De små bena lignet trommestikker der de løp etter meg ned den bratte bakken. Jeg skulle reise igjen og hadde plassert min fire år gamle sønn hos bestemor. Han ville ikke være der. Jeg gikk med lange skritt, han ville aldri klare å ta meg igjen. Han måtte rope. Han ropte: ”Ikke reis, mamma.” Jeg svarte: ”Jeg kommer snart tilbake.” Han stoppet, holdt gråten, ryggen min var det han så. Han sa, halvhøyt: ”Så farvel, da.”

Over tjue år etter løp jeg. Han måtte ikke reise. Jeg så han forsvant og sa: «Farvel da». 

Jeg husker. Likevel er jeg usikker, jeg vet ikke om de øyeblikkene jeg husker er liv fortalt eller et liv levd.

Jeg vil fortelle deg et norsk folkeeventyr kalt  «Den som gjør alle like». I Norge finnes det flere varianter av folkeeventyret, både fra Telemark og Trøndelag. Den varianten jeg har kommet over har store likheter med en variant skrevet ned av brødrene Grimms versjon.

Jeg har gjort noen grep med fortellingen som kanskje kan provosere eller overraske, jeg har forandret kjønn på protagonisten for å se hva det gjør med fortellingen.

Første gang jeg arbeidet med dette folkeeventyret var i forbindelse med en forestilling kalt «Farvel da». Jeg fortalte ikke fortellingen den gangen. I forbindelse med forestillingen hadde jeg 365 brettede papirbåter som lå ut over gulvet. På hver båt var det en fortelling om død. Dette var en av fortellingene.

Det var en mann og en kone, som var fattige. De eide ingenting, bortsett fra barn som de hadde mer enn nok av. Huset de bodde i besto av planker, til tak, vegger, ikke glass i vinduer, planker å spise ved og sitte på. Bordet av planker de satt ved, hadde sprekker og det var krise, for smuler kunne forsvinne ned i sprekkene. Og smuler var det de levde av.

Der i hjemmet ble det aldri spurt om – hva skal vi spise i dag? De visste hva de skulle spise, det samme hver dag, grøt og suppe med det de fant spiselig. Ved måltidene var enhver mage fylt opp med klage i rammel og skrammel. Alt de eide bar de på seg, og byttet seg i mellom om de ønsket forandring. De brukte dager på å pusse, lappe og reparere det de hadde. Vel, du skal være glad du ikke var der, og det var de også, for da ville de hatt enda en munn å mette.  Vi som lever i en slags overflod, kan ikke forestille oss hvordan det var, men det var som det var.

Og oppe i all denne fattigdommen ble det født enda et barn. Kona løftet opp barnet og holdt det i sine armer, hun så de vakre, kloke øynene og sa: «Du kan ikke leve her. Jeg må gå ut i verden og finne noen som er villig til å ta deg.»

Fra midten av 1800 – tallet og en del oppover kan du finne annonser i aviser hvor barn blir gitt bort, annonser som står blant andre annonser som stall til leie, eller arbeid som søkes. En annonse lyder som følgende: «Snille folk anmodes om at tage som sitt eget et vakkert, to måneder gammelt pikebarn».
Kona tok det lille barnet og gikk av gårde for å bli av med det. Hun var lett å løfte, men en tung byrde å bære. Om ikke barnet ble plassert bort, ville det bli døden for dem alle. Så gikk hun der og tenkte, tenk om ingen ville ha hennes barn, da ville det gå ille.

Etter en stund kom det i mot henne en mager og skjeggete mann. Han hadde intense øyne, slike øyne som ikke så deg, med et blikk som egentlig aldri traff deg, men som speilet seg selv i deg. Kona svettet i hendene og skulle til å gå forbi, da den fremmede stoppet opp og sa «Hvor skal du med barnet?». «Åh», sukket kona på utpust, «jeg har så mange, korte og lange, store og små, det holder nå. Jeg er avsted for å se om det er en som har hjertelag til å ta det.» «Jeg kan ta det jeg,» sa den fremmede. Kona kikket nærmere på den fremmede, kledd i brunt og grått, gikk nesten i et med trær og støvete vei, han så ut som han skulle falle sammen, men holdt seg oppreist.

I en av annonsene fra 1800 – tallet står det: «Et års gammel, friskt pikebarn ønskes bortsatt til samvitihetsfulde, børnløse folk».
«Og hvem er du?» ville kona vite. «Jeg er Jesus,» sa han. «Jesus?», kona ristet på hodet og tenkte seg om. Så sa hun: «Ja, det er rart med det, du vil jo gjerne gjøre det til en fattig kvinne og det har jeg prøvd og det er det største kors noen kan bære,» sa hun, takket og fikk videre med barnet.

