Prins Thadeus har samlet en rekke kvinnelige fortellere fordi hans kone har blitt truffet av et begjær etter å høre fortellinger. Han åpner den lange fortellerseansen med følgende ord:

”There is nothing more pleasing and glorious in the world, O my noble women, than hearken to the deeds of others; and not without reason did Aristoteles, that great philosopher, place man’s greatest happiness in listening to pretty stories, since in hearkening to them care and gloom vanish, and life is lengthened”.

Denne situasjonen foregår i boken Pentamerone – en bok som jeg mener bør tilhøre enhver fortellers bibliotek. Boken jeg har, fant jeg på et antikvariat i London og er skrevet av italienske Giambattista Basile.

Fortellingene har tydelige folkelige motiver som vi gjenkjenner i  folkeeventyr også norske, men her er de satt inn i en rammefortelling. Bokens konstruksjon er en av grunnene til at denne er verdt å lese. Den ligner på Decameronen, en annen samling med fortellinger, i den forstand at en gruppe mennesker sitter samlet for å fortelle historier. Her foregår det over 5 dager, derav tittelen på boken. Pentamerone kommer fra gresk og betyr fem dager.

Rammefortellingen er et eventyr i seg selv, en ung kvinne får en forbannelse over seg som gjør at hun kun kan gifte seg med en bestem ung mann som hun må frelse. Dette er prins Thadeus. Hun klarer det nesten, men sovner og en tjener (slave) overtar i hennes sted og frigjør Thadeus og gifter seg med han. Vår heltinne gir ikke opp og klarer på en finurlig måte å vekke konens begjær etter å høre fortellinger. Derfor er en rekke kvinner samlet, også heltinnen, for å fortelle historier. Den siste fortellingen som blir fortalt er heltinnens egen fortelling.

Bildene og stemningen i samlingen er fylt til randen med overflod av barokk, et forråd med metaforer i overdådig ornamentikk og med en konge i enhver gate.

En av mine favorittfortellinger i boken, er fortellingen om to gamle søstere, som klarer å lure en ung konge. Den unge kongen er fylt med begjær og tar en av de gamle søstrene til kone  – usett. Beskrivelsen av kongens møte med sin kone i mørke, i sengen, er fornøyelig, spesielt da han oppdager at hun ikke er en ung møy, slik han trodde:

”he marvelled with exceeding marvel, but kept silence, so as to be better assured of the case; and forced himself to do that for which he had no more desire, and entered this pig-stye whilst he believed he would enter the coast of Posillaco; and sailed with a fishing smack, when he believed himself on board a galley.”

Samlingen understreker at der folk samles, må det fortelles fortellinger. Det framstår som kimen i møter med kjente og ukjente.

Tre ønsker (norsk skjemteeventyr)

Det var en gang en jente som hver dag måtte gå til brønnen for å hente vann. Det var langt å gå, så det bar på. Men engang hun kom til brønnen, og slapp ned bøtta, og dro den opp igjen, var det en frosk i bøtta.

Frosken hoppet hit og dit, og sa: «Kvekk, kvekk, kjære vakre jente slipp meg fri. Slipp meg så skal du få oppfylt tre ønsker. Ja, du kan ønske deg hva du vil og du skal få det oppfylt.»

Der folk samles, oppstår unektelig fortellinger, fordi vi vil bli kjent med hverandre og danner et felles grunnlag. Det kollektive minnet begynner i familien.

Maurice Halbwachs, den franske filosofen som jeg nevnte i et tidligere innlegg, sammenligner det å gjenskape en hendelse gjennom et minne som å lese en barnebok man ikke har lest siden barndommen (Halbwachs, 1992). Du blir overrasket over hvor endret din opplevelse av barneboken er. Slik kan det være med et minne, det jeg husker , kan være ganske så forskjellig fra det du husker. Men sammen har vi sannsynligvis blitt enige om en felles versjon av det som skjedde.

Forestillingsevnen som vi bruker til å gjenskape minnet med, er preget av vårt sosiale miljø (Halbwachs, 1992). Det som får minner til å henge sammen, er ikke fordi de naturlig kommer i en bestemt rekkefølge, men fordi de er en del av en større tankerekke som preger en gruppe mennesker. Folkeeventyr er et eksempel på det kollektive minnet, de har en struktur av hendelser som er påvirket av en rekke omstendigheter, måten fortelleren fortalte på som tilsvarte fortellerens miljø og folkloristikkens påvirkning på hvordan et folkeeventyr skulle være. I dag er det ikke sikkert denne strukturen passer, fordi mitt miljø er annerledes enn da folkeeventyr ble nedskrevet.

