En slavisk fortelling
Kilde: Frances Jenkins Olcott, Good stories for great holidays, 1914

Det var engang en enke som hadde to døtre. Den ene het Helena og var hennes egen datter, den andre het Marouckla og var datter av hennes avdøde mann. Hun elsket sin egen datter, men hatet den andre fordi hun var langt vakrere enn hennes egen datter. Marouckla kunne ikke forstå hvorfor hennes stemor alltid hatet henne og hun gjorde alltid det tyngste arbeidet. Hun vasket, kokte mat, sydde, vevde, hentet høy til og melket kua. Helena tilbrakte tiden med å kle seg i de fineste kjoler og dra på den ene festen etter den andre. Marouckla klaget aldri, hun tok i mot skjenn og gjorde hardt arbeid med et smil om munnen. Selvfølgelig gjorde dette engleaktige vesenet til Marouckla de to andre enda mer sinte. Og daglig vokste Maroucklas skjønnhet, mens Helena ble stadig styggere.

Stemoren bestemte seg for å kvitte seg med Marouckla, for om hun ble værende ville aldri noen fri til Helena.
En dag, midt på vinteren, ønsket Helena skogsfioler. Hun sa til Marouckla: Du må dra til fjellene og finne fioler. Jeg vil bære dem med min kjole. De må være nyutsprungede og lukte godt. – Men kjære søster, sa Marouckla, – hvor skal jeg finne blomster i den dype snøen? – Du monster, hvordan våger du å si imot, sa Helena. – Jeg vil ikke høre et ord, kom deg avsted! Om du ikke finner blomstene, kommer jeg til å drepe deg! Moren støttet sin datter og sammen dyttet de barnet ut i vinteren og lukket døren bak henne

Gråtende gikk Marouckla mot fjellene. Snøen var dyp og det var ikke noe spor å følge. Lenge vandret hun hit og dit og snart hadde hun gått seg vill i skogen. Hun var sulten og skalv av kulde. Brått så hun lys i det fjerne og hun klatret mot toppen av fjellet. På den høyeste toppen brant det et stort bål, omgitt av tolv steiner hvor det satt tolv merkelige skikkelser. De tre første hadde hvitt hår og skjegg, tre var ikke fullt så gamle, tre var unge og vakre og de siste tre var enda yngre. De satt alle stille og så på ilden. De var årets tolv måneder.

Store Januar satt høyere enn de andre. Hans hår og bart var hvitt som snøen og i hånden holdt han en stokk. Til å begynne med var Marouckla redd, men etter en stund fikk hun mot, hun gikk nærmere og sa: Gode menn, kan jeg varme meg her ved deres bål? Jeg fryser i vinterkulden. Store Januar hevet hodet og sa: Hva fører deg hit, min datter, hva søker du? – Jeg leter etter fioler, svarte jenta. – Det er ikke tid for fioler. Ser du ikke at det er snø overalt?, spurte Januar.

Jeg vet det godt, men min søster og min stemor har gitt meg streng beskjed om å hente fioler i fjellet. Om jeg ikke finner dem, vil de drepe meg. Jeg ber dere, gode menn, fortell meg hvor jeg kan finne dem.

Store Januar reiste seg og gikk til en av de yngre månedene og ga han sin stokk og sa: Bror Mars, kan du ta høysetet. Mars reiste seg, tok stokken og veivet den over bålet. Straks slo flammene mot himmelen, snøen smeltet og busker og trær fikk knopper. Gresset ble grønnere. Det ble vår og engene var dekket med fioler.

Plukk dem raskt, Marouckla, sa Mars. Og Marouckla plukket straks blomster og snart hadde hun en stor bukett med blomster. Hun takket månedene og løp fort hjem. Helene og moren ble overrasket over synet av blomstene, lukten fylte hele huset. – Hvor fant du dem, ville Helena vite. – Under trærne på fjellet, sa Marouckla.

Helena grep grådig blomstene og hun takket ikke engang stesøsteren for strevet. Derimot, dagen etter ba hun om å finne jordbær. – Løp og hent jordbær, de må være søte og modne! – Hvem har vel hørt om modne jordbær på denne tiden av året?, sa Marouckla. – Ti du stille. Om du ikke henter jordbær, kommer jeg til å drepe deg.

Så skjøv stemoren henne ut og boltet døren bak henne.

Den ulykkelige jenta gikk til fjellene og til det store bålet omgitt av de tolv månedene. Store Januar satt fortsatt i høysetet. – Gode menn, kan jeg varme meg ved ilden deres. Vinterens kulde er streng, sa hun idet hun nærmet seg. Store Januar løftet hodet og spurte: Hvorfor kommer du hit? Hva søker du? – Jeg ser etter jordbær, sa hun.- Vi er midt i vinteren, svarte Januar, – jordbær vokser ikke i snø. – Jeg vet det, sa Marouckla trist, – men min søster og stemor har bedt meg hente jordbær ellers dreper de meg.

Januar reiste seg og gikk til måneden som satt ovenfor han, ga han stokken og sa: – Bror Juni, ta høysetet. Juni reiste seg og beveget stokken over bålet, flammene sto høyt mot himmelen, snøen smeltet, det grønne på bakken kom fram, trær var dekket av løv, fugler sang og forskjellige blomster blomstret. Det var sommer. Under noen busker ble hjerteformede blomster omgjort til modne bær og snart så det ut som en sjø av blod. – Plukk dem fort Marouckla, sa Juni. Hun takket måneden og straks fylte hun forkleet med bær som hun raskt bar hjem.

Hvor fant du dem, sa Helena surt da den søte lukten fylte huset. – Oppe på fjellet, svarte Marouckla. Helena delte ikke bærene med sin søster. Og dagen etter ønsket hun seg epler. Ja, det gikk slik som de andre gangene. Marouckla måtte dra til fjellene i vinterkulden for å finne røde og modne epler. Denne gangen var det måneden September som tok høysetet og sørget for at høsten kom kledd i gylne farger og Marouckla kunne plukke røde epler fra trærne. Men hun fikk bare ta med seg tre epler.

Hvorfor ikke fler, sa Helena da søsteren kom hjem. – Jeg fikk ikke lov til å ta med flere, svarte Marouckla.

Udugelig er du, sa Helena, – mor gi meg min kåpe. Jeg skal hente epler og ingen skal få stoppe meg. Jeg skal ta med så mange jeg vil!

Tiltross for morens advarsel, tok Helena på seg varme klær og gikk ut i vinteren. Snø dekket alt og Helena gikk seg vill. Hun vandret hit og dit. Etter en stund så hun ilden og hun klatret til toppen av fjellet. Tolv stener med tolv urørlige skikkelser omkranset ilden. Hun gikk bort uten å be om lov og varmet hendene ved ilden. – Hva bringer deg hit? Hva søker du?, spurte Januar. – Jeg trenger ikke å fortelle deg noe, du gamle skjeggete tufs, sa Helena. Så snudde hun seg og gikk mot skogen. Store Januar fnøs og veivet stokken over sitt hode. Himmelen ble dekket av skyer, bålet sluknet, snøen dalte ned og en isende vind bredte seg. Helena snublet rundt omkring i den rasende vinterstormen, ute av stand til å varme seg.

Moren ventet utålmodig, hun så ut av vinduet, hun åpnet døren og kikket ut, men datteren kom ikke. Så tok hun på seg klær og gikk for å finne datteren.

De kom aldri tilbake. Marouckla arvet det lille huset, en jordflekk og en ku. Hun levde godt der.

Comments

comments