Fortelling om offer – den andre fortellingen andre desember

0
5

Vi stempler rutiner på våre liv og kaller det ritualer. I et slags desperat behov for en opphøyd tilhørighet, helliggjøres hverdagen. Fyller oss selv med den klisjefylte mantraen «Grip dagen», mens vi tenker på det vi bør gjøre – i morgen. Spiser en kjeks og drikker litt vin og har da gjort opp for det halvåret, forlater tomrommet fylt med bla bla.

Så ligger vi der om kvelden, selvanskuende martyrer og stirrer ut i mørket, fylles av den langsomme irritasjonen over at tiden er for kort, vi burde ha gjort det i dag allikevel. Trøster oss med relativitetens vuggesang. Vi sovner, og våkner fylt med tro på at døgnet savner vårt nærvær. Offeret skjenker vi ikke en tanke.

Kuan Yu hadde fått ordre av keiser Yung Lo om å lage bjellen som skulle henge i klokketårnet i Peking (nå Beijing). Lyden av klokken skulle trenge inn i hver eneste del av byen. Hver eneste borger i byen skulle få varslet om noe var galt eller at noe skulle feires når bjellen ringte. Kuan Yu og hans arbeidere, arbeidet i måneder og omsider var formen klar og det smeltede metallet skulle helles ned i formen. Keiseren var tilstede da det hele ble gjennomført under en bestemt seremoni. Metallet måtte avkjøles og deretter ville de få se om alt arbeidet hadde vært mislykket eller om de hadde hatt hellet med seg. Dessverre hadde de mislyktes. Den store klokken hadde sprekker. Kuan Yu fikk sjansen til å prøve på ny, og denne gangen forlot han aldri arbeidet. Han fulgte hver eneste handling som ble gjennomført. I løpet av måneder sov han sjelden og han så nesten ikke noe til sin familie. Dessverre, det nyttet ikke. Heller ikke denne gangen var den store klokken hel. Kuan Yu var fylt med frykt og skuffelse, ikke bare hadde han ødelagt sitt eget rykte, men han hadde også mistet sin anseelse hos keiseren. Keiseren var rasende, han ville gi Kuan Yu en siste sjanse, men om han mislyktes denne gangen, ville han bli hodeløs. Kuan Yu var fortvilet, hva slags synd hadde han eller hans forfedre utført som hadde ført han opp i dette uføret.

Kuan Yu hadde en datter, hun fikk all hans kjærlighet – for hun var hans eneste barn. Ko-Ai var høyt elsket av alle på grunn av sitt vesen, og hun elsket sin far høyt. Hun så sin far lide og prøvde å trøste han med å si at dette ville også gå over. De to mislykkede gangene var til for at den tredje gangen skulle opphøyes til et mesterverk. Hver dag ba hun og ofret for sin far, for at han skulle lykkes. I all hemmelighet gikk hun til en astrolog og fikk der vite at den tredje gangen også ville mislykkes. Lykken vil kun komme om……

Da dagen kom, ba Ko- Ai om at hun måtte få være tilstede ved seremonien. Under seremonien var det helt stille, den eneste lyden, var lyden av det glohete metallet og spenningen som lå i luften. Med ett ble stillheten brutt av en ung kvinnes skrik. Ko-Ai ropte: For min far, i det hun kastet seg ut i det glohete smeltede metallet.

En jomfrus blod var det som skulle til for å redde klokken.