Dagen derpå er dagen i dag

0
5

Det er søndag morgen og jeg er like utmattet som da jeg la meg i går, nesten. Jeg har nok overdrevet min egen arbeidskapasitet de siste dagene med to forestillinger i går og et intervju og en forestilling i dag.

Uansett, la meg skrive om konferansen i Plymouth, så kan jeg ta for meg fortellerfestivalen i morgen.

Venke Aure og jeg dro avgårde på onsdag. Venke er professor ved instituttet hvor jeg arbeider og et kjempeflott reisefølge, vi fikk stadig latterkramper og det skulle man ikke tro når to godt voksne reiser til en seriøs konferanse. SAR konferansen er en, om ikke den, av de tunge og seriøse konferansene innen for kunstnerisk forskning og utviklingsarbeid og vi følte oss som privilegerte og heldig utvalgte. Veien fram og tilbake var uhorvelig lang, med togbilletter som var langt dyrere enn flybilletten. Både på veien og på konferansen traff vi flere nordmenn fra kunsthøgskolene og stipendprogrammet for kunstnere.


Vi skulle framføre et performance paper som vi fikk utrolige tilbakemeldinger på. Og da er det å si at de performance paperne vi så hadde svært få performative innslag. Det var et av momentene jeg bet meg merke i. Jeg fikk dessverre ikke med meg alt for jeg måtte reise tidlig fredag på grunn av fortellerfestivalen. Men et par punkter til bet jeg meg merke i. Konferansen besto av fagfolk som primært kom fra det visuelle kunstfeltet og i feltet kunstnerisk – akademia, vinner akademia. Jeg fikk inntrykk av at kunstnerne som forskere er så redde for å ikke bli tatt seriøse som forskere at de både i retorikk og oppbygging oppfører seg som om de driver med en annen vitenskap. Økologi og natur så ut til å være hovedtema. Ja, for man er også opptatt av å bli tatt på alvor av samfunnet ellers og engasjerer seg i samfunnsnyttige temaer. Kunsten forsvinner helt, dessverre.