Category Archives: Teori

Den kognitive revolusjonen

Omsider har også jeg fått lest «Sapiens» av Yval Noah Harari. En veldig spennende bok og som er svært relevant for muntlig fortellerkunst, spesielt den første delen av boken som er kalt «Den kognitive revolusjonen», hvor Harari tar for seg det som gjør at homo sapiens «vant» i kappløpet om utviklingen. For rent fysisk skulle man tro at sapiens ikke ville duge, med våre altfor store hoder (for eksempel) sammenlignet med andre pattedyr. Harari skylder på fiksjonen.

Han skriver at grupper på inntil 150 individer kan fungere fint, men så fort dette overstiges, brytes et kollektiv opp i mindre grupperinger. Hvordan er det da mulig for sapiens å likevel fungere med et antall langt større enn det? «How did Homo Sapiens manage to cross this critical threshold, eventually founding cities compromising tens of thousands of inhabitants and empires ruling hundreds of millions? The secret was probably the appearance of fiction. Large numbers of strangers can cooperate successfully by believing in common myths (s.30).”

Det er kollektivets forestillingsevne, en evne til å tro på noe som er rent imaginært som har vært med på å sørge for at sapiens har dominert utviklingen. Det er flere som tidligere har skrevet om evnen til å forvalte det imaginære, som både kan være til det beste og det verste. De eller den som hadde og har den evnen, får makt.

Hele boken er fullt av spennende innfallsvinkler. Men det er likevel den imaginære virkeligheten som fascinerer meg og det er tydelig at den har mye mer plass i våre liv enn jeg forestilte meg før jeg leste denne boken. Lover, religion og til og med banker er formet rundt vår tillit til noe det kollektive kan forestille seg. Det er jo egentlig absurd og ikke noe man går og reflekterer over til daglig. Kanskje vi burde det og i tilfeller, kanskje vi burde ha mindre tillit til det.

De vanskapte minnene

Fredag ble fredsprisen delt ut, for å hegne om de som har blitt påført smertefulle minner de aldri kan gjemme bort i glemselen. Minnene er avhengig av at man kan glemme, fordi det er da man får erfaring av hva et minne er, og det er det man husker som er med på å gi den enkelte en identitet. Men denne fredsprisen er for de som aldri kan glemme hvor grusomt det kan være å være med et annet menneske.

“Minnen av erfarenheter är en ständig omförhandling av mening. Att minnas är att ge mening åt något.” Dette sitat åpner en artikkel av Monika Edgren med. Edgren skriver om en bok av Karin Widerberg som hevder at å arbeide med minner er ikke å skrelle av, men å betrakte hendelser utfra nået.
Et arbeid med minner handler også om hvem som får lov til å tale og hvem som tier. Den muntlige kulturen handler også om de som tvinges til å tie. Den muntlige kulturen bærer med røster til de som har hatt makt til å forvalte minner og fortelle om det.

Det som er fint med denne fredsprisen er at den gir stemme til de som har måttet tie om sine minner. De som skaper dysfunksjonelle elementer i en strømlinjeformet retorikk.
Samtidig er det slik at ofte er det ikke ofrene selv som får tale sine minner ut, kanskje de ikke har stemme, kanskje de ikke har kunnskap til å sette minnene sammen til en overtalende fortelling. Det er gjerne andre, kanskje aktivister, som taler på vegne av dem.

I arbeid med minner, skal man ikke glemme at selv subjektet har flere røster i et minne, understreker Edgren. Derfor må det metodiske i arbeidet med minner, videreutvikles, for å fange alle de ulike dimensjonene knyttet til et minne.

Folkeeventyr

Ruth B. Bottigheimer er kanskje en av samtidens største forskere innenfor folkeeventyr, også fordi hun har noen kontroversielle teorier. I dagens lille teori innlegg skal jeg ta for meg hennes artikkel kalt: “Fairy-Tale Origins, Fairy-Tale Dissemination, and Folk Narrative Theory”.

I innledningen sier hun noe om skjemteeventyret og at dette har en tendens til å hente karakterer fra dagliglivet, karakterer som representerer datidens lyttere. Akkurat dette syns jeg er interessant. For etter at folkeeventyrene ble nedskrevet er dette et grep som har stivnet. Jeg har tilgode å høre fortellere som tilpasser karakterene til dagens kontekst, slik at protagonisten ligner på lytterne. Vel, der tar jeg litt feil. Det gjelder nødvendigvis ikke når man forteller for barn.

Det ser ut som begrepet “folktales” hos Bottigheimer, representerer det man i Norge vil kalle for skjemteeventyr. Disse fortellingene ligger nær “virkeligheten” og i et miljø som for eksempel et bondesamfunn, er det naturlig at det er mange bønder i fortellingene. Et annet særtrekk ved disse fortellingene er at de har en dystopisk slutt. Og at at protagonisten begynner og ender på et sosialt lavt nivå.

Dette er noe som skiller skjemteeventyret fra det vi kaller undereventyret og som hos Bottigheimer blir kalt for “fairy – tales.”

For eksempel er slutten stort sett alltid lykkelig og royal. Bottigheimer skiller mellom to typer undereventyr. Den ene typen kalles for “restoration tales” det vil si at protagonisten er en kongelig, mister sin makt, men gjenfinner den på slutten av fortellingen. Vi har ikke så mange av disse fortellingene innenfor norske folkeeventyr, men kanskje 12 villender kan tjene som eksempler på dette.

Den andre kategorien er kalt for “rise tales”. Disse begynner med en fattig helt, og Bottigheimer påstår at denne kategorien først er å finne i renessansen. Her blir den fattige tilslutt og gjerne gjennom ekteskap, belønnet med rikdom.

En annen ulikhet mellom de to typer undereventyrene er at “restoration tales” gjerne er lengre, med flere underplot.

Bottigheimer understreker det som andre har påpekt, at brødrene Grimm i begynnelsen ikke samlet fortellinger fra “det vanlige folket”, men dannede, unge kvinner og deres mødre. Disse kvinnene hadde tilgang til litteratur som oversatte fransk litteratur hvor moderne “fairy tales” en del av lesestoffet.
Bottigheimer hevder at formidling av undereventyr nok like mye har sitt grunnlag i skriftlig litteratur som muntlig overlevering.