Category Archives: Hervor

,

Forestillingsevnen

For øyeblikket leser jeg boken “How to make believe – the fictional truths of representational arts” redigert av J. Alexander Bareis og Lene Nordrum. Et av de grepene, blant forfattere, som ofte går igjen er “Show, don’t tell”. Kanskje litt paradoksalt for en forteller å fokusere på det, men det gjelder også muntlig fortellerkunst. Det har med diegesis og mimesis å gjøre, vil jeg tro. Uansett i boken, som er en antologi, tar en av artiklene utgangspunkt i nettopp dette(Distance in fiction av Tobias Klaus og Tilmann Köppe). Det handler om hvordan man presenterer hendelsene i en fortelling. Mens “telling” oppsummerer gjerne det som skjer, som f.eks., om jeg tar utgangspunkt i fortellingen om Hervor, så vil “Hervor, noe sint, diskuterte med faren og grep sverdet ut av farens hånd” nærme seg mer “telling”. (Kanskje et dårlig eksempel, men det var det jeg kom på i farta.). “Showing vil være å gå i detaljer og få lytteren til å forestille seg det som skjer. Jeg vil beskrive landskapet der de er, legge inn replikker, beskrive karakterene: Hervor vil rynke øyenbrynene, stirre hardt på faren og si: “Gi meg sverdet og det nå!”

Forfatterne refererer til Genette i beskrivelse av de to måtene å fortelle på – kort distanse (showing) og lang distanse (telling). For, som forfatterne skriver, det finnes en haug av beskrivelser som prøver å forklare hva som egentlig utgjør disse to måtene å fortelle på. Den korte distansen skaper en følelse av mimesis.

De to måtene handler om to ting, hvordan man som forteller legger til rette fortellingen, men også om hvordan fortellingen blir mottatt. Den korte distansen har til hensikt at mottakeren skal forestille seg det som skjer eller late som om de tror på det som skjer.

I muntlig fortellerkunst er det også viktig med telling, ellers drukner lytteren i detaljer og fortellingen blir for langtrukken.

,

Den viktige fantasien

I går skrev jeg at eskapisme kanskje handlet om fantasi, det er bare noe jeg antar og ikke kan så mye om. Jeg fortsetter med fantasiens betydning for filosofien.
Kant mener at fantasien “connects concepts and their sensory representation (18)”. Fantasien har en transendal funksjon som gjør det mulig å “perceiving objects in the sensory flux of experience, so that conceptual cognition of the world becomes possible. (19)”

Det er kanskje feil av meg å bruke begrepet fantasi og at jeg heller skulle brukt begrepet “forestillingsevnen”. Jeg kan jo minimalt of filosofi og derav vet lite om det korrekte begrepet å bruke.

Uansett filosofene etter Kant følger opp med viktigheten av denne evnen for både fornuften og skaperevnen.
Fantasien er den mest kreative delen hos mennesket. For filosofen Fichte er fantasien å være nærværende, det vil si at når vi skaper indre bilder er vi nærværende (33).
I boken Fictional Realities : The uses of literary imagination” av matematikeren Jan Johann Albinn Mooij blir også de negative sidene av fantasien drøftet, som hvordan den påvirker virkelighetsoppfattelsen.

Men dette med nærværende indre bilder har vært et mantra i muntlig fortellerkunst. I de tidlige studieplanene var dette en del av definisjonen til muntlig fortellerkunst.
Forestillingsevnen er sentral både hos fortelleren og lytteren.

Om jeg skal løfte det over til fortellingen om Hervor, så representerer fortellingen en fjern tid. Den skal framstå som realistisk. Da finnes det kontekster med gjenstander som ikke finnes i dag. Da skal ikke bare forestillingsevnen gjenskape noe som man allerede kjenner til, men noe som kan framstå som noe ukjent, som man ikke har et tydelig bilde på, noe man ikke selv har erfaring med. For slik jeg leser filosofien er mye av tenkningen rundt forestillingsevnen en forbindelse mellom en “opplevelse” og fornuften.
Mens her må jeg på et eller annet vis erstatte denne “opplevelsen” gjennom ord og bevegelse, slik at det framstår som noe erfart hos lytteren.

I det små

Når jeg arbeider med materiale fra norrøn diktning, åpner jeg så og si alltid med skapelsesmyten, som jeg syns jeg har funnet en fin form på. Denne gangen vil jeg gjøre det annerledes. Jeg vil arbeide med Ask og Embla, altså hvordan menneskene blir skapt.
Det er ikke så mye å finne om dem, i Voluspå står det:

Til tri der kom
av tjodi denne
høge og hæve
æser til husar.
Fann dei på land
lite maktande
Ask og Embla
utan lagnad.

Dei åtte ‘kje ande
eller åthug hadde,
korkje let eller lag
eller livsens varme.
Ande gav Odin,
åthug Høne,
let fager Lodur
og livsens varme. (Oversatt Ivar Mortensson-Egnund)

Snorre Sturlasson har også sin versjon, men det er andre guder som finner dem, foruten Odin. Det som jeg syns er spennende er at Ask og Embla er resirkulert av noe som allerede er, to trestammer. Sånn sett så ligner det på evolusjonen. De er ikke skapt ut av intet, men utviklet ut fra noe som ennå ikke har fått sin skjebne. Det er gaver som gjør at de blir til mennesker. De får pust, evner og blod av gudene. Gavene er også interessante, slik jeg ser det, de får ikke bare det som gir liv, men også muligheter gjennom evnene.

I min framdrift, og alt som er å gjøre for tiden, pusler jeg med slike småbiter hver dag. På den måten har en progresjon som sniker seg i det stille, men som gjør at jeg kan holde det oppe. I november skal jeg til Italia og fortelle på skoler, jeg skal fortelle Balders død og har tenkt å åpne med hvordan menneskene blir skapt. Vanligvis åpner jeg med skapelsen av verden. Men jeg har tenkt å bruke myten om Balder som en fortelling om hvordan døden kommer inn i menneskers liv.

Gjennomføres med støtte fra FFUK og FEST.