Category Archives: Her er det litt av hvert

Så lenge det går i riktig retning

Denne uken endte i en opptur, men begynte på bunn. Mandagen var tung. Det hadde ikke skjedd noe spesielt, det var den typiske følelsen av nederlag etter å ha prestert ekstra. Jeg var dessuten veldig skuffet over å verken se familie eller kollegaer fra OsloMet på festivalen, skjønt jeg burde være vant til det. De “viktige” folka var der og det er det som spiller en rolle!

Denne uken har jeg hatt tre arbeidsdager med Mette Kaaby, vi har spennende ideer på gang som vi håper kan gagne hele fortellermiljøet. Jeg har ingenting med fortellerfestivalen å gjøre som Mette er daglig leder av. Det er viktig å understreke. Men vi har funnet en eller annen fellesstreng som gir oss begge noe, og vi kan være veldig uenige uten at det går utover det vi finner felles.

Uken som kommer er fylt opp av nytt og gammelt. Jeg skal veilede studenter, jeg skal tilbake til min faste fortellerskole og ha sesongens siste fortellerstund og reise til Kjeller for et nytt møte med min mentor i opprykksprogrammet mot dosent.

Det nye skjer på tirsdag hvor jeg sammen med andre arrangerer et ideverksted for å finne fram til prosjekter som kombinerer kunst og teknologi. Skal jeg fortsette å være analog i mitt fortelleruttrykk eller finnes det andre måter å skape et møte på? Det blir vel til en kombinasjon av begge. Uansett, det skal bli spennende å se om det dukker opp noe nytt. Det verste som begynner i dag allerede, eller som jeg tvinger fram i dag, er regnskap. Et evig skjær i sjøen når våren kommer er å finne fram kvitteringene, sortere disse og regne over til ligningen.

Og så ligger det en haug med skriveoppgaver som må ferdiggjøres og som skygger litt for vårsola. Været har brått beveget seg over i en sommerfølelse og verden har det yrende travelt med å produsere farger og avkom og spre sin gener. Jeg syns det endrer seg hver dag og jeg vurderer om jeg skal med eller uten strømper under kjolen.
Ha en skikkelig fin søndag.

Fortellerfestivalen 2018

Det ble et sent innlegg i dag! Jeg skal ikke klage over å få anledning til å arbeide med det jeg liker, men det sene innlegget skyldes en slags utmattelse etter fem dager med kjør, om jeg kan si det på den måten. At jeg har hatt bursdag har gått meg hus forbi.

Fortellerfestivalen i år var veldig bra, kanskje den beste så langt. Det er noen grunner til at jeg likte den godt: den ivaretok både det sentimentale og det samtidige, og den viste fortellingen i mengde ulike formater, ikke alt handlet om muntlig fortellerkunst, men det er uvesentlig i den store sammenhengen når man fikk en følelse av at det likevel var det vesentlige. Den muntlige fortellerkunsten framsto i små og store rom og viste da variasjoner i uttrykket.





Jeg fikk også en fornemmelse av det faktisk var et habitat hvor man kunne vandre fra rom til rom og erkjenne seg selv inn i ulike uttrykk.

Jeg fikk oppholde meg en del med de internasjonale lytterne, samt noen internasjonale fortellere. Jeg tror de satte pris på stemningen, men opplevde at det var for mye personlige fortellinger. Det er jeg forsåvidt enig i. Den tradisjonelle fortellingen var underlegen denne gangen, men så kommer det også litt an på hva vi fortellere produserer som egner seg for festivalens tematikk.

Det som kanskje irriterer meg noe, er at fortellere i Norge ikke prioriterer denne hendelsen som den viktigste i året. Det er her fornyelsen av faget kan ligge og for å overleve som fortellere, videreutvikle sjangeren, må vi fortellere stille opp, selv om vi ikke selv skal fortelle. Dette gjelder for eksempel en del av den yngre generasjonen med fortellere, syns jeg her jeg hever min moralske pekefinger. Yngre fortellere går sjelden på fortellerforestillinger, noe som ville vært utelukket om man for eksempel drev med dans eller teater.

Var du ikke tilstede på festivalen gikk du faktisk glipp av noe!

Dagen derpå er dagen i dag

Det er søndag morgen og jeg er like utmattet som da jeg la meg i går, nesten. Jeg har nok overdrevet min egen arbeidskapasitet de siste dagene med to forestillinger i går og et intervju og en forestilling i dag.

Uansett, la meg skrive om konferansen i Plymouth, så kan jeg ta for meg fortellerfestivalen i morgen.

Venke Aure og jeg dro avgårde på onsdag. Venke er professor ved instituttet hvor jeg arbeider og et kjempeflott reisefølge, vi fikk stadig latterkramper og det skulle man ikke tro når to godt voksne reiser til en seriøs konferanse. SAR konferansen er en, om ikke den, av de tunge og seriøse konferansene innen for kunstnerisk forskning og utviklingsarbeid og vi følte oss som privilegerte og heldig utvalgte. Veien fram og tilbake var uhorvelig lang, med togbilletter som var langt dyrere enn flybilletten. Både på veien og på konferansen traff vi flere nordmenn fra kunsthøgskolene og stipendprogrammet for kunstnere.


Vi skulle framføre et performance paper som vi fikk utrolige tilbakemeldinger på. Og da er det å si at de performance paperne vi så hadde svært få performative innslag. Det var et av momentene jeg bet meg merke i. Jeg fikk dessverre ikke med meg alt for jeg måtte reise tidlig fredag på grunn av fortellerfestivalen. Men et par punkter til bet jeg meg merke i. Konferansen besto av fagfolk som primært kom fra det visuelle kunstfeltet og i feltet kunstnerisk – akademia, vinner akademia. Jeg fikk inntrykk av at kunstnerne som forskere er så redde for å ikke bli tatt seriøse som forskere at de både i retorikk og oppbygging oppfører seg som om de driver med en annen vitenskap. Økologi og natur så ut til å være hovedtema. Ja, for man er også opptatt av å bli tatt på alvor av samfunnet ellers og engasjerer seg i samfunnsnyttige temaer. Kunsten forsvinner helt, dessverre.