Forbannet feit gris, fellesskap og det å være alene

0
181

For et par år siden gikk jeg hjem fra en middag med noen kollegaer. Bak meg hørte jeg brått en manns stemme skrike og brøle: ”Du jævla hore, forbannede feite gris.” Jeg snudde meg og så rett på en mann med blå T-skjorte, olabukser og bustete hår. Han så shabby ut. Han fortsette å rope og det var rettet mot meg: ”Fy faen så stygg du er. Jævla hore. Du er det styggeste jeg har sett!” Der sto det en mann som et levende kommentarfelt. Han gikk videre og jeg snudde meg og gikk, noe skjelven, hjem. Mannen på 50+ var selvfølgelig åpenbart syk (?), og det skal ikke være hovedtemaet i dette innlegget, men han fikk meg til å tenke, og jeg kom på det norske folkeeventyret om grisen ville endre levemåten sin – et folkeeventyr som passer perfekt i overgangen til det nye året og alle de planene man har for å endre livet sitt. Kort fortalt handler folkeeventyret om en gris som er lei av å leve på restemat og sove i «boss», mens de andre dyrene på gården får både høy og godt leie. Derfor drar den til dommeren i byen for å få dømt seg selv til et nytt liv. Dommeren syns grisen kommer med rimelig ønsker og avgjør at grisen skal få sove i silkeseng og spise erter. Grisen, så lykkelig at den slår en krøll på halen, går hjemover og nynner for seg selv en om det nye livet. Men reven hører dette og nynner om å spise restemat og sove i «boss», dette blander seg inn i grisens regle og da han kommer tilbake til gården, spør de andre dyrene om hvordan det gikk. Lykkelig forteller grisen at han skal sove i «boss» og spise restemat. Ensom går han inn i båsen sin og lever lykkelig. Han har blitt både sett og hørt og hva mer kan man forlange da. Jeg ble også sett, kanskje ikke med det fokuset jeg ønsket, men hva kan man forlange når man for lengst har passert grensen for å være ung og lovende?

Da jeg var ung og lovende.

Hovedpoenget med det jeg ønsker å skrive om her, er det å være alene, om man så er en feit gris eller ikke. Denne julen har jeg og min sønn valgt å være alene, det var helt OK for ham, selv om vi kan nok kjenne presset på at vi burde vært flere, vi burde var sammen med «storfamilien», for det skulle kanskje vært flere gaver under treet og juleribba ble litt for mye for oss to. Middagen jeg hadde stått i dampen fra over hele dagen, var unnagjort på tjue minutter og vi pakket opp gavene i et veldig langsomt tempo for at kvelden skulle vare.


Jeg ble mor første gang da jeg var tjue, det som da kaltes for alenemor, i dag kalles det «enslig mor eller far». På midten av 1980 – tallet var alenemor et skjellsord. Det mente iallfall et politisk parti som i dag sitter i regjeringen. Det var en skam og «kvinner ble gravide for å snylte på staten» ble det påstått. Jeg gjorde mitt for å unngå dette stempelet en alenemor hadde, av og til lot jeg til og med som om jeg ikke var en enslig mor i det hele tatt, for skammens stempel satte mange hindringer i en videre samtale. Skulle det slumpe til at det en sjelden gang fantes en alenefar, var dette et tegn på et mirakel av et overmenneske, for tenk at en far kunne ofre sin karriere for sine barn på den måten. (En mor som forlot sine barn eller som selv ikke kunne ta seg av sine barn var så ille at det ble ikke en gang nevnt). For det å bli foreldre var også nesten det samme som å ikke ha en karriere. Det hendte at det dukket opp eksempler på kvinner som håndterte både det å være mor og ha en karriere, men vi stolte ikke helt på at det kunne stemme, det måtte være en eller annen feil et sted, sikkert en billig tjener i form av en au-pair som lurte i skyggene. Det høres ut som om jeg snakker om forrige århundre, og det gjør jeg jo, men ikke lenger enn tretti år tilbake.


Andre gang jeg ble mor var jeg 35, der endte jeg også alene, men nå var det ikke noe usedvanlig ved dette. På overflaten er det nå akseptert at man er enslig mor eller far, jeg mener, kronprinsessen var jo det. Likevel framstår det å være alene som en liten systemsvikt i samfunnet. Storfamiliens og flokkens struktur henger fortsatt fast i det hverdagslige og offentlige. Det er perioder i livet hvor man skal være alene, som når man er ung og søkende, men ikke når man er en voksen i middagshøyden, når man nærmer seg matriarkat alderen, familiens overhode, da er man bortimot stemplet som fredløs om man er alene. Det føles som den trettende feen som ikke blir invitert til Torneroses selskap.

I mitt arbeid som forteller, ser jeg i de gamle mytene og folkeeventyrene at det er den tradisjonelle familien som former grunnlaget for fortellingenes og felleskapets overlevelse. Det skal ende i et bryllup, en forening mellom to familier, to slekter, en allianse som sikrer overlevelse. De tradisjonelle fortellingene kommer fra noe normerende som er tilstede for å dyrke et fellesskap. I fortellingene finnes det hendelser som fører til ensomhet og isolasjon, men det er som oftest forbigående og er tilstede for at den unge heltinnen eller helten skal få begynne med blanke ark. I den greske mytologien har du for eksempel den greske gudinnen Athene, født ut av sin fars panne. Krigsgudinnen er alene, men hun er et enkelt tilfelle. Daphne i en romersk-gresk myte ønsker å leve som Athene, men den eneste måten hun kan gjøre dette på er ved å oppgi sin kvinnelighet og bli til et laurbærtre. I norrøn mytologi tilbringer Frøya mye tid alene, men hun ønsker det ikke. Hennes mann er stadig ute og reiser og Frøya gråter bitre gulltårer over fraværet av ektemannen.

Det finnes ensomme karakterer i folkeeventyrene. Trollene er ofte framstilt som den enslige som lever i isolasjon fylt opp med rikdommer i huler og uten sans for interiørdesign, disse er misantroper som røver menneskebarn for å gjøre et forsøk på å utslette menneskene – uten barn overlever ikke menneskene. Vi tror gjerne at trollene spiser mennesker, men jeg har ikke funnet et eneste folkeeventyr som forteller om det, skjønt fortellingene blir jo fortalt fra menneskets synsvinkel, det kollektive mennesket, fellesskapets arne, da er mennesket overvinneren og det enslige trollet taperen for det bryter med den kollektive ideen om hvordan et samfunn skal bygges opp. Men ellers er de ensomme de gamle konene som er spredt ut over i en eller annen skog med nesa i aska og som skal gi deg bestemorsråd. Hun er befestet der som en volve over visdommens vugge og dyrker sin ensomhet i naturen blant snakkende dyr og vinder.


Jeg har valgt og trives i min alenesomhet, tiltros for at jeg bor midt i byen (og ikke i skogen som folkeeventyrets kjerringer) og blir tiltalt som en feit gris. Det koster å være alene, som foreldre får man en dobbelt rolle. Likevel har jeg ikke behov for å gå til en eller annen dommer og få endret min livsstil som i folkeeventyret over. Men neste jul blir vi nok flere, det var tros alt litt stusselig.

Comments

comments