Category Archives: Bøker

Dear reader I married him

Det er en litterær setning som har brent seg fast i meg for alltid: Dear reader I married him. Setningen møtte jeg da jeg studerte litteraturvitenskap og fungerte som en litterær oppvåkning. Fram til da hadde min litterære smak bestått av Nancy Drew, Silkesvarten, Roald Dahl og Romantikk.

Setningen befinner seg i Jane Eyre og sees på som en litterær begivenhet. Hovedkarakteren bryter ned den fjerde veggen og henvender seg direkte til leseren. Jeg tenker sånn i ettertid at setningen har vært med på å danne meg som forteller. Det er en direkte kontakt mellom fortelling og den som opplever – man blir direkte involvert i historien. Denne katharsis av en setning setter forhistorie og nåtid sammen og alt er i en dialog.

Men la meg si noe om de siste bøkene jeg har lest, nevnt her. Det har tatt sin tid, fordi begge bøkene mangler det strømlinjede plottet som driver deg framover. Først er det Tove Janssons Sommerboken. Sofia og hennes farmor befinner seg en sommer på en øy og opplevelsene ligger i detaljene, de lærer hverandre å kjenne på godt og vondt gjennom små hverdaglige dramaer og eventyr. Det er en betagende bok, og veldig sanselig. Det er også noe trist over den:

Farmor hadde alltid vært glad i den store forandringen i august, kanskje mest på grunn av dens uforanderlige forløp, at alt fikk sin bestemte plass og ikke kunne ha noen annen. Det var tiden da alle sport kunne forsvinne og, så langt det var mulig, ble øya satt tilbake til sin opprinnelige tilstand.

Du får en følelse av at dette er farmors siste sommer på øya, selv om dette ikke sies direkte.

Den andre boken er Egils soga eller Egils saga. Jeg har lest den på nynorsk. Egils saga handler om den store skalden Egil Skallagrimson. Sagaen begynner med tiden da Harald Hårfagre hesker og det er Egils onkel, Torolv, som preger den første delen av sagaen. Sagaen er en såpeopera, full av intriger. Torolv er kongens trofaste tjener, men hevngjerrig baksnakk fører til kongens mistillit og deretter drap av Torolv. Torolvs bror Grim hevner drapet og familien må flykte fra Norge og til Island. Det er her Egil blir født. Grim er kalt Skallagrim da han i en alder av 25 år er hårløs. Egil debuterer som skald i en alder av 3 år under et gjestebud. Han er heller ikke gamle karen når han gjennomfører sitt første drap. 12 år gammel reiser han ut på sin første vikingtokt og så bærer det videre hvor fortellingen veksler mellom voldsomme drap og dikterkunst av skalden.

Egils saga er mest kjent for «sonetapet». Egils sønn Bodvar drukner og Egil mister sitt eget livsmot og vil selv dø. Datteren får lokket dikteren fram i han og Egil framsier et dikt som består av 24 vers:

Vers 22
Ei lenger eg blotar
til bror åt Vile
til gudedrotten,
med glede i hugen,
enda Mims ven
meg har gjeve
bot for harmen,
det beste eg eiger.

Egil selv dør av alderdom.

Så har jeg lest «Traditional storytelling today» av Margaret Read MacDonald. Dette er en stor og tykk bok med artikler som dokumenterer samtidens fortellerkunst fra hele verden. Jeg har primært lest den for å forberede meg til studiestart neste uke. Det er en god bok for oppslag til diverse temaer innenfor fagområdet. Jeg tror boken er vanskelig å få tak i. Jeg prøvde selv å kjøpe den via Amazon for noen uker siden, men der fantes den ikke da.

Akkurat nå leser jeg Umberto Eco: Øya fra dagen før og en bok med gjenfortelling av litt mindre kjente fortellinger fra det norrøne. Jeg husker ikke tittelen her jeg sitter.

Håper du har en god lesehøst framover.

