Category Archives: Min sønn er død

F for Frigg og forestilling – Fortellerforestillingen 23.27

Bloggen er framover konsentrert rundt fortellerforestillingen 23.27. Fortellerforestillingen har premiere på fortellerfestivalen i Oslo 23. Mars 2017 og du kan lese mer om det her.

Det å skape en forestilling er en blanding av å være i en bestemt flyt, men også kunne holde fast på noen elementer som blokkerer, referer og reflekterer denne flyten. Når man lager en fortellerforestilling handler det også om å gi lytterne noen tolkningsverktøy. Lytterne foretar en evaluering når de lytter og der trenger de noen knagger til å kunne reflektere inn sitt eget liv.
Mye av materialet består av norrøn diktning, dette kjenner ikke nødvendigvis lytteren til. Jeg vet at jeg mange ganger har undervurdert lytteren her. Jeg må både aktualisere materialet i forhold forestillingens ramme som handler om min sønns død, men også relatere det til en samfunnsmessig kontekst.

Frigg er en norrøn gudinne som ikke har en så fremtredende rolle i mytologien, utover at hun er aktiv for å sørge for at sønnen og guden Balder ikke dør. Frigg er den sørgende moren, hun som opplever at sønnen Balder åpner portene til Hel og dermed en igangsetter av verdens undergang. Samtidig er ikke Frøya en blek jomfruelig mor som Maria. Der Frøya representerer den før kristne religionen med eros sterkt tilstede, ønsker kristendommen å ha seg frabedt det erotiske og skaper da en skygge av en kvinne uten snev av sensualitet. Men de er begge mødre som mister sine sønner.

Frøya gir ikke opp, hun har håp om at Balder skal overleve smaken av døden og komme tilbake. Myten om Balder er tolket som et bilde på året som går. Balder er våren som alltid kommer. Myten ligner da den greske myten om Persefone og Frigg kan kanskje sammenlignes med Persefones mor, fruktbarhetens gudinne Demeter. Demeters sorg er den kalde vinteren hvor man ikke kan høste. I det perspektivet kan kanskje sorg sees på som en naturlig del av en livssyklus.

E for elementer – Fortellerforestillingen 23.27

Bloggen er framover konsentrert rundt fortellerforestillingen 23.27. Fortellerforestillingen har premiere på fortellerfestivalen i Oslo 23. Mars 2017 og du kan lese mer om det her.

Et av de beste verktøyene jeg som forteller bruker for å skape indre bilder, er bruk av elementer. Ikke bare det, elementer kan også brukes for å provosere fram en fortellerstil. Dette er noe jeg primært har arbeidet med i forbindelse med norrøn mytologi. Et av skaldens grepen innenfor norrøn mytologi er bruk av naturkrefter og derfor egner elementer seg godt.

Det fire elementene er:
Vann (tåre, dråper)
Jord (tre, fjell)
Ild (flamme, energi) og
Luft (pust, fly).

Det hender at jeg til og med eksperimenterer med å legge rekkefølgen på scener i fortellingen etter dets elementer, hvor jeg da begynner med de scenene som primært har vann som element og avslutter med luft.

I fortellerforestillingen har jeg følgende eksempler på bilder angående elementer:

Vann – et glass med sugerør
Jord – Balders hårfarge er som barken på et furutre
Ild – jotunsinnet våknet i meg
Luft – hans pust var som et fjernt bulder

I fortellerforestillingen er skapelse også tilstede og der formes elementene inn i en virkelighetsforståelse. Jeg tror det viktig å ivareta både tradisjon og samtid. Norrøn mytologi kommer fra en kontekst som man bør være observant på, samtidig skal det ikke stivne i de tankemodellene som representerer den konteksten, fordi det kan være ”farlig”. Derfor samtiden en viktig samtalepartner. Elementene representerer på en måte et nøytralt sted, det er bilder som blir skapt som er uavhengig av tiden fortellingene fortelles inn i. Det kan være at det er derfor de norrøne mytene tar i bruk naturkrefter, fordi disse kreftene er like gjeldende i dag som tidligere.

,

D er for Daniel, død og en dagbok – Fortellerforestillingen 23.27

Jeg vil i tiden framover fortelle litt om elementene rundt og i fortellerforestillingen 23.27. Fortellerforestillingen har premiere på fortellerfestivalen i Oslo 23. Mars 2017 og du kan lese mer om det her.

Denne forestillingens ramme er det øyeblikket Daniel dør. For et år siden holdt jeg på med en annen fortellerforestilling som dreide seg om døden. Daniel hadde ennå ikke gått bort, men døden lå der som et truende varsel og jeg fikk et behov for å bearbeide mitt eget forhold til døden. Jeg gjorde en rekke interessante funn gjennom å se på tradisjonelle fortellinger fra ulike kulturer. I det sumeriske diktet om Inanna er døden en hevngjerrig søster som river protagonisten og sin søster i fillebiter. Dette fordi hun selv er rammet av sorg. I den greske mytologien må reise over elven Styx for å komme til det mørke stedet hvor de døde lever, du må over for å glemme dit tidligere liv. Så har du den norrøne mytologien hvor døden kan befinne seg i flere verdener, her gjelder det å dø på den riktige måten. Men det kanskje mest gripende er døden i de norske folkeeventyrene, hvor døden fremstår som en eldre, mild mann, kanskje litt lettlurt og litt glemsom.

Daniel ble født 3. Mai 1986 og døde 11. Mai 2016, to datoer som er brent inn i meg og på en måte kan du si at jeg var velsignet ved å være tilstede ved begge, selv om det er en grusom velsignelse, ikke misforstå meg og måtte du aldri oppleve det. Den første tilstedeværelsen er kanskje ikke nødvendig å nevne. Jeg har da tenkt tanken, er dette et slags Gaia, altså å være ”moder jord”, ikke det at jeg anser meg selv for å være det, men at begrepet kan ha en bunn i dette. Jeg er ikke den første moren som opplever å miste et barn, og vil heller ikke og dessverre, være den siste.

Det er to ting som fortsatt er vanskelig, det er så de siste bildene av han og det er å lese den utydelige skriften hans i dagboken. Gjennom skriften trer han frem og snakker til meg. Daniel sa at hvem som helst kunne få lese hans dagbok, så her er det noen linjer fra den: