Category Archives: Teori

Den kvinnelige hovedrollen

Tidligere ble serieromaner blant annet kritisert for å opprettholde et patriarkalsk system, mens det i senere tid har vært et fokus på kvinnene som nettopp bryter med dette systemet. I artikkelen “Postmillennial femininities in the popular romance novel” ser Eirini Arvanitaki nærmere på hvem denne kvinnelige hovedrollen er der romanene fortsatt ender med den lykkelige “kjærlighetsslutten”.

Forfatteren måler serieromaner opp mot de ulike historiske bølgene av feminisme som har vært de siste hundre år. Hun ser at romanene ofte innleder med det hun kaller den andre bølgen av feminisme, de kvinnelige heltinnene er gjerne skeptiske mot menn, ofte basert på dårlige erfaringer karakterene har hatt. Karakterene er omgitt av primitive syn på kvinnen, hvor kvinnen bør være fornøyd med det de kan få. Romanene innleder dermed med å hevde at kampen mot sexisme og diskriminering fortsatt er pågående. Romanene betrakter kvinnenes kamp for frigjøring og dette er noe som tiltrekker leserne.

Ettersom kvinnene i romanene blir selvstendige, går romanen over i det som forfatteren kaller for “neoliberal – post feminist femininity”. De representerer ikke lenger et fellesskap, men en individuell stemme som kjemper for egen del, og som velger å være den de ønsker å være. Deres mål er å nå egne ambisjoner. Det personlige valget er viktig, selv om det betyr at de må ofre noe av det som tidligere feminisme anså som uvurderlig, for eksempel retten til å bestemme over egen kropp.

Samtidig er det ikke så enkelt, for kjærligheten, det vil si den heteroseksuelle kjærligheten, må være tilstede. Dermed handler romanene også om en kamp hvor selvstendighet er på den ene siden og det å følge sine følelser for den mannlige helten. I kampen må idealene vike for kjærligheten. Dermed blir handlingene knyttet til kamper for å vinne den store kjærligheten, slik leserne ønsker det. Og på den måten opprettholdes det patriarkalske systemet: On the one hand, the heroines of these romances wish for individuality, agency and the reconstruction of identity. On the other, they appear to secretly wish for a romantic relationship. They seem aware that by choosing the latter, they accept the ideological consequences (the imprisonment of the self ) and permit the imposition of men’s dominance over them.”

Den feminine kampen ser ikke ut til å korrespondere med kjærligheten, en lykkelig slutt kan ikke inneholde en kamp for rettigheter.

Å innskrive seg selv

Straks reiser jeg til Uppsala i Sverige for å delta i nettverket for nordisk erotisk folkediktning. Det blir stas, men over til dagens tema som er mer teoretisk. For noen uker siden skrev jeg om Virginia Woolfs «Et eget rom». Det er jo forunderlig at jeg akkurat har vært i Sussex, Woolfs rike, og funnet en annen feminist: Hélène Cixous. Det kan være at jeg henger etter, men slik er det. I 1976 skrev hun artikkelen «The laugh of the Medusa» som jeg nå sitter med framfor meg.

Cixous skriver om den rikdommen som følger med kvinnen: «I wished that that woman would write and proclaim this unique empire so that other women, other unacknowledged sovereignes, might exclaim: I, too, overflow; my desires have invented new desires, my body knows unheard – of songs.” Hun skriver om den skammen og frykten som følger med og som gjør at kvinnen ikke våger å skrive seg inn i historien. Og hvorfor skal kvinner skrive, eller hvorfor våger ikke kvinner å skrive: «Because writing is at once too high, too great for you, it’s reserved for the great – that is for ‘great men’ and it’s ‘silly’. Kvinner har skrevet, sier Cixous, men det var som onani, noe hemmelig, en liten avløsning, noe som førte til skam og ble dermed gjemt bort i en skuff.

