Category Archives: Erotikk

,

Det erotiske

Mine siste teoriinnlegg har stort sett dreid seg om serieroman. Men jeg holder på med andre ting også, som jeg må skrive fagartikler knyttet til i forbindelse med min dosentsøknad. Denne gangen leser jeg artikkelen “MISCONCEPTIONS IN EROTIC FOLKLORE” av G. Legman. Det er en gammel artikkel, men det er ikke så mye skrevet om erotisk folkediktning, nettopp fordi det er tema man holder seg for god til.

Det kan være jeg har skrevet om denne artikkelen før her på bloggen. Men det er i så fall lenge siden.

Utgangspunktet til Legman er en misnøye for folkloristenes neglisjering av temaet. Og han uttaler at man kan ikke vite hvorfor erotiske folkediktning er et element i den folkelige dikteriske trangen om man ikke studerer korpuset av erotisk folkediktning. Legman skriver:

“Sex, and its folklore, are far more interesting, more valuable, and more important in every social and historical sense than, for instance, the balladry of murder, cruelty, torture, treachery, babykilling, and so forth, which are the principal contents, to give only one familiar example, of the Child ballads; of which the almost total moral depravity, on all counts except that of sex, and fantastic unfitness for retailing to impressionable minds, has seldom been observed, owing to these particular ballads’ lily-white purity as to sex.”

Han stiller spørsmål ved det uttalte motivet til hvorfor sex skal behandles så annerledes enn andre temaer som nevnt over.

Erotisk folkediktning er svært ofte representert gjennom humor, men Legman mener at denne folkediktningen representerer både frykt og destruktive livsproblemer, man ler for å la være å gråte. Det bærer med seg en protest mot det normerende autoritære.

I innsamlingen av folkediktning har mye gått tapt innenfor dette temaet, påstår Legman. Dette var et materiale som var umulig å få trykt, derfor brydde ikke innsamlerne seg om å bruke energi på å samle inn og skrive dette materialet ned. Man må huske på at dette var i en tid da lydopptakeren ikke befant seg på mobilen. I og med at artikkelen er fra 1960 tallet, påstår Legman at det ennå ikke for sent å samle inn disse fortellingene.

Det vil jeg tro er i dag for den vestlige verdens del. Det finnes en samling i Norge av norske erotiske folkeeventyr, samlet av Asbjørnsen og Moe. Grisevitser kan man riktignok samle inn, men kanskje man også kan kikke mot andre kulturer?

Nettverksmøte Erotisk folkediktning i Norden

Trettende juni var det nettverksmøte i erotisk folkediktning i Norden. Møtet besto av et seminar og en konsert. Dette nettverket kombinerer utøvere og forskere og tilstedet var det representanter fra Finland (Også representert ved skoltesame), Færøyene, Island, Norge, Sverige og Åland.

Seminaret innledet med professor emerita Inger Lövkrona. Tittelen på foredraget var: “Forskarens og utövarens roller och ansvar”. Hun er etnolog med fokus på kjønnsforskning og vold. Det var nok dette foredraget som ga meg mest, da det berørte temaer som jeg syns er analogt med mitt arbeide som utøvende. Det andre foredraget den dagen tok for seg erotiske ballader og viser med Ingrid Åkesson, et tema som er interessant, men som jeg har få referanser til.

Lövkrona stilte blant annet spørsmålet: Hva det innebærer å være utøver innenfor dette feltet? Og hun tok for seg en rekke estisk problemstillinger knyttet til det å være forsker og utøver, hun hadde også et meget kritisk blikk på utøveren. Dette materialet viser fram kjønnslige maktstrukturer og dermed handler det erotiske om politikk som stadig bekrefter det som er normerende og undertrykkende. Det gir innblikk i moral, regler og fordommer som en gang var, og som kanskje fortsatt er gjeldene. Gjennom å være ukritisk i sin formidling, videreformidler og opprettholder man misbruk.

Jeg er absolutt enig i at man som utøver skal være bevisst det materialet man formidler, men for meg som fokuserer på det kunstneriske, kan ikke utøvelsen betraktes utfra teksten alene som en tekstlig artefakt. I en forestilling eller formidlingssituasjon er det så mye mer som pågår en ren tekstformidling. Jeg kan selvfølgelig ikke snakke for alle utøvere, fordi jeg tror det absolutt foregår en del ukritisk formidling. Det er også viktig å si at den dominerende faktoren for meg er muntlig fortellerkunst som et performativ og sosialt uttrykk og ikke fokuset på kulturarv, selv om det er tilstede.

Som utøver velger jeg ikke materialet ukritisk, jeg velger ut fra en samfunnsrelevans, og et bestemt erotisk folkeeventyr representerer en ide. Det vil si at jeg endrer, tilpasser, rehabiliterer og justerer denne ideen til det samfunnsansvaret jeg påtar meg og den sosiale konteksten jeg skal opptre i. Videre, i fortellersituasjonen, den sosiale situasjonen, vil både det sosiale og det estetiske påvirke fortellingen. Lytteren er en “co-author”, dennes reaksjoner, nærvær skaper avvik i det materialet som formidles. Dette kan føre til at jeg kommenterer materialet jeg forteller, fører en samtale med lytteren, endrer fortellinger.