Syvende runde med bøker ferdig lest

Da er syvende runde med bøker ferdig lest. Romanen ”Et godt menneske” av Nick Hornby er til tider svært underholdende, men den kan også være kjedsommelig repeterende, og det speiler da problematikken den tar opp: livet ble ikke slik vi trodde og jammen kommer vi oss ikke ut av det. Jeg er skuffet over slutten som ikke tilbyr noen løsning, men som ser ut til å bare fortsette der den startet, hvor karakterene fortsetter det livet de har valgt. Hovedkarakteren er en kvinnelig lege, og romanen blir fortalt i jeg – form. Hun er gift med en ufordragelig og delvis arbeidsledig mann og sammen har de to barn. Legen har et kortvarig forhold på si og plotet begynner med at hun forteller dette i håp om at mannen går med på å skilles. Det gjør han ikke. Isteden dumper mannen bort i ”Goodnews” og livet endrer seg totalt. ”Goodnews” innehar nemlig helbredende krefter, noe han ervervet seg etter en LSD rus, og kurer mannen slik at han arbeider for det gode. Ektemannen i samspill med Goodnews blir herskere i godhetstyranniet, hjemmet blir bosted for hjemløse, fester for nabolaget der radarparet prøver å prakke hjemløse på naboer som har plass, barnas dataer blir gitt bort og halve lønna til legen går med til å hjelpe andre. For hvordan kan man argumentere mot det å være god? Jeg – personen og hennes mann diskuterer:

'Det finnes aldri noe motargument mot alt det du gjerne skulle ha gjort. Mange mennesker sulter, gi dem mat hvis du har. Mange unger har ingenting å leke med, gi dem leker hvis du har for mange. Jeg kommer aldri på et eneste motargument. Med det betyr ikke at jeg er enig.'
'Hva annet skulle det bety?'
'Det er ikke sånn verden fungerer.'
'Hvorfor ikke? OK, jeg vet hvorfor. Fordi folk er egoistiske og redde og.... og er blitt hjernevasket til å tro de ikke har noe valg. Men de har det. De har det.'
Og hva skal jeg si nå? At folk har rett til å være egoistiske hvis det er det de ønsker? At de faktisk ikke har noe valg?

Som du kanskje skjønner, endringen hos mannen er et sjokk for legen og hun lengter stadig tilbake til den drittsekken han en gang var.

Boken gir deg absolutt noe å tygge på!

Den andre boken, og jeg vet jeg nevner det stadig om noen bøker, er en ”fortellermust” bok: ”African folktales selected and retold by Roger D. Abrahams”. Hele ”pantheon fairy tale & folklore library” burde være enhver fortellers kanon. Denne boken er altså en del av den samlingen. Og skal du ha en bok med afrikanske tradisjonelle fortellinger, er dette den du bør ha! Jeg skriver tradisjonelle fortellinger, fordi folkeeventyr blir misvisende. Folkeeventyr er gjerne forbundet med tradisjonelle fortellinger fra vesten, slik de blir fremstilt av folklorister fram til postmoderne tid. Fortellingene i denne boken har ikke nødvendigvis den strukturen vi kjenner til med folkeeventyr. Uansett, så er det her ikke snakk om myter, så det er fortellinger primært fortalt av ”folkefortelleren” og ikke f.eks. grioten, som er den vest-afrikanske skalden. Boken har kategorisert fortellingene inn i temaer som ”tales of wonder”, ”stories to Discuss”, ”tales of trickster” og lignende. Den delen jeg setter mest pris på er dilemmafortellingene som vi ikke finner den norske kulturarven. Dette er fortellinger som egner seg i mange sammenhenger. Her er en fortelling jeg har lagt ut tidligere:

En fortelling: Øynene i brønnen (Abrahams 1983:133)
(Vest – Afrika)

Første gang jeg hørte denne fortelling ble den fortalt av den britisk karibiske fortelleren Jan Blake

Det var engang en mann som skulle ut på handelsreise. På reisen tok han med seg sin kone, sin søster og sin mor. Kvinnene pakket sammen varene, satte de på hodet og bandt det på ryggen, og så la de i vei. Dette var en varm dag, solen stekte, de var ikke gått lenge før mannen tok til å bli varm og han svettet. Da de kom til et tre som kastet en skygge, satte de seg i skyggen for å svale og hvile seg. Mens de satt der, ble mannen tørst. Han ba sin kone om å gå for å finne noe å drikke til han. Hun pakket av seg varene og la i vei. Hun gikk til hun så en brønn stå ute på en slette.

Hun gikk bort til brønnen. Hva gjør man når man kommer til en brønn, man må se ned i brønnen. Det gjorde også hun. Hun så ned i brønnen og ”poff” så datt det ene øyet hennes ned i brønnen. Hun tok seg til ansiktet og tenkte: ”Å nei, hva gjør jeg nå? Jeg kan ikke gå tilbake til mannen min enøyd som jeg er.» Hun satte seg ned ved brønnen og ventet.

