Deg selv i fortellingen

0
335

Jeg har lest meg igjennom tre samlinger med noveller. Og her i Finland har jeg tatt med en samling av Lars Saabye Christensen som jeg skal komme tilbake til ved et senere innlegg. Jeg syns mange noveller ligger nær den muntlige fortellingen. Forøvrig er jeg tilstede ved alle bilder i dette innlegget, du kan jo se om du kjenner meg igjen.

Kognitiv forskning tar for seg mentale prosesser for å forstå væremåter. Møte mellom fortelling og lytter/leser gir innsikt i kognitivt og mentalt arbeid (Tucan, 2013). Både når du formidler og forstår fortellinger, utøver du og jeg en viktig kognitiv prosess, det er strategier som formes. I følge kognitiv narratologi, hevdes det at bakenfor det meningsskapende, ligger forestillingsevnen som et motor til å forstå strukturer og skape sammenhenger. Fortellingen er alltid nærværende, men de aller fleste narrativer blir ikke brukt eller forblir ufortalte. Du sitter altså med flere fortellinger enn det du forteller.


Novellesamlingene jeg har lest, gir et inntrykk av å fortelle de fortellingene som ikke fortelles. De språkliggjør det hverdagslige som bare er der uten av du tar større notis av det. En av de mentale modellene den kognitive narratologien interesserer seg for er tolkningen (Tucan, 2013, s. 300). Tolkningen handler om å forstå karakterenes intensjoner og omstendighetene rundt de handlingene som foregår i en fortelling. Tolkningen handler også om å gå inn i fortellerverdenen og respondere emosjonelt til det som skjer (Tucan, 2013, s. 301).

Den første novelle samlingen jeg leste, er «Jeg har ennå ikke sett verden» av Roskva Koritzinsky. Dette var en kort samling av seks noveller. Språket er vakkert og situasjonene vonde. Men det er noe med det hverdagslige og det «oss imellom» som det skal gjøres så mye ut av. Det finnes så mye sårheter og «vondter» å skrive om og jeg lar med fascinere av ordene. Men jeg savner å løftes opp i noe annet, jeg vet ikke hva, det holder ikke med påminnelser om det skjøre livet. Kanskje fordi jeg mentalt er et annet sted, at novellene er beregnet på en annen type leser.

Et lite utsnitt fra samlingen:
«Du ligger i sengen om natten.
Du svever like under taket.
Du er flammen som brenner for å kvitte seg med oksygenet.
Du er mennesket som spiser for å se tallerkenen tom.
Du har elsket voldsomt for å bruke opp kjærligheten.»

Ifølge den kognitive narratologien, er det et komplekst forholdt mellom fortellingens «virkelighet» og det verden jeg som leser/lytter forestiller meg, dette gir fortellingen utallige muligheter eller jeg forestiller meg utallige muligheter for hvordan denne verden skrider fram. Men det bør være et samsvar med en indre virkelighet jeg allerede bærer med meg. Som forteller er jeg opptatt av det fantastiske og det som gir et potensiale.


Den andre samlingen jeg har lest, er kalt «Tyve toner» og er en samling noveller skrevet av ulike forfattere, hele 27 stykker. Med unntak av den første novellen, er det sosialrealismen som igjen dominerer. Den første novellen, skrevet av Jon Bing har er en dystopisk fortelling om et ferieparadis dominert av sultne hunder. Der er det en nordmann som har strandet med en melankolsk følelse av å komme tilbake til dette stedet hvor han var som barn, hadde det ikke vært for de sultne hundene …

Gro Dahles «Noen ting har jeg glemt» er en av favorittene i samlingen, den handler om et forhold mellom en voksen datter og henne syke og skarpt bitende mor. Den har en mild brutalitet, absurde observasjoner, noe som gjør den underholdende:
«Best likte jeg å følge med på fordøyelsen hennes. Hver bit hun tok fulgte jeg ned gjennom halsen. Svinekotelettens reise ned ti meter tarm. Og åtte timer etterpå spurte jeg om hvordan det gikk. Om det var mye eller lite. Sånn sett var det alltid noe å prate om.»

