Jeg er i Belgia og i kveld skal jeg fortelle norske folkeeventyr. Da passer det med en norsk tradisjonell fortelling på bloggen i dag.

Kilde: Gammel kultur : eventyr, sagn og historier, Haukenæs, Th.S. , Bergen : I kommission hos C. Floor, 1898

Engang tjente det på Gården Øvre Bolstad i Hålandsdalen en gutt ved navn Sjur. En dag hadde han vært nedover dalen og da han i den mørke vinterkveld kom oppover og passerte det sted som kalles «Vetlava» ble han oppskremt ved et overmåte stygt rop eller skrik. Han hørte straks at ropet ikke kom fra noe menneske og at det kun kunne være troll som utstøte det, var han på det rene med.

Skrekken tok vår Sjur såpass at han øyeblikkelig tok til beins det forteste han kunne, angstens svette perlet på hans panne og kalde rislinger løp som elektriske strømmer opp og ned ryggen hans. Så fikk han høre det uhyggelige ropet igjen, og han syns så tydelig at navnet hans ble nevnt: «Hei Sjur, Hei sjur!» lød det. Ropet kom nærmere og nærmere og raskere og raskere ble guttens flukt, nå var så hans bein ikke berørte jorden.

Det lå kram, klissete snø på veien, noe som i betydelig grad hindret hans flukt, idet snøen festet seg til skoene og dannet store kladder, men hans blinde skrekk lot ham ikke ense disse vanskelighetene, han bare løp og løp for harde livet og da han av og til hørte klask på veien bak seg, som om noe kom løpende etter ham, ble han skrekk om mulig enda større enn før, idet han nå hvert øyeblikk ventet på å bli grepet i nakken bakfra og kastet mot jorden eller bortført gjennom løse luften, hengende og dinglende etter nakkehårene.

Men endelig, da kreftene holdt på å svikte ham, brystet arbeidet som en blåsebelg og for øynene var det sorte og grønne snirkler, streker og prikker, og for ørene hørtes det en susen og brusen som av en stor foss, nådde han endelig fram til sitt hjem, stormet inn i stua og stengte døra etter seg.

Han fortalte om det som hadde skjedd til alle som ville høre på han. Og alle var enige om at måtte ha vært et stygt troll som jaktet på ham.

Kvelden etter var en rask tur ute og fikk høre det illevarslende ropet. Husets folk kom ut og kunne fortelle til hans store skuffelse at det de hørte var en uskyldig hubro. De klask han hadde hørt etter seg på veien, var nok de snøklatter som falt fra skoene hans under hans ville flukt.

Comments

comments