Liberia

En gang fantes det en elv som lå mellom to landsbyer. Den ene av landsbyene ble kalt “Den hellige landsby“. I denne landsbyen bodde det kun to mennesker, en gammel mann og hans kone. I det andre landsbyen bodde langt flere. Innbyggerne her mente selv at de stammet fra fisk. Fiskene hadde kommet opp fra elven og skapt seg om til mennesker. Menneskene respekterte elven. De trodde at elven hadde overnaturlige og magiske krefter. Et ondt menneske kunne for eksempel ikke krysse elven uten å drukne, enda elven lå der tilsynelatende helt blank og stille. De fleste menneskene levde et godt liv, for de hadde krysset elven og på den måten bevist at de var rene for synd. Ved å krysse elven og besøke Den Hellige Landsbyen på den andre siden hadde de vunnet ære og anerkjennelse.

En dag bestemte to jenter seg for å oppfylle det som var forventet av dem. De skulle krysse elven og dra inn i Den Hellige Landsbyen. Fordi jentene ikke hadde bevist at de egnet seg for å leve i landsbyen, ble de sett på som avhengige, ansvarsløse og uverdige, og jentene var lei av dette ryktet. Jentene Hawa og Fatu forlot landsbyen en tåkelagt morgen og gikk mot elven. Som tradisjonen var, ba jentene til elven og sverget på at de skulle gjøre det som de gamle i Den Hellige Landsbyen ba dem om å gjøre, slik at de kunne få sin belønning og komme trygt tilbake til sitt folk.

De gikk i vannet for første gang. Overrasket ble de da de oppdaget at ikke engang anklene deres ble våte. De var rene for synd. De krysset elven lett og befant seg på et underlig og stille sted. Hawa var usikker, men fulgte etter Fatu på den kronglete stien mot Den Hellige Landsbyen. Det var bare en hytte i landsbyen. Høyt gress grodde oppover hyttas vegger fordi det var lenge siden noen hadde vært der og klippet gresset. Da de nådde huset forandret Hawas uttrykk seg. Hun hadde forventet seg et rent sted med høylytte og glade mennesker. Motvillig og skuffet fulgte hun Fatu .

De fikk øye på to gråhårede gamle mennesker som smilte da de så de to unge jentene. Etter å ha sittet og snakket en stund, spurte Fatu sin venninne om de ikke skulle klippe gresset, gjøre rent i den gamle hytta og gå for å hente vann til det gamle paret. “La meg hvile litt”, svarte Hawa. Fatu begynte å arbeide og motvillig hjalp Hawa henne, men først etter at hun nesten var ferdig.

Etter arbeidet ba den gamle kona jentene om å vaske og koke ris. Hawa mumlet til sin venninne at ikke ville hun koke ris i de gamle skitne kjelene som ekteparet hadde. Hawa spiste faktisk ikke de to dagene de var i Den Hellige Landsbyen, i redsel for å bli syk.

Omsider kom dagen da jentenes besøk var over. De gamle folkene kalte på jentene og ga dem hver av dem et hvitt tørkle som var bundet sammen. Inne i tørkleet var det noe tungt som klirret. Jentene ble rådet til å ikke åpne tørkleet før de hadde krysset elven. Den gamle mannen skulle følge dem ned til elven. Ved elven ville han skape seg om til en alligator og frakte jentene over til den andre siden. Før de gikk ble de igjen advart om at hemmeligheten i tørkleet ikke måtte avsløres.

Jentene var lykkelig da de begynte på veien hjemover. Mens de var på vei nedover mot elven, ba Hawa den gamle mannen og Fatu om å gå i forveien for hun måtte et nødvendig ærend. Straks de var gått videre, knøt Hawa tørkleet opp. Hun kunne ikke holde seg, for tenk om det inneholdt noe uverdig. Hun ble overrasket da hun fikk se gullmynter i tørkleet. Det var en stor sum som ville sikre hennes fremtid. Raskt bandt hun tørkleet sammen og sprang etter de to andre. Når de nådde den magiske elven, forsvant den gamle mannen. På den andre siden av elven hadde jentenes foreldre og venner samlet seg for å ta dem imot. Hawa så dem og vinket ivrig til sitt folk. Snart kom en stor alligator tilsyne på overflaten av den stille elven. Fatu hoppet opp ryggen og den bar henne opp og ned elven. Den svømte så det fosset og prøvde ut Fatus styrke, og hennes tillit ble satt på prøve. Men hun sto støtt og stødig på alligatorens rygg. Tilslutt ble hun plassert på den andre siden av elven.

Nå var det Hawas tur. Hun steg forsiktig opp på dyrets rygg. Men så snart den begynte å svømme, tok hun til å skjelve. Hun prøvde å holde seg fast i alligatorens hale ettersom dyret bar henne opp og ned elven. Tilslutt holdt hun ikke ut lenger. Hun ropte ut: “Han prøver å drepe meg.“ Straks hun hadde ropt dette forsvant alligatoren med et sukk. Hawa ble med den og ble aldri sett igjen. Hennes egen mangel på tillit ble hennes ødeleggelse.

Comments

comments