Category Archives: Undervisning

Hva er det med nærværet

For tiden leser jeg Production of presence av litteraturprofessoren Hans Ulrich Gumbrecht. I boken tar Gumbrecht et epistemologisk oppgjør med hermeneutikken, det er iallfall det boken innleder med. Det er den dominerende tolkningsbaserte kunnskapen og jakten på meningen/betydningen han ønsker å revurdere og utfordre. Gumbrect operer med ordet “presence” i betydningen av å ha et romlig forhold til verden og dets gjenstander. Han skriver at betydningen av en gjenstand kommer av en umiddelbar ide om hvordan denne gjenstanden er i forhold til oss, gjenstanden påvirker vår kropp og våre sanser og dermed kunnskapen om den.

Gumbrect mener at humaniora og kunstfag har beveget seg bort fra dette nærværet og at teknologiseringen i vår tid kan føre til en oppvåkning av nærværet. Han lurer på om det er tvungen nødvendighet å tilnærme seg fag innenfor humaniora og kunst på en ny måte. “I am convinced that it is our preeminent task today to confront students with intellectual complexity, which means that deictic gestures – that is, pointing to occasional condensations of such complexity – are what we should really focus on.” (95)
Senere skriver han. “Good academic teaching should be deictic, rather that interpretative and solution – oriented.”

Han argumenterer for en kunnskap som svinger mellom nærværet og det meningsbaserte. Fortolkningen som meningsbærende kan ikke stå alene, men det kan ligge en kunnskap i spennet mellom “presence effects” og “meaning effects.” (S. 2) Gumbrect hever at poesien er et eksempel på denne svingningen eller spennet. Poesien utfordrer allerede eksisterende meningstrukturer.

Kroppen er naturlig nok sentral i begrepet om nærværet. Kroppen blir sett på som en del av et kosmologisk hele, mens hjernen eller intellektet er sentral i den verden hvor fortolkingen er sentral (80) Ting, det materielle, gjenstander tilhører kroppens forhold til omverden og har da en iboende mening og ikke fortolket mening. Kroppens forhold til omverden er preget av det romlige og ikke temporalitet som i den fortolkende kunnskapen.

Gumbrect ser mot det han kaller for estetisk erfaring, det vil si intense øyeblikk som ikke kan finnes i fortolkningen, øyeblikk som krever nærvær. Han kaller det også levd erfaring. (100). Dette isolerte øyeblikket er en dobbel isolasjon, fordi det heller ikke er en del av hverdagslivet. (101): “Aestetic experience draws its fascination from ofring moments of intensity that cannot be part of specific everyday words.” (104)
Ja, det får vel være nok teori for i dag.

Kroppsliggjøring av tekst for å skape mening

Jeg skal i et par innlegg nå skrive om det jeg kaller for kroppsliggjøring av tekst. Dette baserer seg på kunstnerisk utviklingsarbeid og praksisledet undervisning hvor det har foregått metodeutvikling for tilnærming til tekst som har blitt utviklet i samspill med studenter som studerer emnet fortellerkunst. Metoden forankres blant annet i Merleau Ponty’s ufullstendige verk «The visible and the invisible» og Bakhtins dialog begrep. Metoden har resultert i en bestemt type forestilling som eksamensform hvor en gruppe med studenter forteller en fortelling som om «de var en kropp og en stemme» og forestillinger som blant annet har blitt solgt i den kulturelle skolesekken. Selv om metoden har et performativt uttrykk som endelig produkt gjennom arbeid med tekst, vil det være elementer i metoden som egner i annet tekstarbeid.
Hele metoden tok utgangspunkt studenter som hadde utfordringer med å komme inn i det ulike tekstene i norrøn diktning de skal framføre for barn. Derfor oppsto det et behov for å utvikle en trinnvis metodikk basert på kunstnerisk utviklingsarbeid.

Metoden har til hensikt å ivareta studentenes egen autonomi i møte med teksten og på den måten å forhåpentligvis få både en opplevelse og kunnskap som strekker se ut over en skriftlig tekst.