På veien møtte hun nok en kar. Dette var en krumbøyd en, alltid smilende og som gned seg i hendene, plirende øyne og skjeggstubber stakk ut fra haka og nedover halsen. Han strakte hals og kikket nysgjerrig på barnet hun bar. Kona grøsset. «Hvor skal du med det vesle barnet?» sa fremmedkaren. «Jeg er av sted for å se om noen kan ta seg av det,» sa kona. «Jeg kan ta det jeg,» sa fremmedkaren. «Hvem er du for en?» ville kona vite. «Jeg er Gamle Eirik,» sa den fremmede. «Nei fysj,» sa kona og spyttet i bakken «det får du ikke, du fører alle i fordervelse,» sa hun og så reiste hun videre med barnet sitt hun.

Om du ikke vet hvem Gamle Eirik er, så kalles han også for djevelen eller den onde. Ifølge kulturarven er Gamle Eirik en degradering av Erik den hellige. Erik, en gang en svensk konge, drept og gjort helgen av. Men pave Alexander den fjerde forbød kulten rundt Erik.

Det begynte å nærme seg kvelden, skumringen snek seg fram mellom trærne. Kona stoppet opp, skulle hun likevel gå hjem med barnet. Eller skulle hun legge barnet i skogkanten og håpe at noen ville finne det.

Mens hun sto slik og vinglet litt fram og tilbake, usikker på hva hun skulle gjøre, kom det en tredje kar. Han hadde et alvorlig drag over ansiktet og gikk framover med foldede hender, hun så hvordan den ene tommelen gned den andre hånden, som om det lå en rastløshet over han.

«Hva skal du med det barnet?» spurte den fremmede? «Jeg er ute for å få tak i noen som kan ta seg av henne», sa moren. «Jeg kan ta det jeg», sa mannen. «Hvem er du?» ville hun vite. «Jeg er døden», sa den andre og sukket.

Å huske er å være i et bestemt sosialt rom, påvirket av den kulturen vi befinner oss i (Pollan, 2015, s. 159) skriver religionshistoriker og forfatter Brita Pollan i boken «Å huske sitt liv Litterære essayer». Denne boken handler om selvbiografien eller det autobiografiske minnet. I det sosiale rommet befinner det kollektive minnet seg som en ramme til det autobiografiske. 

Det kollektive minnet ikke er fiksert og noe arkivert som en stagnasjon, det kan for eksempel sees gjennom religion, i følge den franske filosofen Maurice Halbwachs (Halbwachs, 1992, s. 92). Tolkninger av den store minneboka Bibelen har endret seg, om enn kanskje litt i etterkant av samfunnet ellers og mange av oss ser med forundrede øyne på de som tolker Bibelen bokstavelig, som om de kom fra en annen tid. Vi som er opptatt av fortellinger, ser likheter mellom myter og fortellinger i samtidens trosretninger. Religionene er bygget over fortellinger, fordi fortellingene er gode ivaretagere av minnet.

Da jeg ble konfirmert var omstendighetene annerledes enn i dag. Vi hadde en eldre og litt streng prest. Min klassevenninne skulle vise meg noe i den Bibelen vi hadde fått. Hun bladde ivrig gjennom boka, men da slo presten strengt hånda i bordet og ropte ut: «Ragnhild, bla pent i Bibelen!»

Samtidens påvirkning beriker det religiøse minnet, men på den andre siden er religion også fiksert gjennom ritualer som kroppsliggjør en tilhørighet som er større en den enkeltes individuelle forhold til minnet. Ritualene sikrer en forbindelse mellom det som har vært og nået, det er en materialitet der som alltid har blitt gjentatt.

Mange av oss ofrer ikke religionen en tanke utover ritualer som gir oss fridager og dager for å samles og pleie det kollektive minnet.

«Er du det?», sa kona og så nærmere på den fremmede. Han så ut som om han bar en stor byrde på sine skuldre, samtidig som han virket bestemt og fast. Kona så ned på barnet og tilbake på den gamle, hun skuttet med skuldrene og sa: «Ja, da skal du få det, for du gjør alle like. Du er en rettferdig mann». Så overrakte hun barnet og la det i dødens hender. Hun snudde ryggen til og skyndte seg hjemover og så seg aldri tilbake. Gamlingen gynget barnet og nynnet skakke toner han hadde hørt andre nynne for å dysse barn i søvn.