Opp under treet satt mannen og ventet. I sju lange og sju brede. «Hva har skjedd?”, tenkte han og sa: ”Du får gå ut du, søster og hente vann til meg.” Søsteren reiste seg opp. Hun pakket av seg varene og la i vei. Hun var ikke gått langt før hun så brorens kone sitte ved brønnen. «Hva slags kone er du for min bror, som sitter her og ikke kan hente vann». «Jammen», sa svigersøsteren. «Ikke noe jammen!». Søsteren gikk bort til brønnen. Hva gjorde hun? Hun så ned i brønnen og” poff” der datt øyet hennes ned i brønnen. Hun tok seg til ansiktet og sa: ” Å jeg skjønner hva du mener». Hun satte seg ned ved siden av den andre kvinnen.

Opp under treet satt mannen og ventet, lenge og vel. «Hva har skjedd?” sa han ”Du får gå du mor og hente vann til meg.” Moren reiste seg opp. Hun pakket av seg varene og la i vei. Hun kom til brønnen og fikk se kvinnene sitte der. «Hva slags kone er du for min sønn og hva slags søster er du for din bror, som sitter her og ikke kan hente vann. Jeg får gjøre det selv».
«Jammen», sa de. «Ikke noe jammen!». Hun gikk bort til brønnen. Hva gjorde hun? Hun så ned i brønnen og ”poff” der datt øyet hennes ned i brønnen. Hun tok seg til ansiktet og sa: ”Å jeg skjønner hva dere mener». Så hun satte seg ned ved siden av de andre kvinnene.

Opp under treet satt mannen og ventet. «Hva er dette for noe? Jeg får gå og hente vann selv». Han reiste seg opp og gikk til brønnen. «Hva slags kone er du for min meg, som sitter her og ikke kan hente vann, hva slags søster er du for meg og hva slags mor er du.» «Jammen», sa de og prøvde å gi tegn til at han ikke måtte se i brønnen. ”Ikke et knyst fra dere.” ”Jammen” ”Hysj!”

Han gikk bort til brønnen. Hva gjorde han. Han så ned i brønnen og ”poff” der datt øyet hans ned i brønnen. Han tok seg til ansiktet og satte seg ned ved siden av kvinnene. Der satt de lenge og vel.

Det kom en fremmed gående. Han fikk se de fire som satt der ved brønnen. Han stoppet og sa: «Har dere sett i brønnen nå? I brønnen bor det en djenni, en ond ånd. Denne suger ut øynene av mennesker, som den lager en suppe av og slurper i seg. Men mot et øye i betaling, så skal jeg gå ned i brønnen og hente opp øynene deres.”

Ja, det var de villige til. Den fremmede gikk bort til brønnen, han så ikke ned i brønnen. Han snudde ryggen til og klatret ned. Der fant han frem de fire øynene. Så klatret han opp igjen. «Et øye tar jeg i betaling. Et øye gir jeg til mannen og et øye gir jeg til kona. Det siste øye gir jeg til mannen, så får han bestemme om det er hans mor eller søster som skal ha det». Så gikk den fremmede sin vei med det ene øyet. Mannen sto igjen med det siste øyet.

Moren så på sønnen og sa: ”Kjære sønn har jeg ikke født deg, fikk du ikke bryst av meg og oppdro jeg deg ikke. Hvordan vil min alderdom bli med bare et øye? Gi meg øyet?” Søsteren så på broren og sa: «Kjære bror, har ikke jeg lekt med deg da vi var små. Og hvilken mann er det som vil gifte seg med en enøyd kvinne. Gi meg øyet».

Hva skal nå skje? Skal mannen gi øyet til moren eller søsteren? Dette er en dilemma fortelling. Den har ingen slutt og du må bestemme slutten på historien.

