Fjerde desember: Lyklahaugen

0
119

I dag en fortelling om å bli bergtatt. Om morgenen må jeg gå tur med Atsjoo og jeg har bestemt meg for å lage en liten billedserie kalt «7AM», altså ta bilder i morgenmørket. Det er jo ikke lys på gravlunden der vi går tur, så hvorfor ikke prøve seg fram.

Kilde til dagens fortelling er Ivar Aasen: Norske minnestykke I

Det var en haug som ble kalt Lyklahaugen (Nøkkelknippehaugen) og der var det mye huldrefolk i gamle dager. Det var en jente som ble bergtatt på selveste juleaften. Den unge, vakre kvinnen ble sist sett sent på kvelden da hun gikk av gårde med et nøkkelknippe for å hente sine finklær.
Det gikk en stund og en dag var drengen på gården ute i skogen og skulle hugge ved. Gutten hørte en single lyd og så mot det stedet lyden kom fra og ut av haugen kom jenta bærende på nøkkelknippet slik de som hadde sett henne sist husket det.

Hun fortalte gutten at hun var bergtatt og at hun hadde fått en fin og snill mann og hun hadde det så godt at bedre kunne hun ikke ønske seg. Mannen hennes het Brenthodn (brent horn). Hun spurte om han ikke hadde lyst til å se folket hennes. Jo det ville han gjerne. – Du må bare vente litt, sa hun, – jeg må inn haugen for vi skal ut og ri. Du må legge deg ned på knærne og sette albuene på knærne, så kommer vi forbi.

Jenta gikk inn i haugen og da det begynte å røre seg i haugen, satte gutten seg ned. De kom ut av haugen hele folket og jenta var med og hun red fremst på en hest med gullsal og gullbiksel. Hun var som en dronning. Hun var som en guddom der det lyste fra henne på alle sider. Mannen hennes red rett etter henne, han var også så oppstaset med gull og sølv at det skinte av han, men han var ikke like fin som jenta hadde sagt for han hadde en nese som rakk ned til salskappen. Etter dem fulgte det et stort selskap, men hva de var, var ikke godt å si. For når gutten så deres rygger var de som tomme tønner, eller kagger det ikke var bunn i.
Så forsvant følget og gutten så ikke mer til dem.

En annen gang var det noen som hadde sett jenta i marka og snakket med henne og spurt om hun ikke lengtet hjem. Men hun svarte at hun hadde godt hos huldrefolket året rundt. De var ikke redde for noe, bortsett fra Tore Trommeslager (torden), om han kom, da var ulykken ute.
Det var siste gang hun ble sett.

Ønsker du å ta et fortellerkurs, mer info her.

Du kan kjøpe en fortellerbok, info her.

Ønsker du oppdaterte nyheter om muntlig fortellerkunst, kan du melde deg på nyhetsbrev her.

Comments

comments

Legg inn en kommentar