Forestillingsevnen

0
7

For øyeblikket leser jeg boken “How to make believe – the fictional truths of representational arts” redigert av J. Alexander Bareis og Lene Nordrum. Et av de grepene, blant forfattere, som ofte går igjen er “Show, don’t tell”. Kanskje litt paradoksalt for en forteller å fokusere på det, men det gjelder også muntlig fortellerkunst. Det har med diegesis og mimesis å gjøre, vil jeg tro. Uansett i boken, som er en antologi, tar en av artiklene utgangspunkt i nettopp dette(Distance in fiction av Tobias Klaus og Tilmann Köppe). Det handler om hvordan man presenterer hendelsene i en fortelling. Mens “telling” oppsummerer gjerne det som skjer, som f.eks., om jeg tar utgangspunkt i fortellingen om Hervor, så vil “Hervor, noe sint, diskuterte med faren og grep sverdet ut av farens hånd” nærme seg mer “telling”. (Kanskje et dårlig eksempel, men det var det jeg kom på i farta.). “Showing vil være å gå i detaljer og få lytteren til å forestille seg det som skjer. Jeg vil beskrive landskapet der de er, legge inn replikker, beskrive karakterene: Hervor vil rynke øyenbrynene, stirre hardt på faren og si: “Gi meg sverdet og det nå!”

Forfatterne refererer til Genette i beskrivelse av de to måtene å fortelle på – kort distanse (showing) og lang distanse (telling). For, som forfatterne skriver, det finnes en haug av beskrivelser som prøver å forklare hva som egentlig utgjør disse to måtene å fortelle på. Den korte distansen skaper en følelse av mimesis.

De to måtene handler om to ting, hvordan man som forteller legger til rette fortellingen, men også om hvordan fortellingen blir mottatt. Den korte distansen har til hensikt at mottakeren skal forestille seg det som skjer eller late som om de tror på det som skjer.

I muntlig fortellerkunst er det også viktig med telling, ellers drukner lytteren i detaljer og fortellingen blir for langtrukken.