Fortellerrazzia

0
109

For ellevte året på rad, var vi på fortellerrazzia i en bestemt kommune forrige uke. Vi var: Ine Mariel, Kirsti, Marianne og meg. Alle tidligere studenter og fine folk og fortellere. Selv om jeg er lite begeistret for “mor metaforen” i den sammenhengen, må jeg likevel være stolt av de som finner en stemme i dette forunderlige kunstfeltet kalt muntlig fortellerkunst.

Fortellerrazziaen var flott, noe den alltid er, men den har også sine feilskjær eller små detaljer som gjør at det ryker litt i sømmene. En læreres engasjement spiller en mektig rolle når man er på besøk. En lærer som opplever oss som en forstyrrelse eller en skole som ikke evner å ta oss i mot, gir også en dårligere opplevelse og erfaring, både for oss utøvende og for de som skal tre inn i en verden hvor de forestiller seg ved hjelp av sin egen fantasi.
Det er nok på tide å ta en pause i Fortellerrazziaen i den kommunen, selv om det i all hovesak er flotte og entusiastiske personer vi møter, av store og små. Og vår kontaktperson er den aller beste. Men alle parter har blitt litt “vant til det”.

Det ble noen gullkorn denne gangen også. Ute i en gang hørte jeg en elev si til en annen: “Det er ikke duuu som har ADHD, det er jeg det!”. I en fjerde klasse hadde jeg med noen gåter og svarene fra elevene var kreative, der de skulle vare på hvem som satt rundt et bort: “Russere, kyr og livmødre.” I en tredjeklasse spurte jeg om noen hadde småsøsken. Av og til når man stiller slike spørsmål, oppstår det et behov for å formidle, ja, det var flere som hadde småsøsken, men også noen som var både tanter og onkler. Tilslutt var det vel en gutt som hadde fått nok, så han reiste seg opp og ropte ut at han var bestefar.