Den siste boken var en overraskelse; jeg har kjøpt og latt den stå i bokhylla i flere år, uten å se noe mer på den. Jeg regner med at jeg kjøpte den på et mamutsalg en gang. Boken er av Helge Nordahl og heter ”Retorikk”. Boken tar ikke for seg hele feltet innenfor retorikk, men de språklige figurene, som metaforen for eksempel. Her finnes det altså begreper på språklige ”ting” jeg ikke kjente til som for eksempel anafor, da er et element gjentatt i begynnelsen av et utsagn to ganger etter hverandre: ofte lo hun og ofte gråt hun. Ofte er da en anafor. Nå er det si at forfatteren kommer med noen unødvendige kompliserte forklaringer inneimellom, som forverrer forståelsen av et uttrykk: ”Rent generelt kan imidlertid epizeuxis-figuren defineres som en forsterkende, om man vil, superlativiserende konstruksjon, som fremhever, understreker og setter i relieff det ledd som står i epizeuxis.” Jeg blir ikke særlig klokere. Boken et altså et lite studie i verktøy man kan bruke for å fremheve og forskjønne utsagn.

De neste bøkene jeg er i gang med er:
Tove Jansson – Sommerboken og
Egil saga. Begge to er lette å ta med seg på tur.

I tillegg må jeg lese en del fagartikler i forbindelse med egen skriving.

Portretter av både det ene og det andre

Da er jeg ferdig med de tre bøkene som jeg nevnte i innlegget her.

Boken: ”Segner frå Sogn” av Olav Sande er en velfylt bok som består av en rekke sagn. En del av boken er pjatt, som ”jeg sitter i stua hos han Anders…..”. Vel pjatt og pjatt, for en lokal innbygger har nok dette materialet en stor verdi, men for meg som er ute etter en god fortelling og ikke kjenner den lokale koloritten, blir det til å bla over en del sider. Denne boken jeg har lest, er opprinnelig to samlinger som kom ut i 1887 og 1892. Materialet er skrevet ned på dialekt og det hender at dette vanskeliggjør lesningen. I boken klarer man å spore noen spirer til gode fortellinger eller gode motiver, som for eksempel følgende motiv hvor noen får bivåne et huldrebryllup og spesielt brudgommen vekker oppsikt:

”Han hadde slik ei lang nos, at ho rakk radt ned paa salsbrugda; daa folket saag henne, var dei ’kje god til aa bjerga seg fyr laatt, dei log, so det høyrdest yver heile garden; men daa saag dei ’kje att nokot slag.”

Her følger en fortelling, men siden de ikke er min dialekt har jeg valgt å skrive den ned på tilnærmet bokmål. Fortellingen kalles for ”Mannen, som lånte penger hos trollet”.

Det fortelles om en mann på Røysum som hadde kjøpt seg en gård han ikke kunne betale for. Ikke hadde han noe å selge og der i bygda var det ingen som kunne låne han noe hvordan han enn bar seg. Da bestemte han seg for å reise ut for å se om han kunne få hjelp et annet sted. Han reiste over fjellet, men da han kom til en støl var han så trøtt og satte seg for å hvile.

Mens han satt ble han fylt med sorg og ”bringeklemd” og så begynte stakkaren å gråte. Men som man så ofte sier, der man minst venter det, er det hjelp å få. For best som mannen satt slik, kom det en blåkledd tjukk rugg gående. ”Hvorfor gråter du slik?”, spurte han. Røysamannen fortalte da det. ”Å, er det ikke annet som er galt, det skal ikke stå på. Du skal bare vente her litt, så blir det nok en råd.” Og dermed for han rett inn i berget, og etter en liten stund kom det ut en stor gryte fylt med penger, like i fanget på han som var i nød. ”Disse skal du få låne, men du må huske på å komme tilbake til samme sted med gryta og med like mange penger et annet år. Ellers vil det gå deg galt.”, sa trollet. Jo, røysingen lovte å gjøre sitt aller beste, men han var redd for at han ikke skulle finne tilbake til stede. Da sa han ut gjennom nesen: ”Å nei, du skal bare rope tre ganger ’Thore’, så skal jeg komme.” Så var han vekk i det samme. Røysamannen snudde hjemover, og glad var han og gården betalte han.

Året etter var han avsted med gryta med pengene i, fant det riktige stedet og ropte i tre omganger: ”Thore”. Så svarte det borte i hammeren: ”Hva vil du han? – Han Thore reiste østover med alt det han eide og hadde; men storedundra slo han ihjel. Har du fått noe, så ha det.” Mannen reiste hjem igjen med gryta og pengene; det er tomt for dem nå vil jeg tro; men gryta den finnes den dag i dag, sier de.

Den andre boken jeg har lest, er ”Norsk sogukunst” av Richard Berge. Egentlig burde den var obligatorisk for alle fortellere, fordi boken inneholder portretter av fortellere eller tradisjonsbærere fra før. Berge forteller om slekt, hvor de fikk fortellingene fra og hvilken stil de fortalte i, kvinner som menn. Et kapittel i boken er skrevet av Sigrid Undset, kanskje det mest spennende kapittelet..??.. Hun forteller om det å vokse opp med fortellertradisjonen og hvilke fortellere som omga henne i hennes barndom. Følgende fortelling er nedtegnet av Sigrid Undset. Det er en fortelling jeg selv har tenkt å fortelle i sommer:

Hanen og katten som bodde i en jordhytte
Nedtegnet av Sigrid Undset, fortalt av Caroline Thorvaldsen
Det var engang en hane og en katt som bodde i en jordhytte. De hadde en kvern som var slik at de behøvde bare å sveive på den og si hva de ville ha, så malte kvernen det med det samme: kaffe og smørbrød og kake o melk og sjokolade og vin og stek og saftsuppe og vafler og fiskeboller – alt dere bare kan tenke dere, at dere kunne få lyst på.

Så var det en dag at kongen og statsministeren var ute og spaserte. Og da kom de forbi denne jordhytten. «Stakkar, det må da være noen forferdelige fattige folk, de som bor i en sånn ussel jordhytte,» sa kongen. «Du får gå inn og gi dem tusen kroner du, statsminister.» «Å, de trenger nok ikke det, de,» sa statsministeren. «For de har meget bedre råd enn selve kongen. Det er en hane og en katt som bor her, og de har en kvern som er slik og slik –« og så fortalte han kongen hva det var med denne kvernen.

«Den må jeg nok få kjøpt!», sa kongen for da trengte han ikke tenke på det engang, hvor han skulle få mat og penger fra til alle soldatene sine, mente han. Og så gikk de inn og sa til katten at kongen ville kjøpe kvernen hennes for hundre tusen kroner. «Nei, jeg tør nok ikke selge kvernen jeg,» sa katten, «når ikke hanen er hjemme; jeg må spørre han om lov først.» Men da ble kongen sint og sa, at det spurte han ikke noen fillehane om – han var kongen, og når han ville kjøpe kvernen deres, så skulle de vær så god selge den! Dermed tok han kvernen og la pengene på bordet og så gikk han sin vei. Katten stakkar var så redd, så hun torde ikke si et ord imot.

Da hanen kom hjem, ble han sint, for katten hadde ikke maten ferdig til han. «Maken til lat kjerring,» sa han, «du behøver ikke mer enn å sveive på en kvern, så står det på bordet, og så gidder du ikke ha unnagjort det engang, til jeg kommer hjem!» «Å kjære vakre vene deg, vær ikke så vond da, for det er ikke min skyld,» sa katten. «Kongen var her og tok kvernen vå – « og så fortalte hun allting. Men da ble hanen enda sintere, og så sa han, at når katten hadde latt kongen få lov til å dra av gårde med kvernen deres, så fikk hun vær så god gå opp på slottet og få den tilbake, «og vil ikke kongen gi den fra seg med det gode, så får du klore ut øynene hans.» Det var ingen råd med det, katten måtte ivei, så lite modig som hun var på det. Men ikke før var hun kommet opp på slottet og hadde sagt sitt ærende, så tok kongens soldater og jaget henne ut, og så slapp de alle de sinte bikkjene til kongen, og de satte etter katten. Hun ble så redd at hun fòr like opp i et høyt tre, og så stakk hun ut begge øynene sine på en kvist. Og hun var så redd for de sinte hundene til kongen, så hun ble sittende i treet til langt på natt. Men da hun kom hjem til hanen, fikk hun ikke annen trøst enn han sa, hun var en dum katt: «og vi får nok ikke igjen hverken kvernen vår eller øynene dine uten jeg selv går og henter dem.»