Førstelektor Grythe drøfter hangen til å anse forelesning som idealet knyttet til forskningsbasert undervisning og det det gjøres et unødvendig skille mellom den forskningsbaserte og den evidensbaserte undervisningen, hvor den siste ser ut til å ha større metoderikdom. (Grythe, 2011) I og med at metoden baserer seg på mitt eget kunstneriske utviklingsarbeid, vil jeg si at denne rikdommen ivaretas.
Den norrøne diktningen består ikke kun av myter, men er et bred område som strekker seg fra poesi til prosa. De norrøne mytene har vært utgangspunkt og da er gjerne flere primære kilder brukt der det er mulig, det vil si det som ofte kalles for den yngre og eldre Edda. I senere tid har også Flatyarbok blitt oversatt til norsk og kan tjene som en kilde, samt konge – og andre sagaer. Dette er ofte uoversiktelig og stort område for studenter, så de trenger praksisnære oppgaver for å forstå tekstene med hele seg.

Fortellerens primære fortellermateriale er tradisjonelle fortellinger som eventyr og myter samt fortellinger hentet fra eget eller andres liv, men det er ikke slik at fortelleren resiterer fortellinger. Fortelleren tilpasser fortellermaterialet den konteksten og situasjonen fortelleren befinner seg i (Dahlsveen, 2008). Sett fra scenekunstens perspektiv kan muntlig fortellerkunst betraktes multimodalt (Lwin, 2010) hvor det verbale, vokale og det visuelle er nærværende. Om en forteller framfører et tradisjonelt materiale, kan man finne selvbiografiske spor i den tradisjonelle fortellingen (Hodne, 1998). Så gjennom arbeidet skal studentene også finne sin egen fortellerstemme.

Mine litt løsrevede funderinger fortsetter …

Forskningsbasert undervisning

Jeg har to tirsdager på rad skrevet om kunstnerisk utviklingsarbeid som du kan lese om her og her. Ved å arbeide ved OsloMet er det et krav at undervisningen skal være forskningsbasert, men hva betyr det i realiteten? I den meste av litteraturen knyttet til dette betyr det at undervisningens innhold skal være relatert til det siste innenfor forskning (Grythe, 2011). Den forskningsbaserte undervisningen retter seg dermed mot innholdet noe som innebærer at det fort blir lærersentrert og formidlingen av dette blir teoretiske forelesninger.

Dette har ofte vært noe av den negative kritikken mot fortellerkunst: «det er for lite teori undervisning.» Studentene gjør et skille mellom teori og praksis, og at den første er det som «virkelig er forskning».

Førstelektor Grythe drøfter hangen til å anse forelesning som idealet knyttet til forskningsbasert undervisning og det det gjøres et unødvendig skille mellom den forskningsbaserte og den evidensbaserte undervisningen, hvor den siste ser ut til å ha større metoderikdom. (Grythe, 2011)

Min undervisning er praksisnær og metoderik, og jeg vil påstå at det meste av undervisningen er basert på kunstnerisk utviklingsarbeid. Jeg påstår også at kunstnerisk utviklingsarbeid er lik annet vitenskapelig arbeid, og dermed er min undervisning forskningsbasert. Jeg bruker også teoretiske referanser inn i den praktiske undervisningen. Når vi for eksempel arbeider med undereventyr, så er hensikten både at deltakerne skal vite hva og hvordan undereventyr blir definert, historikk, hvordan de metodisk kan arbeide med undereventyr og hvilken samfunnsrelevans undereventyr har i vår samtid. Samtidig kan jeg ikke underslå studentenes tilbakemeldinger, det vil si at jeg ikke har lyktes helt. Jeg bør understreke det forskningsbaserte enda tydeligere.

Roes og Print skriver at innenfor sosial antropologien vil det kunstneriske utviklingsarbeidet fremme kunnskap som kanskje er mer meningsskapende enn det rent akademiske (Roes & Pint, 2017).

For meg fremmer teori og praksis hånd i hånd, flere veier til kunnen, samtidig som utforskning av det metodiske er en naturlig del av undervisningen.

Bibliography
Grythe, J. (2011). Forskningsbasert undervisning som evidensbasert praksis? Norsk Pedagogisk Tidsskrift, 386-397.
Roes, R., & Pint, K. (2017). The visual essay and the place of artistic research in the humanities. Palgrave Communications.