Category Archives: Serieroman

Tilbakemeldinger

Som jeg skrev i går, ringte redaktøren meg da jeg landet i London. Det er et godt trekk at de svarer raskt, syns jeg. Men så var det det å håndtere tilbakemeldingene. Tilbakemeldinger jeg selv må gi til studenter og da er det absolutt god trening å få høre det, gjeldende eget arbeid.
For det var i grunnen ikke så mye positivt.

Saken er at de ønsker gjerne en serieroman fra vikingtiden, men om dette var det de ønsket er veldig usikkert. Jeg skal møte redaktøren denne uken og se hvordan det jeg har gjort kan bakes om.

For det første må jeg kutte erotikken. Jeg har skrevet den ut ganske grafisk og redaktøren sa tydelig fra at her har de brukt år på å fjerne husmorporno stemplet, så dette måtte de være forsiktige med. Dette var egentlig det mest negative jeg tok til meg. Det har nemlig blitt en drivkraft i hovedpersonen, eller det synlige tegnet på hennes drivkraft. Hun vil ut av den gitte rollen som er påtenkt henne og det synes gjennom hennes oppvåkning mot et menneske hun absolutt ikke får lov til å ta i betraktning.

Det andre er at karakterene framstår for moderne i forhold til tiden, og den kan jeg forstå, men hvordan jeg skal få de “gammelmodige”, vet jeg ikke.

Det tredje er at der skjer for lite. Dette er litt i motsetning i forhold til hva forrige redaktør sa, som ønsket det langsommere med flere detaljer.

Det fjerde er at jeg må kutte de mannlige synsvinklene. Det er det ikke mange av, men jeg ville bryte det opp med deler fra faren og den mannlige hovedpersonen for å skape forviklinger i plottet. Det må jeg altså kutte.

Det tok meg noen timer å komme over disse tilbakemeldingene, fire ukers hardt arbeid rant ut av hendene mine. Men motstand må til for å strekke seg enda lenger, regner jeg med.

Sørgmodighet

Tirsdag sendte jeg avgårde første utkast til første bok i serieromanen. Den siste uken har jeg arbeidet intenst og jeg har oppholdt meg i en forunderlig tilstand hvor karakterene har overtatt mine tanker. Jeg går rett og slett rundt og tenker på de to hovedkarakterene hele tiden, de lever sitt eget liv. Jeg har skrevet ned siste scene for hele serien og da tok jeg meg selv i å begynne å gråte. Veldig pinlig. Et eller annet psykisk har skjedd med meg, sikkert en kombinasjon av å sitte alene hver dag med fortellingen og det å gå inn i det og se det for meg. Dette er eskapisme, den verden jeg har skapt tiltrekker meg mer enn den verden jeg fysisk befinner meg i. Det er nok veldig usunt i lengden vil jeg tro.

Det kom en slags sorg over meg, da jeg sendte avgårde manuset, jeg visste at jeg måtte ta fatt på andre arbeidsoppgaver som har ligget og slumret i bakhodet. Det representerer en virkelighet som jeg ikke vil gå tilbake til, men som jeg må. Samtidig som jeg kanskje bør sterkt vurdere om dette skal bli min hovedgesjeft, om jeg skal helt slutte å undervise på OsloMet og fullstendig gå opp i det å arbeide med å fortelle og skrive. Det er ikke aktuelt ennå, jeg vil nå de målene jeg har satt meg med å bli dosent og fullføre FEST prosjektet. Men stillingen på OsloMet kommer alltid i veien for ting jeg har lyst å gjøre. Det ligger forpliktelser i stillingen utover det å undervise som drar energi. Samtidig representerer det den egentlige virkeligheten som er nødvendig for at jeg ikke skal drømme meg helt bort.

Vel, dette er småtterier å slite med, utenfor meg finnes det langt verre ting å ta tak i. Og det er noe av hovedgrunnene til at man forsvinner inn i ferdig plot, andres problemer og kan bearbeide seg selv igjennom.

Boksen jeg ikke klarer meg uten

Denne boksen, som egentlig er en matboks jeg fikk da jeg gikk på grunnskolen, er for øyeblikket en nær venn. Boksen er fylt med lapper. På lappene står det forskjellige fortellerverktøy, som også kan fungere som skriveverktøy. Jeg har skrevet alt jeg kommer på, det jeg har lært gjennom skrivekurs og metoder jeg selv har brukt. Dette har jeg da sortert utover på lappene. Så trekker jeg en og en lapp og arbeider utfri det som står på lappen. Det er jo ofte vanskelig å motivere meg selv for videre arbeid.

Kreativitet kan man ikke sitte og vente på. Nå i forbindelse med serieromanen, trekker jeg en og en lapp, så skriver jeg tre hundre ord knyttet til det som står på lappen. Det er ingen spesiell grunn til nettopp tre hundre ord. Det er bare noe jeg har vent meg til etter bloggingen. Der bør et innlegg være på minst tre hundre ord for at det skal trenge igjennom på goggle søk. På en lapp står det for eksempel kroppsbruk – deiktiske bevegelser. Dette er direkte knyttet til fortellerarbeid. Men jeg kan likevel bruke det mens jeg skriver. Da har jeg tatt en scene hvor de skal bygge et hus. Jeg har satt en karakterene kalt Hervard, som en slags byggmester. Han står da og fekter med armer og prøver å styre flokken med mennesker og materialer slik at huset blir bygget slik han tenker det skal være.

På en annen lapp står det: struktur – budbringerscene. Dette er en av de faste scenene som skaldene tok i bruk når de fortalte lange episke verk. Her har jeg laget en scene hvor en annen karakter kalt Angantyr sitter sammen med andre og får høre om hvordan Olav Haraldsson har vært med i et slag mot London. Olav Haraldsson er, som du kanskje vet, han som senere får tittelen Olav den hellige.

På den måten fyller jeg ut fortellingen og samtidig sørger for at viktige grep er med.