Gjennom sin bok nevnt over, tar Pollan for seg ulike mennesker/tenkere/forfattere som har skrevet sin selvbiografi. Selvbiografien er gammel, men likevel ikke et av de eldste kulturuttrykk vi har. Pollan skriver: «Forskere har ment at på tiden for Homer og nedskrivingen av Iliaden og Odysseen hadde mennesker ennå ikke utviklet en jeg – forståelse som gjorde det mulig for et individ å rekonstruere sammenhengen i en personlig livshistorie fra barndom til voksen alder. Jeget var ikke oppdaget som realitet løsrevet fra hva familie, samfunn og religion måtte definere et menneske som (Pollan, 2015, s. 37)

 Historien om det «individuelle jeg» er med andre ord ikke like gammelt som mennesket, en nokså radikal motsetning til vår samtid, hvor det individuelt tilpassede og det personlige er i  fokus.

Døden passet godt på barnet og sørget for at hun fikk både næring og læring. Hun fulgte med døden på dens reiser og så både det ene og det andre.

 Jenta vokste opp og lærte med tiden å helbrede de syke. Så kom dagen for da de skulle skilles og hun skulle reise alene. Døden sa til henne: «Det er en siste ting jeg vil du skal vite. Når du kommer til en som er syk vil du se meg i rommet. Ser du meg sitte ved hodet til den syke som ligger til sengs, da er det ikke håp, det er ikke å tenke på liv,» sa han, «men sitter jeg ved føttene, da kan den syke bli frisk igjen, det må du merke deg. Dette tegn må du aldri bryte, for da må du selv bøte.» Jenta som nå var blitt en ung kvinne, nikket med hodet og så reiste hun alene omkring i verden. Hun reiste hit og dit og opp og ned og voktet seg for å ikke bryte dødens ord.  

Pollan kaller selvbiografien for «innenfra – sannheter (Pollan, 2015, s. 62)». Det er fordi selvbiografien ikke gir seg ut for å «huske rett», det er mer snakk om hvordan man ønsker å bli husket som. Hun skriver: «Livet er et råstoff for diktningen, noe som ikke er et svik mot livet, men en fullbyrdelse av livet som bevissthet om livet (Pollan, 2015, s. 62)».

Vi har våre private, mentale rom, hvor alle slags fortellinger blander seg i hverandre: «Der finner man gjemt hemmelige betydninger av det livet vi har levd – inntrykk fra barndom og oppvekst, bøker vi har lest, erindringer, familiehistorier, uferdige tanker, følelser vi ikke forstår selv, drømmer, nærvær med mennesker vi har møtt og aldri glemmer, døde vi husker i savn og med takknemmelighet, anelser som forbinder oss med fortiden og en ukjent framtid, følelser som undring, forvirring, angst, og ikke minst bevissthet om den egne døden som venter oss – alt det og mye mer er til stede i vårt eget skjulte indre rom. (Pollan, 2015, s. 171)».

Jenta ble en doktor som var viden kjent og spurt etter over alle land.

Da var det engang at kongen ble syk og doktoren ble hentet. Hun gikk inn i et mørklagt rom, tunge tepper dempet lydene. Her og der sto rådgivere og kongens slekt og ristet på hodene mens de visket dempet med sorgtunge stemmer. Her sto tiden stille, for de prøvde å fange den og snu den om slik at den døende ble frisk og levde. Kongen var høyt elsket og da desto tyngre sorg. Dokteren så døden sitte ved hodegavlen. «Her er det ikke råd,» sa hun og ble en del av flokken som ristet på hodene. Folket var så sorgfulle og de sa hun måtte redde ham. Kunne hun gjøre kongen frisk så skulle hun få så mye lønn som hun aldri før hadde fått. Hun så på ham, døden, den gamle som satt der og nikket med hodet. Han satt og duppet av. Hun fikk en ide. «Fort», hvisket hun og gjorde tegn til at de skulle ta kongen og snu ham. De sprang fram , tok tak i kongen og snudde ham. Slik at hodet lå der føttene hadde vært og føttene var nå ved hodegavlen. Kongen slo øynene opp, han var frisk og alle gledet seg. Men ikke han.

Han var ikke blid. Han reiste seg opp og vinket henne til seg med sin strenge pekefinger. «Du blir med meg», sa han.

Har du en fortelling om deg selv du angrer på at du har delt?
Uttrykket personlig fortelling «som bevissthet om livet» syns jeg gir en god beskrivelse på hva som skjer når man bygger opp en fortelling basert på et minne. Denne prosessen innebærer en refleksjon som ligner det den franske filosofen Paul Ricouers kaller tre stadier av mimesis – fortellingen må gjennom noen prosesser for at den skal kunne formidles til andre.  Selv liker jeg å arbeide i spennet mellom det personlige og det mytiske.

