I kveld forteller jeg på Hvaler. Der har de et arrangement de kaller Damenes aften og jammen har de invitert meg dit igjen. Jeg var der for et par år siden og det er selvfølgelig stor stas å bli invitert tilbake. Kvelden foregår i et samfunnshus, det samme samfunnshuset jeg spilte amatørteater i den gangen jeg var ung. Amatørteatret var en slags redning i min heller anonyme tilværelse på Hvaler. Jeg var overhodet ikke noe talent, men det var en nødvendighet å delta på dette en gang i uka. Vi var i en alder fra Ragnhild og meg som gikk på ungdomskolen og til de som var unge lærere og enda eldre. Den faste regissøren ville helst redigere meg vekk. Amatørteater på bygda er ofte ensbetydende med revy, og i en revy skal man både synge og være morsom, noe jeg ikke kunne. Jeg husker en gang rollene skulle deles ut og jeg fikk en heller liten rolle, noen ymtet frampå det urettferdige i det og den amatørmessige regissøren skrek ut: ”Jeg gjør så godt jeg kan, hun kan jo ingenting.”

Amatørteatret satte i gang noe, senere ble jeg russerevy sjef, og jeg har ingen formening om hvordan jeg klarte å karre meg til den ”rollen” og dette igjen førte meg til Paris. Ja, det la vel hele grunnlaget for min fortellerkarriere. Amatørteater på bygda er virkelig amatørteater, det var iallfall det den gangen. Det betød at det hadde stor betydning for det snevre lokalmiljøet, men var uten verdi for utenforstående.

Jeg tror ikke amatørteatret lenger finnes der ute på Hvaler. Det er fryktelig synd. Ethvert sted trenger den selvironien et amatørteater kan tilby.

Min søster er så generøs at kjører meg ut på Hvaler og hun kjører meg tilbake til Fredrikstad. Jeg skulle gjerne blitt, vært der og tatt høstbilder med stigende frost over et jorde. Jeg kan ikke, jeg har fire forestillinger jeg må forberede. De skal ut i skolene til uka og jeg har litt kniven på strupen. Da skal jeg fortelle gufs og gåsehud på elevene i anledning den mørke måneden oktober.

Comments

comments