Jeg falt for novellen kalt Dvergen av Stein Erik Lunde. Igjen er det hverdagsrealismen som er fokus, men det absurde i hverdagen er forstørret. Det er et par som ikke lenger helt får det til, som snakker forbi hverandre og ikke om det som forholdet dem imellom egentlig handler om. Ganske trivielt, hadde det ikke vært for at de hadde en nabo som er dverg med en gneldrende bikkje. En kveld da bikkja er ute og holder hele nabolaget våkne, har flere av naboene fått nok:

«Derfor var det han som ledet an da de forlot den gjøende bikkja og brøytet seg inn i huset, døra var ulåst, alle seks trampet gjennom entreen, og videre i retning døra som måtte lede inn til soverommet. De feide opp døra og stanset på terskelen. Som et troll med seks hoder ble de stående og virre, strakte halsene opp over og under hverandres skuldre, kjempet om det beste utsynet.

Dvergen og kona hans lå nakne oppå dyna. En stor og liten kropp. Da døra smalt opp og de seks mennene sto på terskelen, satte dvergen seg halvveis opp i senga og gliste til dem. Som om han hadde ventet dem. Mellom de korte, litt feite lårene hans, kunne de se dvergens erigerte lem stå og vippe, svær som et tog.»

Den siste samlingen falt jeg for. Kanskje fordi jeg hadde akseptert det sosial realistiske, kanskje fordi jeg syns konseptet var godt. Samlingen er «Til døden» av Hilde Lindset. Novellene dreier seg alle, mer eller mindre, om bryllup. Ikke bare er samlingen tematisk interessant og variert, men den varierer også i tilnærmingen. Enkelte noveller er som små dramaer med mye dialoger, andre mer beskrivende. Den første novellen er et utsnitt fra et bryllup hvor premisset er antall. Den åpner på følgende måte: «Femtito festkledde går mot bordene som er plassert i en hestesko. På langsidene er det to rader med stoler, elleve på hver rad, på kortsiden kun en rad med åtte stoler vendt mot langsidene.» Gjennom hele samlingen dukker det opp brev til Lydia fra naboen under- en slags velmenende nabo fra helvete med godt innsyn i Lydias og hennes tilkommende manns liv.


En fortelling representerer ikke et helt liv, den bærer med seg hull som gir mottakeren muligheter til å forestille det større perspektivet. For meg er disse gapene eller hullene viktig, for det handler om å kunne økonomisere slik at jeg kan legge meg selv inn i fortellingen.

Jeg avslutter dette innlegget med en liten gresk myte:
Artemis og Apollons fødsel
Nymfen Leto skulle ha tvillinger med Zevs. Men hun fikk ikke lov til å føde noe sted, for Hera hadde fått alle steder på jorden til å love at de skulle jage vekk Leto når hun kom. Leto vandret og vandret og fikk ikke stanse noe sted. Omsider kom hun til den flytende øya Delos. Nå var Leto helt utslitt og hun ba så vakkert: «Kjære vene øy. La meg få stanse hos deg.» Øya svarte: «Jeg er også trett av å drive omkring. Hvis du hjelper meg, så jeg får feste og kan ligge i ro, skal du få bli her.»

Leto visste ikke hvordan hun skulle klare det, men hun ropte på Zevs, og han kom ned og hjalp henne med å feste øya til havbunnen.

De fikk Leto endelig stanse. Først fødte hun en pike. Det var Artemis, som siden ble jaktgudinnen. Men etter det lå Leo syk i ni døgn før hun fikk føde det andre barnet hun bar på. Hera hadde skylden for det. Blant gudinnene var det en som alltid måtte være jordmor når et gudebarn skulle fødes. Nå tok Hera og stengte denne jordmoren inne, for at hun ikke skulle reise ned til Delos og hjelpe Leto.

Mange andre gudinner dro ned til Leto og var hos henne. De syntes inderlig synd på henne, med det var ingen hjelp i. endelig fikk gudinnen Iris (regnbuen) smuglet jordmoren ut av Olymp. Hun dro rett til Delos, og så fikk Leto legge seg i gresset under et palmetre. Der fødte hun det andre barnet sitt. Det var en gutt. Det var Apollon.

Bibliografi
Tucan, G. (2013). The reader’s mind beyond the text – the science of cognitive narratology. Versita .

Comments

comments