Category Archives: Dokumentasjon og refleksjon

Fortelleren – fortellerfestival 2017

Denne teksten ble skrevet til fortellerfestivalen 2017.

Først av alt vil jeg takk for at jeg fikk æren av å være årets forteller, for en ære. Det ligger da i oppdraget å avslutte det med en refleksjon over utfordringen gitt og den gjennomførte fortellerfestivalen. Jeg har valgt å fokusere på den ubeskyttede yrkestittelen, det forunderlige vesenet, den uensartede og ”vanskelig å plassere” fortelleren. Først tar jeg for meg mine generelle tanker om fortelleren, deretter litt om prosessen rundt fortellerforestillingen 23.27 og avslutningsvis fortellerfestivalen 2017.

For meg er det å fortelle fortellinger et kall; jeg gjør det fordi jeg ikke kan annet. Det å fortelle å fortelle en fortelling kan synes enkelt fordi det å fortelle er jo en naturlig menneskelig handling. Men det å være forteller er belastende, berøvende og befriende; og et konstant gledelig hardt arbeid for en slikk og ingenting. Som forteller får jeg stadig høre: ”Alle forteller fortellinger, alt er i bunn og grunn formidling av historier.” Jeg skal ikke her gå inn på en teoretisk utgreiing om hva en fortelling faktisk er, men ja, alle kan i prinsippet fortelle en fortelling, men ikke alle er fortellere. Det å være en forteller har sin egen diskurs og sitt eget håndverk som fortelleren hver dag øver på. Men først og fremst er fortelleren synlig gjennom sine valg. Folkloristen Richard Berge påpekte dette på begynnelsen av 1900 tallet: fortelleren har en kunstnerisk personlighet som synes igjennom fortellingen. Hos fortelleren møtes både tradisjonen fordi fortelleren er bevisst sitt eget, sin stil, fortellingens opphav og samtiden, fordi fortellingen tilpasses den tiden fortellingen fortelles inn i. Så når en forteller framfører en fortelling er hen bevisst både den tradisjonen hen eller fortellingen står i, samtidig som hen reflekterer samtiden inn i sitt kunstneriske uttrykk.

Denne kombinasjonen var nok åpenbar i vår forestilling ”23.27” hvor vi kombinerer det autobiografiske med det norrøne materialet. Det som kanskje ikke var like synlig var bevisstheten knyttet til skaldetradisjonen gjennom brå brudd og bruk av scenerommet. Den svenske litteraturviteren Lars Lönnroth påviser hvordan skaldene var bevisste sine performative uttrykk. Lönnroth viser at det flere steder i sagatradisjonen finnes eksempler på utøvelse av kunstformen. Det er eksempler på hvordan de forberedte sin fremførelse lang tid i forveien og tilfeller hvor de kledde seg ut og laget en fiksjon rundt sin opptreden. Deres fremførelser kunne sette lytterne inn i en annen tilstand og i tilfeller kunne lytterne bli direkte deltakere i forestillingen. Samtidig opptrer vi i en annen kontekst enn det skaldene gjorde. Skaldens publikum hadde referanser til materialet på plass, i dag må vi som fortellere gi lytterne tolkningsverktøy inn i det kunstneriske verket.

Jeg fikk ikke med meg alt under fortellerfestivalen, men jeg fikk med meg noe snakk og deltok selv i flere samtaler. Vi fortellere er opptatt av de opplevelsene som var våre døråpnere inn i denne kunstformen. Vi går til festivaler fordi vi søker å oppleve det igjen og ønsker at andre skal få møte denne åpenbaringen. Vi blir skuffet over å ikke finne tilbake til denne opplevelsen, samtidig som vi stønner over fortellerkunstens evolusjon mot noe vi ikke kjenner igjen. Dette er et sunt trekk fordi vi drøfter vår egen virkelighet opp mot det som møter oss i døren. Samtidig mener jeg at vi fortellere må ta oss selv i nakken, for hva gjør vi selv for å skape et materiale som kan brukes inn i en fortellerfestival? Vi har blitt gode leverandører når det gjelder barn og ungdom; vi følger opp vårt samfunnsansvar. Men hva skaper vi av produksjoner beregnet på voksne? Og ikke bare det, hvordan løfter vi vår kunstform inn i en diskurs, refleksjon og diskusjon i det offentlige rom. Hvordan blir vi premissleverandører i vårt eget fagfelt?

