Category Archives: Serieroman

Hele og halvveis

Jeg har nå skrevet meg gjennom hele romanen med den nye hovedpersonen. Likevel har jeg bare 1/3 av manuset. Det er hovedhandlingen som har funnet en retning og nå skal jeg fylle ut med alle de små delhandlingene som gjør at det blir en helhet.

Det er forunderlig å tenke på at det begynte med som forhistorier har nå kommet inn som en del av hovedhandlingen. Dette gjelder for eksempel et selvmord som tidligere lå under som en fortelling man refererte til og som plaget karakterene. Dette selvmordet har nå blitt en del av handlingen, karakterene kan ikke lenger vri seg unna det som har skjedd. Ja, det er forunderlig. Jeg har med andre ord kommet til et stadium hvor fortellingen har begynt å leve sitt eget liv. Den kommer med sine egne vrier og egne krav, mens jeg hauser skrivende etter for å prøve å holde tritt med den veien tanken tvinger det til å gå.

Tidligere har jeg skrevet om min uundværlige boks med verktøy. Så selv om tanken fører meg avgårde, er det lett å blokkere eller å stå fast, da er boksen en god hjelper. Jeg trekker ut et verktøy som kan løse noe jeg slet med eller som brått gir en ny innfallsvinkel.

Dagene er fylt med mye skriving av både det ene og det andre, dessverre går det noe utover serieroman skrivingen. Heldigvis skal jeg dele med en annen. Det vil si at vi skal sende tekster til hverandre, vi har satt en deadline og nå arbeider jeg mot det. Det gir press og mot til å skjerpe seg. Nå som jeg har sett en mulig slutt på den første boken, skal jeg arbeide med den teksten jeg skal levere til lese/skrive – partneren.

Jeg leser også en serieroman for tiden, for å lære. Jeg skriver om dette senere.

Ikke la meg friste

Jeg skriver og skriver i små porsjoner. Jeg ser stadig reklame i sosiale medier for Margaret Atwoods masterclass i skriving. Algoritmene har funnet meg. Du vet, forfatteren av blant annet Handmaids tale. Jeg har inderlig lyst å melde meg på. Det koster flesk. Og nå som dagene allerede er fylt opp, trenger jeg virkelig det? Jeg har jo tatt en rekke skrivekurs og innholdsfortegnelsen viser at det er et standard skrivekurs med oppbygging rundt et plot, tror jeg. Jeg er nødt til å legge tanken bort og fortsette med å knote det jeg knoter med for å skrive det knotete.

Det er nemlig typisk meg, når jeg føler at det går meg i mot, hiver jeg meg inn i noe nytt for å få en eller annen form for anerkjennelse, eller jeg gjør om i leiligheten og tror at dagen framstår som noe med blanke ark. Jeg har heldigvis sluttet med å ty til nye innkjøp. Isteden pakker jeg klær bort og får meg en overraskelse når jeg pakker klærne opp.

Men det er ikke det jeg skal skrive om. Hvor er jeg med serieromanen nå?
Jeg er fortsatt i oppbyggingen av fortellingen rundt den nye hovedpersonen og for meg handler det mye om å skrive og se hva som skjer. Jeg skriver meg inn i det. Så leser jeg over det og fyller på, skriver om eller forkaster det.

I promoen til Atwoods kurs, sier hun at hun kun skriver om ting som har skjedd. Dette syns jeg er en interessant uttalelse. Og kanskje en pekepinn på hva jeg kan gjøre denne uken. Jeg kan fylle opp romanen med hendelser som jeg vet har skjedd, men selvfølgelig gjøre det om til den konteksten romanen befinner seg i. Samtidig vet jeg at virkeligheten svært så ofte overgår den fiksjonen man etterstreber.

Nesten i stampe

Jeg må si at jeg ikke har kommet så mye lengre på serieromanen enn siden sist jeg skrev her på bloggen. Det er ikke fordi jeg ikke vil, det brenner i meg etter å knekke de siste kodene og få fly i hendelsene. Men det er så mye annet som fanger hverdagen, som undervisning og skriving av dosentsøknad. Jeg prøver likevel å skrive litt hver dag for å holde det gående. Det står på min daglige liste slik at jeg kan krysse det vekk.

Det har brått dukket opp en ny karakter i romanen. Da Heid og Ty kommer hjem fra skitur sitter Torstein i hallen. Han er en av de nærmeste naboene, en bonde. Han er også en antagonist, en som har et godt øye til Heid og som mener at treller kan behandles slik som de frie ønsker. Torstein ønsker Heid, han ser hun har vokst og “rede for å plukkes”. Heldigvis trer familien Heid er trell hos støttende til. Den egentlige grunnen til at Torstein har kommet til gården, er for å fortelle at Olav Haraldsson er død, han er iallfall forsvunnet og dermed kan familien sette trefiguren av Odin inn i hallen igjen.

Her fikk du altså en liten flik av handlingen. Som du ser, er det lagt i en tid da kristendommen innføres, mens for “vanlige folk” er det vanskelig å bare la seg døpes inn i en ny tro. De gamle gudene har jo sørget så godt for dem. Og hvorfor skal de tro på noe de ikke kan se, mens guder som Odin og Tor kommer stadig på besøk. Det er slik de ser det. Storbonden Bjartmar på gården er nok den som er mest usikker på hva som er det rette. Men hans kone, som praktisk talt driver alt, i det skjulte, har ingen tvil om hvem hun mener er de rette gudene.

Det er altså dette jeg sitter og fikler med, og jeg er kanskje ikke helt i stampe alikevel.