Fortellerkveld med studenter

0
218

På den siste samlingen av studiet muntlig fortellerkunst, hadde studentene fortellerkveld, en fin og variert fortellerkveld. Det åpnet med en afrikansk fabel om en skilpadde og en firfisle som ikke unner skilpadda salt. En fortelling om urett og korrupsjon, men som i fortellingens verden alltid tar parti med den som har rett og får rettet opp i ugreia tilslutt slik at lytteren kan sitte igjen og håpe på at virkeligheten også er slik.

Deretter fulgte det personlige fortellinger. Først ut var en fortelling om å ha araknofobi og likevel dra til Amazonas, men aldri igjen. For der hviler edderkoppene i enhver hengekøye og på ethvert blad om man ser nøye nok etter. Deretter fortellingen om å flytte fra storby til distrikts Norge hvor det er så lite at man blir hovedattraksjonen og forside i lokalavisa og om å finne sin store forelskelse, men å tro at man er alene om det.

Etter pause, ble det en biografisk fortelling fra andre verdenskrig, hvor helten faktisk ikke overlever fortellingen. Men helterollen må overtas av datteren for å sikre at fortellingen blir ført videre. Ja, noen dør brutalt som en følge av andres ideologi. En fortelling om en grusom skjebne, men likevel med glimt av skjønnhet.
Kvelden ble avsluttet med en fortelling, igjen personlig, om en reise til USA, hvor man har blitt uheldig med sitteplassen sin og havnet på et ugunstig sted i flyet. Og først når man skal forlate flyet, oppdager man at man faktisk har sittet på feil sted.


Som du ser, blir det mye personlig materiale på disse studentene, dette tiltros for at dette ennå ikke er et tema på studiet. Men det er tiden, man er opptatt av de personlige erfaringene, kanskje fordi det gir en plass i en større sammenheng, kanskje fordi vi trenger de små episodene omgjort til noe større for å vise verden at også den enkelte spiller en rolle.

Comments

comments