Denne tuslingen hver dag

0
209

Hver dag går jeg på gravlunden, da får jeg slått to fluer i en smekk: Jeg får besøkt graven til Daniel og jeg går tur med hunden. Gravlunden her er som en stor park, der lærer barn å sykle, folk går tur med hunden og om sommeren ligger det folk der og soler seg.



Man kunne tro at å gå på gravlunden, den samme ruten hver dag, blir en kjedsommelighet. Men det gjør det faktisk ikke. Jeg øver der (så dermed blir det tre fluer i en smekk) og jeg ser endringene. Men ikke bare det, ser en kultur «vokse fram» og endres. Du kan for eksempel se det på englene, som har gått fra å være nymfelignende skikkelser, til nå plumpe barn som ligner på den unge guden Amor. Eller på hvordan man titulerer de døde på gravene fra yrkestitler til kun navn. Hele spekteret er spennende, fordi de representerer forstivnede minner som langsom vaskes bort med tiden.



Jeg har alltid med kamera når jeg går der, da dokumenterer jeg små hendelser knyttet til gravsteinene. Noen gravsteiner knekker sammen, noen har mistet navn, noen har fått en ny pyntegjenstand og noen blir et tilfeldig vitne til et menneske som var der og la fra seg sigarettpakken. Det jeg liker ved gravlunden og som man ser om man kikker nøyere etter, er sammenblandingen av natur og kultur, det private og det offentlige.

Bak en gravstein ligger kan en fortelling som ligner på følgende:

Mannen og hans far
Kilde: Exempla
En mann bestemte at hans gamle far heretter skulle bo i en stall. Mannen ga faren en fillete kappe som han kunne ha på seg og sove på.
Mannen hadde selv en sønn. Sønnen sa en dag til sin far: «Far, kan du kjøpe en kappe til meg?»
Faren sa: «Hva skal du med en kappe? Du har jo klær!” Sønnen svarte: «Når du bli gammel, skal jeg gi den til deg. Og gjøre det som du har gjort med din far.»

Comments

comments