Den erfaringsbaserte øvingen

0
3

Jeg øver og øver, selv om jeg dårlig på å øve. For meg handler ikke øving om å lære seg en tekst, det handler om å gjøre fortellingens ideer om til mine erfaringer som jeg skal gi lytterne erfaring i.

I sitt ufullstendige verk «The visible and the invisible» undersøker den franske filosofen Maurice Merleau – Ponty forholdet mellom erfaring og språkliggjøring av denne. Erfaringen i seg selv er omgitt av stillhet, den er stum og ikke klar over sin egen mening. Erfaringen roper på en verbalising, den tvinger fram et språk.
Merleau – Ponty introduserer også begrepet «the flesh» som kan forstås som den levende kroppen som ser, føler, smaker og lignende. Kroppen er klar over sitt nærvær og det er språket som realiserer dette nærværet.

Men hva skjer når erfaringen kommer etter ordene, når erfaringen er basert på tekst, jo da må jeg bruke kroppen. Jeg trenger ikke å bruke kroppen til å følge teksten men for å skape erfaringer, spesielt knyttet til det topologiske, det indre og ytre landskap. Jeg forteller mens jeg gjør helt dagligdagse gjøremål som å rydde eller å gå tur med hunden. Jeg kan si at det har blitt så ille at jeg nesten ikke kan gjøre rent om jeg ikke har noe å øve på. Da blir rengjøringen et ork, men om jeg øver, tjener rengjøringen et større formål utover at det skal se ok ut hjemme.

Jeg har nå kjernen av programmet på plass, det har skjedd endringer hele tiden fram til nå. Jeg oppdaget for eksempel at programmet ble for langt og måtte kutte en fortelling, en darling. En naturlig del av å stramme inn programmet. Jeg kan sikkert bruke den darlingen en annen gang.
Det som fortsatt mangler er den poetiske dimensjonen, men det er ikke sikkert den kan være tilstede i et program som er på den vulgære erotikkens premisser. Det er da kanskje umulig med en tvetydighet som det poetiske bringer med seg?