Det er tre uttrykk fra festivalen jeg ønsker å si noe om. Katrice Horsley leverte overskuddsforestillingen ”Clockwork”, et materiale som besto av en blanding av tradisjonsmateriale, kunsteventyr med motiver fra ”fairy-tale” sjangeren ispedd autobiografiske elementer. Når jeg skriver ”fairy – tale” sjangeren henspeller jeg på den mer moderne litterære behandlingen av motiver fra tradisjonen fremmet av blant annet Angela Carter og Marina Warner, hvor motivene blir satt inn i en mer moderne kontekst, men som likevel ivaretar symbolspråket til undereventyrene. Det litterære overskuddet skinner igjennom og ikke alltid like lett å ta inn som lytter fordi motivene raser fort forbi oss. Men Katrice står helhjertet og ærlig i det og representerer en forteller som har tatt tydelige valg i hennes tolkning av samtiden.

Det neste er prosjektet ”Skygger av tvil” som besto av en rekke utøvere, en konseptuell hendelse som for oss fortellere er vanskelig å håndtere. Vi er opptatt av struktur og form og det kjente vi ikke igjen her. I programteksten står det: ”Hva kan vi holde oss fast i når alt flyter ut?” Alt fløt ut. Men vent… kjenner vi det ikke likevel igjen? Det er som fortellersete i skumringstiden hvor man ikke kunne gjøre annet enn å fortelle; små fortellinger som fulgte på hverandre til det tok slutt fordi det var tid for å gjøre noe annet, ikke fordi en forhåndsbestemt dramaturgi tilsa at nå skulle høydepunktet plasseres, etterfulgt av åpenbaring og amen.

”Maria Johansdatter” har jeg opplevd tre ganger, men første gang på svensk under fortellerfestivalen. Et godt håndverk av en forestilling som blir servert oss uten innblanding av fortelleren og musikerens kommenterende tolkninger, for hvordan det egentlig ender er opp til oss å avgjøre. En viktig fortelling som forteller at vi har utviklet oss samtidig som vi står fast i de samme fordommene da som nå.

Fortellerfestivalen 2017 serverte disse tre uttrykkene og mere til, til forargelse og glede. Fortelleren er ikke en ensartet stil og tolkning, fortelleren er bærer av stemmene til de som ikke selv kan uttrykke seg, enten de kommer fra levd eller ulevd liv, fortid eller nåtid.

,

Samtalen oss i mellom

I går møttes Andreas, Tze Yeung og jeg for å ha en foreløpig avslutning av vårt prosjekt ”23.27”. Her er samtalen transkribert fra opptaket jeg gjorde.

Meg: Da er vi ferdig, hva er første reaksjon nå som vi har kommet oss igjennom det?
Tze Yeung: Det er litt trist da. Selvfølgelig skal vi gå videre med prosjektet. Men vi kan ikke endre så mye.
Andreas: Jeg tenker at det er hva det er. Kanskje gjøre noe nytt. Men fortsette det her. Folk reagerte positivt, både…. komponistene også. Jeg tenkte det kanskje var sånn fortelling greie, men det er det ikke. Det er et musikkdrama og ikke bare fortelling. Vi er to og det er ikke kostbart å få oss ut. Det er interessant, det er så mye man kan gjøre.

