Fra ca. 2000 til 2004 var jeg med som forteller i arrangementet elvelangs ved Akerselva. Det første året, 2000, var en var en jubileumsmarkering hvor jeg arbeidet med koreografen Kate Bresee. Jeg fortalte en fortelling som to dansere danset til og en rekke dykkere kom fra elven som et høydepunkt i arrangementet. Rundt oss var alt mørkt, fordi det var det viktige elementet i Elvelangs, det skulle ikke være elektronisk lys, men fakler.

De andre gangene har jeg fortalt med fortellere, hvor vi har stått i skråning eller i en sving og dannet en flaskehals med våre fortellinger.

Å fortelle ute er spesielt magisk, om man da kommer seg over alle de faktiske hindringene som ligger tilstede i et uterom. Det er lydmessig støy og mye å hvile øynene på. Om man treffer med fortellingen, danner fortellingens landskap et rom for lytterne å gå inn i og denne konsentrasjonen er magisk. Man bør derfor være spesifikk i sitt valg av fortelling. En kort fortelling er grei, men ikke nok til å danne dette rommet, den kan bli for kort. Lang fortelling er for krevende for konsentrasjonen. Man må også vende seg til at folk blir ikke stående for lenge. De står for en fortelling og vandrer videre.

Denne torsdagen skal jeg tilbake til elvelangs. Line Alsaker og jeg skal fortelle sammen slik vi engang gjorde. Jeg ser fram til det. Vi kommer til å stå ved en bro, så gjelder det da å finne ut hvilken.

Comments

comments