Category Archives: Hervor

Å gå på graven for å lære

Som forteller må jeg bruke de tilgjengelige ressursene jeg allerede har. En av dem er at jeg daglig går på graven. Det er to hovedgrunner til at jeg får der, der ligger Daniel og så får jeg gått tur med hunden samtidig. Denne gravlunden fungerer også som en park. Her ligger mennesker i skråningen, her går man med hun, her lærer man å sykle, det er en snarvei til jobb, det er et sted for å trimme og selvfølgelig er man der for å se til graven til sin kjære.

Høydepunktet i fortellingen om Hervor er ved en gravhaug. Denne scenen består av en rekke lange kvad som er en samtale mellom Hervor og den avdøde faren. Gravlunden er ypperlig sted for det, ikke som kvad i dialogform, men som en indre monolog. Dermed blir gravlunden også et sted for å øve. Jeg kan for eksempel gå fort og snakke høyt med seg selv, enkelte tider er det litt plagsomt, fordi mange vandrer gjennom gravlunden på samme tid og jeg vil jo nødig at de skal iakta meg som prater med meg selv.
Det første verset i kvadet er som følgene:

«Vaagn du, Angantyr!
Vækker dig Hervar,
Eneste datter
Af dig og Tofa;
Giv mig af høien
Hvassen Glavind,
Som til Svafrlam
Smedet de Dværge.»

Hervor ber sin avdøde far om å våkne og gi henne sverdet som ligger i haugen med han. Jeg syns «Hvassen glavind» er et vakkert ord for sverd. Dette sverdet er smidd av dverger til kongen Svafrlam.

Videre forteller Hervor at hun har hevnet deres død. Angantyr våkner, men han nekter å gi henne sverdet, fordi det hviler en forbannelse over sverdet og han vil vel nødig at hans eneste gjenlevende slekt skal rammes av denne forbannelsen.

Denne scenen fremstår, som sagt, høydepunktet i fortellingen om Hervor, hun krysser en grense ingen skal krysse, de dødes domene. En gravlund er det et forunderlig sted å være i såmåte, der er det mange gråsoner og krysninger mellom minner og nærvær, fortid og nåtid. Et fint sted å være.

Høstens verksted

Mens jeg var i Slovenia hadde jeg et møte med Paula som vil være en veiledende regissør til forestillingen om Hervor. I desember vil hun med Adverse Camber komme til Oslo. Dette verkstedet har vi fått støtte til. Vi planlegger tre dager med verksted og en åpen kveld med fortellere hvor de erfaringsutveksler hvordan de arbeider som produsenter for fortellerforestillinger. Dette gjør de med stor suksess og flere av forestillingene har vært vist i Oslo. Jeg føler meg beæret over at de ønsker å arbeide med meg.
Det er flere elementer vi ønsker å ha med i forestilling, slik som elektrisk musikk og teknologi. Jeg trenger å finne en person som både er utøvende musiker og komponist på samme tid, iallfall for de tre dagene vi arbeider sammen i desember, så får vi se hvordan det går framover. Jeg ønsker også å bruke teknologi, min drøm er å få laget ekstra armer til forestillingen, men det spørs om det lar seg gjøre.

Disse tre dagene skal også filmes og det skal avsluttes med en visning. Det er altså mye å tenke på i løpet av tre dager.
Når det gjelder det teknologiske må jeg gjøre noen undersøkelser. Jeg er nokså analfabet når det kommer til det teknologiske eller gjennomføringen. Det skal være mulig å ta det med på turne, samtidig bør det ha en narrativ funksjon. Jeg kan ikke ha med teknologi for teknologiens skyld. Jeg leter etter en forbindelse mellom sagamaterialet og teknologien, kan det for eksempel har med krigføring å gjøre. Hervors verden er hvor kjærlighet og krig foregår i et nærvær, i berøring med. Men dagens nærvær er distansert gjennom teknologien. Jeg husker en reportasje for en del år tilbake, hvor en amerikansk soldat i et jagerfly slipper en bombe og beskriver et juletre når bomben treffer den byen han sikter inn på. Kanskje det ligger en nøkkel i den opplevelsen?

Jeg for bare tenke videre og se om det dukker opp noen gode ideer.

,

Den avanserte livsstilen

På torsdag dro vi på Vikingskipshuset på Bygdøy for å gjøre litt undersøkende arbeid i forbindelse med forestilling og bok. Det er selvfølgelig ikke første gang jeg er der, men for hver gang er stadige små forbedringer for å gjøre utstillingen mer tilgjengelig. Nå har museet blant annet en animasjon som strekker seg over taket i et nesten helt rom.

Det har blitt veldig dyrt å gå inn der, billettprisen er relativt høy for en så liten utstilling og kafeen er til å skamme seg over. Det gjelder også butikken.
Vi var tidlig ute og godt var det, for brått ble museet fylt opp med den ene busslasten etter den andre og det var nesten umulig å se. En flokk med mennesker er jo vanskelig å trenge igjennom, spesielt når de hevder sin rett i egenskap av å være en flokk.

Det er selvfølgelig alltid lettere å gå på en utstilling når man har et bestemt mål og ikke bare der for å se, derfor fikk jeg et helt annet inntrykk av utstillingen denne gangen enn tidligere. Og det slo hvor avansert livet deres var. Jeg tenker på jobben de la ned i å dekorere båter, sleder, vogner og sengestolper. Det må ha vært et fantastisk nærvær i forhold til materialer og tiden det må ha tatt å skape noe som skulle stå i forhold til de forventningene de må ha hatt. De brukte også billedvever med stoffer av silke og ull til å dekorere vegger med. Dette hadde de importert. Ullen også, fordi det var mohair og alpakka.

Og når de reise, brukte de blant annet rim for å huske ruten, det visste jeg ikke. Det syns jeg er fantastisk, at de språkliggjorde minnet på den måten for å huske en bestemt reiserute de gjennomførte på havet.

Besøket ga meg mye å arbeide videre med, det var verdt besøket.