Category Archives: Her er det litt av hvert

Advarsel – forfall på gang

Jeg har holdt humøret oppe, selv om jeg den siste tiden må si at jeg fått en dose med nederlag, både faglig og personlig. Det faglige er det ikke så nøye med. La meg heller ta for meg det personlige. Jeg har da fått meg noen slag i ansiktet med stigende virkning. En ting er at jeg hver dag kjenner hvordan BHen bør strammes for å holde det som peker nedover oppe og lyset på badet stadig blir mørkere for at jeg ikke skal kvekke til av mitt eget speilbilde. Noe annet er det når omverden påpeker at jeg faktisk er i et forfall.

La meg fortelle deg følgende. Forrige uke var jeg tre dager ute i skolen og fortalte. Den første fortellerrunden var gjort ferdig, elevene hadde hoppet av skrekk der årelang trening har forutsatt det for meg. Applausen kom og elevene reiste seg for å gå videre i livet. En jente, en fjerdeklassing, kom bort til meg. Hun stakk fram en tynn pekefinger, stakk den inn i min mage og sa: ”Du spiser mye godteri!”. Dette var på mandagen og et bokstavelig frampeik på hva som kom til å følge.

Dagen etter, tirsdagen, gikk jeg på bussen for å komme meg ut og fortelle for andre dag. Jeg pleier å stå på bussen, det har vært like greit med tanke på at bussene alltid er fulle. Jeg har innarbeidet en tanke om at jeg skal stå, da kan jeg se hånlig på de som stresser med å komme først på bussen for å få seg en sitteplass. De oppfører seg som om de er i ferd med å miste en rettighet. Uansett, jeg gikk ombord i bussen og der sto det en rullator. Det er ikke uvanlig at det står en barnevogn eller en rullator der i dette midtrommet som jeg ikke vet hva man kaller på en buss. På neste holdeplass kom det på en kvinne som var noen år yngre enn meg. Hun satte fram et høflig smil og sa til meg: ”Om du trenger hjelp med rullatoren, er det bare å si i fra.” Og det er vel her jeg begynner å skjønne at virkeligheten betrakter meg annerledes enn den virkeligheten jeg tror jeg lever i.

Den tredje dagen var jeg ute og gikk med Atsjoo på gravlunden. Mot oss kom en hundeier med en stor sort hund, den hunden og Atsjoo visste overhodet ikke tegn på at de en gang ville bli gode venner. Tvert om, det var bust og gneldring og jeg følte at jeg måtte forholde meg til hundeeieren. Egentlig ville jeg ha gått forbi og latt som ingenting, for den hundeieren representerer en fortid jeg prøver å slette fra min erindring. Impulsen der og da sa at jeg var tvunget til å adressere hundeieren og jeg sa: ”Hei, ja vi er jo gamle bekjente.” ”Det er vi ikke!”, svarte han. Jeg sa hans navn, som han jo het og han spurte hva mitt navn var. ”Heidi”, svarte jeg og hans umiddelbare reaksjon var: ”Fy faen, du har forandra deg!”.

På tirsdag skal jeg til en plastisk kirurg. Ja, faktisk det skal jeg. Du tenker kanskje at det er en naturlig følge av det som er nevnt over. Det er det ikke. Jeg er nok skeptisk til dette, om det da ikke har en medisinsk årsak. Faktisk anser jeg det som et genetisk svik, mot generasjoner før og etter. Jeg har blitt invitert dit av en journalist. Det skal lages en reportasje for et tidsskrift om plastisk kirurgi. Og da kan jeg jo avrunde med tittelen på tidsskriftet, bare for å sette en prikk over I’en i mitt forfall. Tidsskriftet er nemlig ”Vi over 60.” Det er det ikke noe galt i, men som journalisten sa til: ja, jeg hører du er godt voksen.

Myser mandag ut

Ja, jeg er sen med et innlegg i dag. Jeg forsov meg denne morgenen. Det vil si jeg var klar og våken kl. 0400 og ble trøtt kl. 0500, la meg på sofaen, sovnet og ble vekket av Daniel kl. 0700. Jeg er et A menneske og liker å stå tidlig opp, vanligvis kl. 0500. Da arbeider jeg, gjør meg i stand, går tur med bikkja og blogger blant annet. Men denne morgenen gikk det ikke slik.

I morgen må jeg iallfall opp. Jeg skal på min årlige tur til Halden for å undervise VGS. Da skal jeg sette meg på toget og la meg føre hen inn i Østfold, bare jeg rekker toget og så må jeg også passe på at jeg ikke sovner på toget og havner i Sverige isteden.

Jeg skal til Hvaler denne uken også, men den kveldsforestilling på fredag. Det er mer enn nok å fylle tiden med denne uken. Over til noe annet.

Jeg ryddet i noen bilder og kom over dette bildet tatt for fjorten dager siden. Jeg syns det er en fin tone i bildet. Fortelleren Abbi forsvinner ut i det mørke og tilbake står to fortellere og kaster et langt blikk etter hans skygge. Gatefotokurset jeg tok forrige helg gjorde meg godt, men jeg har ikke motet. Gatefoto handler om å tørre å være nær, jeg kjenner det er en stor terskel å komme over. Jeg nøyer meg med gravlunden foreløpig. Jeg har med meg kameraet hele tiden i håp om at det skal dukke opp et motiv som gjøre seg i en mer offentlig sammenheng som på en blogg. Fotografen som ledet kurset sa det lønnet seg å ha et prosjekt, så jeg konsentrerer meg om gravlunden som et type prosjekt. Jeg går der så og si daglig uansett.

Det er mandag kveld og håper din kveld blir varm og fredfylt.

Skolen jeg hadde glemt

Neste uke skal studentene til Lilleborg skole. Dette er en av skolene i Oslo som har brukt forteller jevnlig. Jeg satt og bladde gjennom gamle dokumenter og oppdaget at jeg en gang selv arbeidet med Lilleborg skole, i år 2000 står det i papirene. Det ser ut til at jeg hadde et litt avansert opplegg i første og andre klasse. Jeg har noen få bilder på netthinnen, men husker ikke stort. Jeg har tros alt fortalt ved en del skoler.

Likevel kan jeg spore et opplegg, som nok kunne ha blitt et godt opplegg om jeg hadde vært litt mer erfaren, om jeg hadde visst det jeg vet i dag. Jeg ser at jeg fortalte følgende eventyr: Jeg vil ha saft, musa som var så fæl til å ete, alle sammen, trollsuppe, høna tripper i berget og Prins Danila Govorila. Det har altså vært et vidt spenn i materialet. Disse fortellingene har jeg fortalt i tre omganger i hver klasse. Den første gangen som en ”normal forteller”, deretter har jeg tatt uten noen elever som var litt svakere i norsk og fortalt eventyret med gjenstander. Elevene har lekt eventyret og deretter har jeg med elevene fortalt eventyret nok en gang for elevene i klassen. Ideen er jo knall god, men ressurskrevende og jeg er jo ikke lærer, så den pedagogiske delen har nok ikke vært på topp. Ideen er dessuten heller ikke min, den var det en annen medforteller som klekket ut. Men jeg skal ha for motet og som sagt ideen er god, selv om jeg nok ikke ville finne på å gjøre det igjen. Jeg kan komme inn i klasserommet og fortelle, så for noen andre som kan det, ta seg av det pedagogiske.