Fortelleren som forteller i kirken – intertekstualitet

0
454

Da har jeg transkribert det fjerde dybdeintervjuet i min FOU som tar for seg norsk eventyrstil. Du kan lese de andre her.

Denne våren har jeg observert og intervjuet fem fortellere som forteller norske folkeeventyr, materialet skal danne grunnlag for en artikkel som ser på muntlig fortellerkunst som kunstform i vår samtid. Den fjerde fortellersituasjonen foregikk i en kirke på kveldstid med et voksent publikum. Fortelleren fortalte det norske folkeeventyret ”De syv folene”. Fortelleren fortalte alt skåret presist og nøyaktig. Ordene sto i fokus. En sjelden gang kommenterte fortelleren fortellingen som «Dette vet jeg ikke sikkert, men jeg tror han ikke sov for han så for seg ting oppe i hodet.» Det var også noen ironiske kommentarer mot slutten: «Satt der med kaffe og den dama, hva vet jeg!» Det ga inntrykk av at fortelleren lot fortellingen skje som om det var utenfor fortellerens kontroll. Fortelleren brukte svært lite mimiske gester, kun da gutten, protagonisten hang i hestens hale og da sverdet ble brukt. Det var primært små rytmiske gester med hodet og hendene, inne imellom noen deiktiske gester. Det var en stor markert bevegelse, da gutten fortalte at de fikk brød og vin, her formet fortelleren et kors med sin kropp. Pausene var gode og lange. En karakter sto tydelig fram, trollkjerringa med et stirrende blikk og en enkelt bevegelse.

Det interessante (blant annet) å trekke fram fra fortellersituasjonen og intervjuet var intertekstualitet. I og med at fortellersituasjonen foregikk i et kirkerom, er det nesten ikke til å unngå å se nærmere på det begrepet. Kirkerommet er tydelig bygget over en grunnfortelling, samt at det eksisterer en rekke personlige fortellinger knyttet til kirkerom som både, bokstavelig talt, rommer begynnelse og slutt og alt imellom. Selv om fortelleren selv ikke brukte begrepet intertekstualitet var det tydelig det det var snakk om, når vi samtalte om det å fortelle denne fortellingen med tydelige kristne undertoner inn i et kirkerom:

”Det er klart det der med å vise Kristus på slutten, den har en ganske rå effekt. Og den lurte jeg på om jeg skulle la være å bruke i dag. Så lenge det er i et kirkerom og jeg på en måte sier: Her er det. Så gjør jeg den. Men når vi har gjort den i Skolesekken så har jeg ikke brukt den. Fordi jeg syns den er så veldig… altså der går du inn i meget stort grep da. Men jeg liker den i kirkerommet fordi den antyder noe som der kan bli en smule dristig eller noe morsomt da. Så man trekker noe inn fra kirkerommet og inn i eventyret. Den er selvfølgelig planlagt. Og den fikk jeg fra Kirsti Birkeland faktisk. Hun sa at det syns hun var kult å gjøre det akkurat der. Altså for en del mennesker, særlig litt snille troende mennesker fungerer det veldig sterkt da. Og vi får ideen om Kristus som en overgangsfigur. Hvilket jeg tror er ganske tett på.”

Begrepet intertekstualitet ble introdusert på slutten av 1960 tallet av Julia Kristeva
og baserte seg på hennes kunnskap om Bakthin (Forsyth). Bakthin mente at litteratur fungerer i dialog med tidligere utgitte så vel som kommende verker. Videre mente Bakthin at dette prinsippet ikke bare gjaldt i litteraturen, men at alle ytringer er gjenstand for denne gjensidige påvirkningen. Det er å forstå en ytring som en reaksjon på noe som allerede har vært sagt og som kan forventes å bli sagt. Han mente altså at enhver ytring er farget av tidligere og fremtidige ytringer. Grunnkonseptet innenfor intertekstualitet er at ingen tekst er original, men bærer med seg referanser til andre tekster. Prototypen på en intertekstuell tekst er T.S. Eliots dikt «The Waste land» hvor så å si hver linje er et sitat fra andre verk (Forsyht). Intertekstualitet kan være parodiering, plagiering, sitering, hyllester og lignende. (Forsyth 3). Teksten blir sett på som et område fylt med hendelser. Intertekstualitet ligger ikke bare i tekstskaperens intensjoner med teksten, men også i hva slags mening leseren trekker ut av teksten. I følge Kristeva er en enhver tekst en absorbering og transformasjon av en annen tekst (Gemzøe 12). Roland Barthes argumenterte for at intertekstualiten kun skjer i leserakten. (Fosyth 5).

Intertekstualitet er sentralt for fortellere, bevisst eller ubevisst, flere arbeider for eksempel med flere varianter av samme fortelling. Denne fortelleren bruker bevisst grunnfortelling og tradisjonell fortelling i et samspill:

”der bruker jeg jo Bibelske termer for å si at disse historiene berører hverandre. Det gjør jeg med den historien i det rommet ikke sant. Det er jo for å si at disse fortellingene handler om hverandre hele tiden og bestandig. I alle fall når man kommer i et kirkerom med kirkegjengere. Der er det ihvertfall viktig å si… å alminneliggjøre Kristus som en Askeladd figur.”

Det kan tolkes slik at folkeeventyret bringer den store grunnfortellingen (kristendommen) mer ned på et ”folkelig” plan. Dette er et grep som er kjent fra middelalderens ”Exempla” fortellinger hvor prestene brukte tradisjonelle og andre fortellinger for å illustrere læresetninger eller formidle et budskap. Det er antatt at motiver fra Exempla igjen ble tatt opp i den muntlige tradisjonen. Sett fra det perspektivet er denne fortellersituasjonen i seg selv en intertekstuell hendelse.

Comments

comments