Likevel vet jeg også, som jeg skrev tidligere, at det foregår en del ukritisk formidling av tradisjonsmateriale; man forteller et folkeeventyr fordi det har overlevd generasjoner tidligere, det som var gyldig den gang er fortsatt gyldig. Så vi trenger absolutt forskere som kommer inn og korrigerer den nummenheten som kan oppstå når man tror man har laget en god formidlingssituasjon.

,

Trollet som ble gravid

Trollet som ble gravid er en fortelling jeg har hatt på repertoaret lenge. Jeg fortalte den blant annet under fortellerfestivalen i år.
Jeg gjorde et videoopptak av to av forestillingene og har transkribert denne fortellingen fra begge forestillingene. Både for å sammenligne endringer jeg gjør i forhold til rom og publikum, men også for å se hvordan jeg har utviklet fortellingen videre fra den skriftlige versjonen.
Jeg ble overrasket over hvor mye jeg har endret den. Strukturen er der fortsatt, men jeg har motivert fortellingen på en helt annen måte enn den skriftlige versjonen.
Jeg kan jo først ta åpningen:

“Det var ein mann og ei kjerring som budde så aleine. Dei hadde ei dotter og ein tenestegut, og så hadde dei berre ei stoge med eit halvt trev. På trevet låg gutten og jenta i kvar si seng, og så låg mannen og kona nedunder i stoga.”

Slik er altså den skriftlige åpningen. Min åpning er som følgende:

Det var en gang en bonde og denne bonden, han var så grådig og gjerrig og gnien at alt han tjente det hadde han på kistebunnen. Og i det huset hvor han bodde var det bare et rom. Og i den stua, i det ene rommet der sov han og hans kone, bonden og hans kone. På hemsen der sov datteren. Og det hendte jo at bonden trengte hjelp på gården. Da måtte han hyre inn unge menn. Og de måtte dele hemsen med datteren.

Nå får man en følelse av at den skriftlige åpningen nesten er som et resyme av min muntlige åpning. Og jeg ser også at min åpning er “veldig muntlig” gjennom bruk av “Og”. Dette er noe jeg lagt til meg for å få driv i formidlingen og som jeg bør arbeide med å få bort.

Om jeg fortsetter fortellingen videre, ser jeg at den skriftlige versjonen har flere replikker enn min muntlige versjon:

Så ein kveld spurde jenta guten kva det var for leven ar og mor heldt, med di senga gav slik knirk. «Det er ‘kje anna det,» seier guten, «hell’ ar din børster musa på mor di.» «Kunne du ikkje børste mi mud, du?» sa ho. «Eg har ikkje slik ein børste,» sa han. «Kan du ikkje kjøpe meg ein slik børste når du reiser på marknaden,» sa ho. «Jau, men han er så dyr, han kostar hundre spesiedalar.» «Ja, men dei skal eg snart stele rå skapet hass far,» sa ho.

En kveld våknet datteren, datteren av merkelige lyder der nede i stua. Hun hørte senga som sa «umm umm umm». Hun hørte moren som sa: «ohh, ohh, 0hh.» Hun hørte faren som sa: «Åhh, åhh, åhh,» Og datteren, datter, hun ble så forskrekket at hun vekket drengen og spurte drengen: «Hva er det som skjer der nede? Prøver far å ta livet av mor?» «Nei,» sa drengen. Det er ikke det som skjer, nei. Det som skjer er at faren din han børster moren din, han.» «Åh,» sa jenta, «Er det noe særlig da?» «Ja, det er stor stas det,» sa drengen. «Ja, så børst meg da,» sa jenta. Nei, det hadde han ikke utstyr til. Og dessuten så var det dyrt å kjøpe på marked, sa drengen. Men jenta, hun ga seg ikke. Hun sa: «I morgen tidlig så sniker jeg meg ned i faren min sin kiste. Så tar jeg penger. Så drar du på markedet og du kjøper børste!» Ja, det var de vel forlikt med.

Det skyldes at jeg syns dialogscener bruker for lang tid, vil jeg tro, og for meg har nok ikke dialogen her vært viktig nok til å få plass. Jeg vil vel egentlig videre i fortellingen og komme til trollet. Går jeg videre i fortellingen ser tydeligere noe som også delvis synes her. Jeg legger inn motivasjoner i fortellingen som ikke den skriftlige versjonen har. Der den skriftlige versjonen tar for gitt den verden som oppstår, legger jeg inn begrunnelser for hvorfor ting skjer som det skjer. Så kan jeg jo spørre meg selv om hvorfor jeg føler et behov for det.