Halbwachs mener at enhver familie har sin egen måte å strukturere minner på og familien forteller ikke alt som har skjedd, men har gjort et utvalg. Og uten at Halbwachs sier  det direkte kan dette være kimen til langvarige familiekonflikter. Selv om vi husker på vår særegne og individuelle måte, påvirker likevel familien eller gruppen man tilhører hvordan du aktiviserer dette minnet. Familiens måte å gjenskape og utvalg av minner, er igjen påvirket av samfunnets struktur. Dette har ført til at det er en rekke ting man sensurerer bort, hendelser som ikke er aksepterte å minnes.

Dette kan både være en styrke fordi det skaper en felles kultur, men også et hinder for de som ønsker å bryte ut av dette. I forrige innlegg nevnte jeg at endring av historien kan føre til personlige kriser, slik kan det også være for den enkelte som trenger å redefinere sin egen historie.

Jenta syns det var en god betaling for en så liten tjeneste, hun tenkte seg om. Da kom hun på det første ønske. Ja det var slik at alt det hun ba om å fly. Det skulle kunne fly. Det andre ønske var slik at alt det hun slo i med hendene skulle dette av. Og det tredje ønske var slik at alt det hun dro i med hånda skulle bli stivt og langt.

Så slapp hun frosken tilbake i brønnen, fylte bøtta opp med vann. Og begynte å gå hjemover. Men det var langt å gå og det bar på. Og da hun kom til den siste bakken, stoppet hun opp og sa med seg selv: «Åh jeg skulle ønske at den bøtta fløy av seg selv opp bakken.» Og ikke før hun hadde sagt det, så for bøtta ut av hånda hennes og fløy av seg selv opp bakken.

Hva forteller din familie når dere møtes, hvilke fortellinger er det som gjentas. Eller når du er sammen med venner, hva slags typer fortellinger forteller dere hverandre? Komedier, tragedier, melodramaer, hemmeligheter, sladder.
Dette syns jo jenta var et artig syn. Hun begynte å flire, hun tok til å storle. Hun lo så hardt og så lenge, at i det siste latterbrølet så hevet hun hendene og slo seg på lårene. Og svuisj, før hun viste ordet av det,
Bestefar knurret. Vi, mamma, mine søsken, far og mor, eller bestefar og bestemor, var på middag hos dem. Det var vi ofte, spesielt når mor hadde laget favorittmaten, fersk suppe. Far tok en kjøttstykke, det var bein med slintre, det skulle han ha. Han grep tak i det kjøttet som var igjen på beinet, satte tennene i det og røsket det vekk. Idet han gjorde det, knurret han som en sint hund, vi ble tatt flere millioner år tilbake, til den tiden vi ikke ble kalt .., men noe annet. Vi hadde jaktet og lå over kadaveret og rev i det. Alfahannen skulle ha det beste og knurret. Og så fikk vi latterkrampe.
datt låra av henne. Jenta gikk rett i bakken, benløs som hun var.

Da fikk jenta en annen låt. Hun begynte å gråte, å storgrine. Hun gråt både hardt og lenge, så hun ble snørrete. Da tok hun hånda til nesa for å snyte seg. Så dro hun i nesa for å få den tørr. Og før hun viste ordet av det, så vokste nesa seg lang og stiv. Der lå hun da, med et digert nesegrev og beinløs som hun var. Og har hun ikke kommet seg opp, så ligger hun der ennå.

Man skulle kanskje tro at jeg som forteller også har fortellerens plass i familien, det har jeg ikke. Når vi er samlet, er jeg faktisk den stille og lyttende. Men det er også en viktig egenskap å ha i tilknytning til både det kollektive minnet og som forteller.

Litteratur

Halbwachs, M. (1992). On collective memory. Chicago og London: The University of Chicago Press.

Virtuell verden

Sted: Finian’s dream

Utseende: Alpha tribe, AITUI, sweet thing, Rapture, E.V.E, Katat0nik

Comments

comments