Meg: Hva er det komponistene har sagt da?
Andreas: De syns det var veldig bra. De jeg har snakket med sa de veit ikke om de skal le eller gråte. Den der kombinasjonen som gjør at de ikke vet hva de skal føle. Musikken var veldig treffende. Vi gjorde de riktige valgene.
Tze Yeung: Han (navnet på en komponist) var veldig fornøyd med dette. Han sa at dette er ny sjanger.
Meg: Det er spennende. Det er vanskelig å tenke seg hvordan man skal toppe det. Fordi materialet er så unikt også.
Tze Yeung: Vi har store problemer med operaen, fordi operaen har ikke noe å gjøre med dagens samfunn. Dette er veldig personlig, det er drama.

Meg: Hva tenker dere om prosessen? Vi ble jo satt sammen. Eller du (Tze Yeung) valgte det. Hvordan har prosessen vært?
Tze Yeung: I starten var jeg litt usikker, fordi jeg kjente dere ikke så godt. Jeg har jobbet med deg før (til Andreas), men jeg visste ikke hvor fleksibel Andreas var. Og så var jeg ikke så kjent med din historie. Det tar litt tid å bli kjent med følelser og sånn. Det er bra at vi jobbet sammen såpass mange ganger.
Meg: Og du satt der jo hver eneste gang. Det var engang du var borte når vi hadde en gjennomgang.
Andreas: Det er helt vanvittig å tenke på egentlig. Vi gjør det på en måte, å ikke gjøre det….
Meg: Ja, sitte å lytte og lytte… prøve å skjule gjespene sine…. neida
Andreas: Det var ni om morningen da… Jeg likte at prosessen ble veldig sånn …. Vi fjernet så mye ting og sånn… Det var tiden etter R (det var en komponist som kom innom en gang) det ble veldig interessant. Det var da det skjedde så mye forandringer..
Meg: Tenk om han ikke hadde vært der. Jeg tror det var veldig avgjørende. Da fikk vi et tydelig spor å rendyrke. Men man må også prøve ut, man gå alle disse veiene for å komme fram. Jeg vet at jeg ikke er så lett å jobbe med, fordi jeg får ikke bestemt meg helt for hva jeg skal fortelle. Jeg prøver ut mange forskjellige ideer og historier før jeg finner en form på det. Jeg tenker at den siste forestillingen, selv om vi manglet den der nervøsiteten, det først da jeg følte at nå begynner det å leve slik som det skal. For da turte jeg å la det leve uten meg.
Tze Yeung: Det er faktisk bra at det er så mange ideer, fordi det nesten sånn at jeg som komponist da kan fremheve hva jeg vil av historien. Det er bra at man kan velge forskjellig materiale. Det er mye for deg (Andreas) kanskje fordi hver gang det kom en ny del måtte jeg lage ny musikk som du måtte lære deg.
Andreas: Nei, jeg syns det var helt omvendt. Du skrev jo sykt enkle ting. Det var bare kult. Alle musikere som spiller Tze Yeung sier at ”han er den verste komponisten fordi han skriver vanskeligst.” Han driver alltid å skal føkke opp et eller annet.

Meg: Hva har vært den største utfordringen?
Tze Yeung: For meg var det i starten usikkert. Det var usikkert hva slags stil jeg skulle skrive musikken. Jeg måtte være enkel, det var utfordrende å repetere deler, historien må stå i sentrum. Jeg må tenke kreativt og endre hvordan jeg jobbet.
Andreas: Å finne greia. Jeg skjønte ikke helt greia. Finne ut hvordan dette skulle mottas av en lytter, hvem er jeg. Og så var det noe av de musikalske tingene jeg ikke skjønte. Den valsen. Vi fant den tilslutt og det ble noe av det kuleste syns jeg. Jeg skjønte ikke hva vi skulle gjøre. Skulle vi gjøre over en time med det her? Hvem er det som orker å høre på det?
Meg: utfordringen for meg er å tørre å øve uten å være forberedt. Tørre å øve med fremmede hvor man viser de dårlige kunstneriske kvalitetene ved seg selv. Å få de andre til å forstå at det er den veien vi må gå for å finne kvaliteten.

