Folkeeventyr

0
8

Ruth B. Bottigheimer er kanskje en av samtidens største forskere innenfor folkeeventyr, også fordi hun har noen kontroversielle teorier. I dagens lille teori innlegg skal jeg ta for meg hennes artikkel kalt: “Fairy-Tale Origins, Fairy-Tale Dissemination, and Folk Narrative Theory”.

I innledningen sier hun noe om skjemteeventyret og at dette har en tendens til å hente karakterer fra dagliglivet, karakterer som representerer datidens lyttere. Akkurat dette syns jeg er interessant. For etter at folkeeventyrene ble nedskrevet er dette et grep som har stivnet. Jeg har tilgode å høre fortellere som tilpasser karakterene til dagens kontekst, slik at protagonisten ligner på lytterne. Vel, der tar jeg litt feil. Det gjelder nødvendigvis ikke når man forteller for barn.

Det ser ut som begrepet “folktales” hos Bottigheimer, representerer det man i Norge vil kalle for skjemteeventyr. Disse fortellingene ligger nær “virkeligheten” og i et miljø som for eksempel et bondesamfunn, er det naturlig at det er mange bønder i fortellingene. Et annet særtrekk ved disse fortellingene er at de har en dystopisk slutt. Og at at protagonisten begynner og ender på et sosialt lavt nivå.

Dette er noe som skiller skjemteeventyret fra det vi kaller undereventyret og som hos Bottigheimer blir kalt for “fairy – tales.”

For eksempel er slutten stort sett alltid lykkelig og royal. Bottigheimer skiller mellom to typer undereventyr. Den ene typen kalles for “restoration tales” det vil si at protagonisten er en kongelig, mister sin makt, men gjenfinner den på slutten av fortellingen. Vi har ikke så mange av disse fortellingene innenfor norske folkeeventyr, men kanskje 12 villender kan tjene som eksempler på dette.

Den andre kategorien er kalt for “rise tales”. Disse begynner med en fattig helt, og Bottigheimer påstår at denne kategorien først er å finne i renessansen. Her blir den fattige tilslutt og gjerne gjennom ekteskap, belønnet med rikdom.

En annen ulikhet mellom de to typer undereventyrene er at “restoration tales” gjerne er lengre, med flere underplot.

Bottigheimer understreker det som andre har påpekt, at brødrene Grimm i begynnelsen ikke samlet fortellinger fra “det vanlige folket”, men dannede, unge kvinner og deres mødre. Disse kvinnene hadde tilgang til litteratur som oversatte fransk litteratur hvor moderne “fairy tales” en del av lesestoffet.
Bottigheimer hevder at formidling av undereventyr nok like mye har sitt grunnlag i skriftlig litteratur som muntlig overlevering.