Category Archives: Teori

Nærværets ulike deler

Jeg har nå gjennom flere uker fordypet meg i konseptet nærvær og sogar skrevet en kronikk om det som du kan lese her. Neste uke vil jeg samle opp alt det teoretiske jeg har funnet i et endelig innlegg, før jeg går over til et annet tema som sannsynligvis er mer studentrelatert, da studiene begynner den uken.

Professor Erika Fischer – Lichte i kapittelet «Appearing as embodied mind – defining a weak, a strong and a radical concept of presence” har tre konsepter knyttet til nærvær. Hun baserer nærværet på arbeid med skuespillerkunst. For det første snakker hun om det hun kaller for det svake konseptet. Det svake konseptet handler om å være der, det er en kroppslig tilstedeværelse mellom skuepsiller og publikum og spørsmålet kan være hvem er egentlig tilstede – skuespilleren eller karakteren? Dette er en kroppslige tilstedeværelse, og det må det være for at det skal føre til endring hos publikum. Det forholder seg nok annerledes med fortelleren, da det ikke er en karakter som dominerer møtet mellom fortelleren og lytteren. Men den fysiske tilstedeværelsen er likevel viktig, fordi fortelleren skal sørge for at lytteren kan ta fortellingen innover seg.

Det andre konseptet til Fischer – Lichte er det hun kaller for det sterke konseptet. I det sterke konseptet værer publikum et intenst nærvær. Det framstår som en intens hendelse. Det er en performativ tilstedeværelse. Det holder ikke at man er tilstede, men det foregår en gjenskapelse i hvert øyeblikk. De som er tilstede har et nærvær, man er tilstede både i det fysiske mellomrommet.

Det tredje konseptet er det radikale konseptet – dette er en mental prosess hos alle parter. Det kan sammenlignes med når du forteller en fortelling og gjennom f.eks bruk av deiksis (gester som peker på en imaginær verden) så kan man forestille seg den imaginære verden som framstilles.

Nærvær eller tilstedeværelse

Jeg fortsetter mine skriverier om nærvær. Jeg kunne ha brukt ordet tilstedeværelse, men jeg syns ordet nærvær er mer tilgjengelig.
Utgangspunktet mitt denne gang er professor Josette Féral og kapitellet (fra en bok jeg leser for øyeblikket): How to define presence effects. Hun skriver at effekten av nærvær er basert på at kropper er tilstede. Men at kropper er tilstede er ikke nok, det må være en kvalitet tilstede også, denne kvalitetens essens er at de som er tilstede har en tilstedeværelse. Det er altså en ting å være tilstede, men en annen ting å ha et nærvær.

Hun skriver også at det er en tredje faktor som finnes innenfor det performative, det er publikums følelse av at noen er tilstede selv om de vet at denne ikke er der. Når jeg for eksempel forteller om Daniels som døde, oppstår det et nærvær i lytternes forestillingsevne. Da handler det også om en oppfattelse, og dermed handler ikke nærvær kun om det fysiske, men også om det intellektuelle.
Nærvær handler om en samlokalisering av tid og sted, Féral mener at det er nettopp når dette blir brutt at nærværet virkelig gjør seg gjeldende. Mangelen på nærvær, påpeker nærværet.
Nærværet kan framstå som en representasjon, men har hovedsakelig med persepsjon eller oppfattelsen å gjøre. Å oppfatte er å moblilisere minnet. Å gjøre seg erfaringer er avhengig av tanke og minne. Ser man en gjenstand skaper det en resonans i den som erfarer denne gjenstanden, subjektet lokaliserer denne gjenstanden som noe i seg selv, gjenkjenner gjenstanden og assosierer gjenstanden til egne minner.
Som forteller er det siste også viktig for meg, lytternes mulighet til å koble det fortalte til egne erfaringer. Det er da nærværet får en effekt og blir av betydning for den som lytter.

Sosialt nærvær

Med digitalisering i undervisning vil nettopp nærvær være en essensiell faktor for at undervisningen skal fungere i følge Julie E. Kendall og Kenneth E. Kendall i artikkelen «Enhancing Online Executive Education Using Storytelling: An Approach to Strengthening Online Social Presence»

I «klasseroms undervisningen» er det store muligheter for å dele erfaringer studentene i mellom, det er lett for dem å koble egne erfaringer til undervisningen, dette kan være et problem i digitalisert eller «online» undervisning.

Sosialt nærvær blir definert som “the degree to which a person is perceived as ‘real’ in mediated communication” Selv har jeg deltatt på flere online kurs, og det sosiale nærværet blir ofte løst gjennom at det skapes en lukket FB gruppe hvor elevene eller studentene kan kommunisere med hverandre. I følge forfatterne av artikkelen, med referanse til en rekke teorier, vil det være håpløst for foreleseren å kontrollere det sosiale nærværet. Det er heller anbefalt at man tillater et mylder av muligheter for meningsfull kommunikasjon for å sikre en fruktbar læring. Forfatterne mener at sosialt nærvær er vesentlig for at «online undervisning» skal lykkes.

I artikkelen foreslås fortelling som en metode for å oppnå sosialt nærvær. De har en litt påstått forhold til hva fortelling er, som for eksempel at en fortelling må bestå av visse strukturelle elementer som går igjen i alle fortellinger. Dette påvirker selvsagt det metodiske. Uansett, det fortellingen blant annet gjør er å skape en felles referanseramme for studentene. Det kan også være slik at om foreleseren eller læreren selv forteller, vil det oppmuntre studentene til å dele egne erfaringer. Men det er ikke slik at alle er fødte fortellere. Disse kan hjelpes gjennom først å gjenfortelle noe av de fortellingene som blir formidlet. På den måten får de noen verktøy for å formidle egne fortellinger. En av de store fordelen med bruk av fortelling, er at egen erfaring blir forbundet med læring. Og det eksisterer mange plattformer i sosiale medier som egner seg for fortelling og som kan være en del av online undervisningen.