Meg: Jeg har fått en litt negativ kommentar. Det vedkommende mente vi kunne utelatt var pausen. Men jeg er ikke sikker på om jeg enig i det. For det første var det forferdelig vondt å sitte i amfiet. Og så er det noe med å få dratt de inn i vårt univers. Å få dem til å se på bildene.
Andreas: Hvorfor skulle det ikke være pause?
Meg: Jeg vet ikke helt. Jeg tror det har noe med dramaturgien vi har. At du ikke alltid vet hvor du er. Hvilken historie er det egentlig som fortelles? Det har folk satt veldig pris på, så det kan være at den pausen bryter den ideen.
Tze Yeung: Komponistene likte pausen. Den sto ikke i midten, den var mot slutten. Det blir en refleksjonstid før man vet hva som kommer til å skje.

Meg: De dere har snakket med, har de kjent fortellingen?
Tze Yeung: Nei. De ser forestillingen kaleidoskopisk. De er uenige om hvilke deler som er viktigere enn andre.

Meg: Andre ting vi kan si?
Andreas: Kassetten var kul.
Meg: Det er forunderlig at ingen har reagert negativt på det. Det er jo helt ”far off”.
Andreas: Jeg tror publikum er trent opp i at det er en ganske rar greie.
Tze Yeung: Komponistene kjente lyden igjen fra trekkspillet.
Andreas: Det var ingen som tok exit metaforen. Det at jeg går ut. Og er ”død”. Når du sier: Andreas, Andreas”. Så det kan vi gjøre bedre neste gang.
Tze Yeung: Det er viktig å ha forskjellige tolkninger.

Etter dette som er transkribert her, snakket vi om videre arbeid.

,

Siste mulighet i dag

I dag er det siste mulighet til å få med seg fortellerforestillingen skapt av Tze Yeung, Andreas og meg. Det foregår på sentralen i Oslo kl. 1630. Men festivalen har mer på programmet så sjekk det her.

Det er også to stykker som har skrevet om forestillingen som du kan lese her og her.

Jeg var selv på festivalen i går og fikk med meg de tre hendelsene/forestillingene. Først hørte jeg Katrice Hearslys ”Clockwork” som var en forestilling med en rammefortelling om en jente som blir undertrykket av kapitalismens samfunn hvor verdiene er målt i markedsføring. Inne i den rammefortellingen hadde Katrice puttet et kunsteventyr og to tradisjonelle fortellinger, alle tre fortellinger om kvinner som på et eller annet vis blir undertrykket av sine omgivelser. Rammefortellingen var nok skapt av Katrice, mens de tre andre fortellingene var kjente for de som er inne i faget muntlig fortellerkunst.

Deretter var det Tindbergs ”Hjelp meg i min vantru”, en hybrid forestilling om tro og tvil, som jo er festivalens skjema. Forestillingen blandet sjangre som stand – up, opplesning, personlig fortelling, poesi med referanser til Bibelen og skuespill Tindberg har vært med i.

Kvelden ble avluttet med AfterStory hvor tre fortellere fortalte sine personlige fortellinger. Øystein fortalte om da han ble stoppet i sikkerhetskontrollen i Ukrainia, Soula fortalte om sin klatring til Olympen og Jon Sigve om da han skulle ta lappen, noe han holder på med ennå.

Sentralen har vakre omgivelser, men problemet er at det er vanskelig å skape en følelse av faglig fellesskap der. Det foregår flere arrangementer samtidig med andre arrangører og lyttere og fortellere finner hverandre ikke. De som står i festivalen gjør en fantastisk jobb med Mette Kaaby i spissen, men jeg håper at fortellerfestivalen revurderer sin beliggenhet av festivalen for framtiden.