Man kan forundre seg over hvorfor fortellinger som myter overlever, tiltros for at disse ikke representerer en objektiv virkelighet. De befinner seg på et sted hvor vi bruker fantasien for å kunne ta mytene inn over oss. Pollan sier at overlevelsen skyldes at mytene handler om individets absolutte verdi og nødvendigheten av «å akseptere ensomheten om seg selv (Pollan, 2015, s. 64)».

Har du hørt en fortelling du ønsker du aldri hørte?

Har du en fortelling om deg selv du angrer på at du har delt?

Han var ikke blid. Han reiste seg opp og vinket henne til seg med sin strenge pekefinger. «Du blir med meg», sa han. Hun falt ned på kne framfor døden og ba for sitt liv. «Jeg er ennå ung og har mange år igjen, slipp meg og la meg være. Jeg lover å aldri igjen bryte det løftet jeg ga.» Døden så på den kvinnen som han selv hadde oppdratt, han følte med henne og kanskje var han for streng. Han sa: «Gjør du dette engang til, da tar jeg deg,» og så strøk han henne over hodet og lot henne leve. Ja doktoren lovet at hun aldri skulle gjøre det igjen

Så gikk det en liten tid og kongssønnen ble syk og doktoren hentet. Om kongen var elsket, fylte kongssønnen dem med enda større sorg. Ingenting smerter slik å se sitt barn være syk. Jeg måtte si, så farvel da.

Og ingenting smerter som å se en foreldre elske sitt barn og måtte si farvel til det. Hun måtte si det. «Ja, her er det ingenting å gjøre», sa hun, da hun så døden sitte ved hodegjerdet. Men de ba henne og kongen sa at om hun bare kunne gjøre sønnen god igjen, så skulle hun få ham. Doktoren så på kongssønnen og hun så hvor vakker han var og hun tenkte at aldri hadde hun fått elske noen og hadde noen elsket henne? Døden satt og duppet. Doktoren kunne ikke dy seg. Hun våget å snu ham og han ble god igjen. Kongssønnen hev seg om halsen på doktoren.

Men døden grep henne i kragen, dro henne vekk derfra og sa: «Du følger meg.»

 

Det ligger en fare i fortelle sin egen fortelling, for når den er fortalt eller skrevet, så er det gjort: «Livet er ikke lenger like åpent for nye fortolkninger (Pollan, 2015, s. 97)». Jeg tenker også at når ens egne fortellinger blir fortalt, tilhører erfaringene ikke lenger bare seg selv. Det eller jeg har blitt noe annet i andres øyne, jeg har mistet litt av meg inn i noe som er større, en annen tolkning av meg. Pollan sier «På en eller annen måte forblir vi allikevel ‘oss selv’, som adskilte individer knyttet til vår spesielle historie, slik vi husker den og slik andre ser oss. (Pollan, 2015, s. 159)». Den personlige fortellingen tar opp konsentrerte sider av meg, det er meg i en fortolket tilstand – en blanding av representasjon og presentasjon. Det er nødvendig å ha en formening om hva man utsetter seg selv for når man forteller seg inn i en offentlighet, du er ikke lenger din egne tolkning, men lever et liv i andre som er utenfor din egen kontroll.

Dette er en øvelse for deg, tenke på noe som har skjedd i livet ditt og finnes det en parallell til den hendelsen et annet sted? Om du for eksempel, bare for å ta et eksempel som kommer til meg, red på hest som barn, har du lest, hørt fortellinger om andre som red på hester. Kan du blande sammen de to hendelsene til en fortelling?

Døden tok henne  med seg på hennes siste reise, den gikk langt ned i jorda, der var helt mørkt, hun holdt seg fast i døden og følte seg fram. Langt i det fjerne kunne hun se skimmer av lys og brått sto de i en grotte hvor det var så fullt av lys at det var lyst overalt. Flakkende flammer fylte rommet fredfullt. Noen lys var lange og nylig tente og noen var halvbrente og noen brant i staken. «Hva er dette?», spurte doktoren. «Det er et lys for hvert menneske,» sa døden. «De som er nylig tente det er småbarna og de som brenner i staken, det er slike som har levd sin alder ut.» «Hvor er mitt lys?» spurte doktoren. «Der er det», sa døden og pekte på en stump av et lys. Det var bare så vidt det blafret. Rundt det sto det andre lys, de var lange og brant sterkt. «Hvilke lys er det?» «Det er din familie.» «De som ga meg bort? Det er ingen rett at de får leve lenger enn meg. Bytt mitt lys med en av deres. Jeg vil og jeg må leve lenger.» Døden så på henne  og dermed sloknet hennes lys og hun døde.

Litteratur

Halbwachs, M. (1992). On collective memory. Chicago og London: The University of Chicago Press.

Pollan, B. (2015). Å huske sitt liv Litterære Essayer. Oslo: Emilia Press.

 

Comments

comments