Da han ble født

0
379

Dette er dagen da Daniel ble født. I dag ville han ha blitt 32 år. Han tar mye plass i et indre liv. Jeg tenker mer på han nå enn da han levde. I mine fantasier er han noen ganger barn og noen ganger voksen, men han blir aldri gammel. Jeg kan ikke dikte han videre, jeg bare minnes og kanskje jeg forstørrer dette minnet. Jeg kan ikke gi han et liv han ikke fikk, forestille meg om hvordan det ville ha blitt. Så langt strekker ikke min utopi seg.

Jeg har noen ganger forundret meg over at i begge ender av hans liv var det et internasjonalt aspekt. Det føles ikke unaturlig. Hans venner kom fra et bredt spekter av kulturbakgrunner. Det er det som er naturlig.

Da han ble født var jordmoren en asiatisk kvinne med milde hender. Jeg lurer på om hun var nonne, det er det unaturlige. Jordmor kommer av at man fødte på jordgulv og at kvinnen som hjalp til måtte selv være mor. I og med at hun var nonne, var hun vel ikke selv mor?

Uansett, jordmoren snakket mildt, slik hendene var vare, med aksent.

I den andre enden befinner en helt annen type kvinne seg. Jeg antar hun var polsk ut fra aksenten. Hun hadde et rødskjær i håret, og nok en antagelse; jeg tror det var en feilslått hårbehandling og sola hadde gjort sitt. Du vet, det som framkaller oransje striper i håret. Det var legen som formidlet det unngåelige og smertefulle om at Daniels siste tid nærmet seg; nei, hun kunne ikke si hvor lang tid det ville ta.

Det hele er uvirkelig, at jeg fødte han og jeg så han dø. Det i mellom er virkelig nok, men de to øyeblikkene, spesielt det siste, føles som noe som har skjedd noen andre.
Det er torsdag i dag, 3. mai 2018. Jeg skal være i en vanlig dag, skal i møte og så på graven sammen med Raluca. Legge ned litt sjokolade og noen blomster.

Comments

comments