Mandager og tirsdager øver jeg med Martin, komponisten til forestillingen “ut og stjæle sølvender.” Det er en blandingsøvelse, for samtidig som vi går igjennom del for del av fortellingen, komponerer han og vi prøver ut de delene han har tenkt skal skje, musikalsk.

Før disse øvelsene, går jeg tur med hunden mens jeg øver på å fortelle igjennom fortellingen. I går når jeg forberedte prøven med Martin, bestemte jeg meg for å endre den siste delen av folkeeventyret helt. Forestillingen er basert på “Askeladden som stjal sølvendene”, den siste delen av fortellingen lar Askeladden seg fange av trollet for å fetes opp og datteren skal slakte Askeladden når han er fet nok, men isteden slakter Askeladden datteren og serverer henne til trollet. Jeg har ikke noe imot den slutten, tematisk, men det var noe som strittet i mot dramaturgisk. For så langt har det vært mye fram og tilbake i fortellingen, og denne avsluttende delen kommer som et lite ork.
Men i går datt en helt ny slutt ned i meg, en slutt som jeg har stjålet fra andre folkeeventyr og som igjen kanskje har fått ideen fra det greske eposet om Odyssevs reise hjem fra krigen.

I begynnelsen av fortellingen etablerer jeg Askeladden som en ingen, og dette tar jeg opp igjen på slutten av fortellingen. Trollet ber om hans navn og Askeladden kaller seg for ingen. Deretter skader han trollet så det brøler og andre troll langt unna hører det og spør hva som er i veien: Ingen har skadet meg, svarer trollet. Da sier de andre: Ja, har ingen skadet deg, kan du hjelpe deg selv.

Jeg har ikke fått prøvd ideen ut, så hva slags virkning det vil få, det vet jeg ikke. Men jeg var ganske fornøyd med at dette datt ned i hodet på meg.

Comments

comments