mot Olav Tryggvason. Historien befinner seg med andre ord midt i en brytningstid. Romanen er detaljrik, noe som er nyttig for meg da jeg arbeider med Hervor som selv er kriger (selv om Hervors fortelling er 500 år tidligere).

Etterhvert ble jeg nok lei av alle de brutale hendelsene Torstein både observerer og selv deltar i. Men det er uten tvil en velskrevet roman. Jeg har bedt min sønn lese den for å se hva han syns.

Her et lite utsnitt fra da Torstein treffer Olav første gang:

«Nå fikk jeg øye på han som hadde løftet armen til hilsen ute på sjøen. Han sto i baugen på et av langskipene; han hadde kløvet opp på ripa og sto nå og skuet ut over de flate øyene i nord og øst. Han sto fullstendig stille, og hadde det ikke vært for den blå kappen som flakket omkring ham og det lange håret som blafret i vinden, kunne han like gjerne vært hogget ut av stein. Høyreist og stolt sto han der, jeg syntes mest han lignet en av selveste Odins sønner.»

Den andre romanen hadde jeg egentlig ikke lyst til å lese, men den lå øverst i haugen med uleste bøker og jeg tenkte jeg fikk tvinge meg igjennom den. Den ble en positiv overraskelse: «Når jeg er hos deg» av Linn Ullman. Romanen tar utgangspunkt i at en kvinne, Stella, faller ned fra et tak og dør. Forholdet til kvinnen og hennes mann blir fortalt gjennom ulike perspektiver og karakterer: en etterforsker, en gammel venn, datteren og lignende. Disse blikkene åpenbarer noe prosaisk, noe ensomt, vemodig og absurd, alle mer eller mindre desperate i sin ensomhet. Den vakker:

«Dette bringer oss til skjeene. For hver julaften fikk Stella og jeg en felles gave av moren til Stella. En teskje og en suppeskje. Se her på denne skjeen. Et nærbilde av skjeen, Stella! Jeg har valgt suppeskjeen, jeg foretrekker suppeskjeen framfor teskjeen. Teskjeen er pinglete. Teskjeen er en puddel, et lommespeil, en tilknappet tynn kvinne. Suppeskjeen derimot er bare rundt og myk og god, og i motsetning til kniver og gafler, ikke farlig å putte i munnen. Suppeskjeen minner meg om deg mot meg, og meg mot deg om natten.»

Jeg har bestemt meg for å lese mye i sommer og akkurat nå leser jeg på en liten novellesamling.

Comments

comments