Det biologiske minnet – kun 18 dager til forestilling

0
94

Nå er det bare atten dager til forestilling, og jeg skal holde denne bloggen gående hver dag som en liten nedtelling. I går var jeg på «min grunnskole» og fortalte fortellinger. Jeg fortalte noe helt annet enn det jeg gjør i forestillingen, men det er en form for trening uansett.

Hervor, protagonisten i forestillingen VÅR, har aldri truffet sin far. Og begynnelsen av fortellingen, har hun heller aldri hørt om han. Likevel, slik jeg ser det, bærer hun en uro med seg om at noe ikke er som det skal med henne og hennes væremåte. På et vis kan man si at hun bærer med seg sverdets sult. Sverdet Tyrfing er hennes ætts velsignelse og forbannelse. Og selv om hun ikke kjenner til sverdet, får det følger for henne, forteller sagaen.

Kan sagaen være inne på den moderne forskningen knyttet til det biologiske minnet? En gang hørte jeg at mennesker på øya Jamaica ikke kan svømme. De er redd for havet. Det skyldes slavetransporten og hvordan slaver ble kastet over bord. Dette vet jeg egentlig ikke så mye om, men når man tenker etter, føles det ikke så uriktig.
Det biologiske minnet kalles det når traumatiske hendelser blir en del av utviklingen til generasjonene. Det er gjort undersøkelser med kvinner som har sultet under krig, barna og deres barn igjen blir mindre av vekst. En hendelse blir med andre ord kroppsliggjort.

I sagaen om sverdet Tyrfing, får sverdet den funksjonen, det kaster forbannelse over en hel ætt, uansett om man vil eller ikke. Kan det kalles en «arvesynd?» Hervor er helt i takt med sin skjebne, selv om hennes omgivelser ønsker henne bort fra det. Kan jeg gjenkjenne dette fra eget liv. Har det skjedd ting blant mine forfedre som jeg ubevisst bærer med meg?

Billetter til forestillingen finner du her.
Les om forestillingen her.

Comments

comments

Legg inn en kommentar