Cixous ser på skrivingen som noe kroppslig, for kvinners kropp har blitt fremmedgjort og objektivisert og ved å skrive tar kvinnene igjen eierskap over egne kropper: «it will tear her away from superregoized structure in which she has always occupied the place reserved fpr the guilt (gulity of everthing, guilty at every turn: for having desires, for not having any; for being frigid, for being ‘too hot’; fo not being boh at once; for being too mother and not enough; for having children and for not having any; for nursing and not nursing …).. //..// a woman without a body, dumb, blind, can’t possibly be a good fighter.” Å synliggjøre seg selv i det offentlige rommet er en fysisk handling, gjennom dette materialiserer kvinnen sine tanker.

I går leste jeg en kronikk, som kan utdype disse tankene. Kronikken omhandler politikeren Lan Marie Berg og all den hetsen hun gjennomgår som politiker. Om man leser hatkommentarene knyttet til henne som person og politiker, fornemmer man et forsøk på å objektivisere det kroppslige. Det er gjerne angrep på kropp og hva man ønsker å gjøre med kroppen. Alt for å kaste skam over den unge politikeren. Det er beundringsverdig at det (iallfall tilsynelatende) preller av henne.

Feminisme og serieroman

I går skrev jeg op min oppstart som serieroman forfatter. Jeg må også ha en teoretisk innfallsvinkel til materialet. Det er ikke mye teori å finne, verken på engelsk eller norsk, men en artikkel har jeg kommet over: “Shame game: Romance novels and feminist shame, a mad lib for collective feeling” av Hannah Eisler Burnett.
Artikkelen tar utgangspunkt i det amerikanske markedet hvor såkalte “romance novels” er stort, selv Hillary Clinton har gått ut og sagt at hun leser underholdningsromaner for nettopp å bli underholdt.

Det amerikanske markedet har også en helt bestemt definisjon av hva slags fortelling dette er: “any book that features a central love story and an emotionally- satisfying and optimistic ending”. Sex er sentralt, død eller adskillelse (symbolsk død) må også være tilstede, samt at foreningen skal oppleves som voldelig. Dette er ikke helt likt slik en norsk serieroman beskrives, kjærlighet må være tilstede ja, men romanen må i tillegg være historisk og inneha en kvinnelig hovedrolle.

I følge artikkelen er en stor del skam knyttet til underholdningsromanen:

Like most readers, my experience of romance novels is often animated shame: the shame of the heroine in being an object of desire, my own real shame at reading a book about desire.1 This is a shame that feeds on sexuality, but more importantly forges bonds between readers, and in this sense is perhaps a mechanism by which a feminism beyond “empowerment” can be located within the genre. Sharing the shame we feel about reading these books builds up a sense of commonality, a sense of community. In the world of romance novels, shame establishes itself as a connection among readers and writers; it is the identifier of a kindred spirit. Shame begins in the initial tone of romance texts, and it extends past the page and into the readers’ self-awareness of a certain kind of enjoyment. Channeled from writer to character to reader, shame becomes the basis for the construction of communities and the generation of a specific kind of power and pleasure.

I følge forfatteren ligger det en slags feminisme i dette skam begrepet som omgir underholdningsromanen. Hun mener at slik underholdsningsromanen er bygget opp, blir det framkalt en kunnskap om narrativer som igjen skaper interpersonelle relasjoner innenfor et fellesskap av lyttere. Jeg vet ikke om jeg får tak i resonnementet til forfatteren, men jeg syns skam begrepet knyttet til serieromanen er interessant.

I det store norske leksikon blir skam beskrevet på følgende måte: “Skam, sterkt ubehagelig følelse av å ha vist en nedverdigende side av seg selv, og dermed avslørt seg selv som et mislykket, udugelig eller umoralsk individ.” I følge en artikkel ved UiB er skam knyttet til både det moralske og det sosiale. Skammen hjelper oss å følge de sosiale spillereglene. Den sosiale statusen er også knyttet til skam, om du for eksempel blir degradert.

Ved å lese serieroman, i følge den amerikanske artikkelen, blir skam grunnlaget for nye fellesskap. Dette fordi man bryter ut av et sett sosiale spilleregler som kanskje i utgangspunktet var usunne.