Neste morgen la hanen ivei. Og han var så sint at han bruste med alle fjærene sine. Da han hadde gått en stund, møtte han en rev: «Goddag hane,» sa reven. Hvor skal du hen, siden du flyr så fort?» «Å, jeg er buden til gjestebud i kongens gård,» sa hanen. «Kjære deg da, hane, kan du ikke ta med litt av gjestebudsmaten til meg,» sa reven. «Jeg er så sulten, det er tre dager siden jeg smakte matsmulen.» «Nei, det kan jeg ikke,» sa han. «Du kan da vite, det e rikke folkeskikk å ta med seg mat hjem fra gjestebud. Men du kan bli med meg opp på slottet, så får vi se – kanskje jeg få deg inn fordi kongens dørvoktere. Du får krype ned i maven min så lenge.» Så gapte hanen alt han orket og reven smatt ned i maven hans og satte seg der. Og da var hanen blitt enda meget større og barsket seg og brisket seg så det var fælt, mens han gikk videre.

Da han hadde gått et stykke til, møtte han gråbein. «Goddag hane,» sa gråbein. Hvor skal du hen, siden du flyr så fort?» «Å, jeg er buden til gjestebud i kongens gård,» sa hanen. «Kjære snille deg,» sa ulven, «kan du ikke ta med litt mat til meg. Jeg er så sulten, det er tre uker siden jeg smakte matsmulen.» «Du er visst ikke riktig, du,» sa hanen. «Tror du ikke jeg vet folkeskikk kanskje, men tar med meg mat hjem fra gjestebud. Du får heller bli med meg opp på slottet, kanskje jeg skaffe deg inn fordi kongens dørvoktere. Du kan krype ned i maven min så lenge.» Så gapte hanen igjen og ulven smatt ned i maven hans og satte seg der. Da var hanen blitt enda større og digrere og sintere, og han basket med vingene og gol og brisket seg så det var svært og så gikk han videre, og da han hadde gått et stykke til, så møtte han en bjørn.

«Goddag hane,» sa bjørnen. Hvor skal du hen, siden du flyr så fort?» «Å, jeg er buden til gjestebud i kongens gård,» sa hanen. «Kjære deg da, hane,» sa bjørnen, «kan du ikke ta med litt av gjestebudmaten til meg. Jeg er så sulten, det er tre måneder siden jeg smakte matsmulen.» «Det er nå vel ikke folkeskikk å ta med seg mat, når en er i gjestebud,» sa hanen. «Men jeg kan ta med deg opp på slottet, så skal jeg se om jeg kan få lurt deg inn kongens dørvoktere. Du kan krype ned i maven min så lenge.» Så gapte hanen alt han orket og slukte ned bjørnen til de to andre som satt i magen hans alt. Men da ble han så stor og så svær o så sint, og han brisket seg og flakset med vingene så forferdelig, at kongens dørvoktere løp og gjemte seg straks de så han, og han flakset rett inn i stuen til kongen.

«Kykeliky, di tjuvkonge, vil du komme hit med den kvernen som du stjal fra katten, og det med en eneste gang», skrek han. Men kongen bare ropte på soldatene sine og sa, at de skulle ta denne frekke hanen og bære han bort i gåsehuset til de hundre sine gassene som kongen hadde – så kunne de plukke hanen i tusen filler. Soldatene gjorde det, og straks kom alle kongens sinte gasser settende imot hanen og skulle slite han i stykker med nebbene sine. Men hanen ropte: «Ut med deg rev, – nå er gjestebudsmaten ferdig til deg – « og så gapte han, og reven fòr ut av halsen hans og fløy hit og dit imellom gassene, og bet og slet, og så varte det ikke lenge, innen han hadde gjort ende på alle kongens gasser. Da reven hadde spist seg god og mett, sa hanen: «Nå er det best at du ser til og smetter ut, før kongen kommer – så grådig som du har vært, og slik som du har rakket til herinne, vil ikke jeg ha skyld for at du kom med til gjestebudet.» Så fant reven seg et hull, som han kunne slippe ut av, og så strøk han bent til skogs.

Om morgenen sa kongen til den som stelte gjessene hans, at de fikk gå ned til gassene og sope opp, om det skulle ligge utover noen fjær eller slikt av den hanen som ble satt inn til dem i går. Men straks de lukket på døren til gassehuset, fløy hanen ut forbi dem og like inn til kongen:

«Kykeliky,» gol han «din tjuvkonge, vil du gi tilbake den kvernen som du stjal fra katten – ellers skal det ikke gå bedre med deg enn det gikk med gassene dine!» Da kongen fikk se hvordan reven hadde fart med gassene hans, ble han nokså redd. Men så ropte han på soldatene sine og sa, de skulle ta den fæle hanen og bære den inn i sauefjøset hans til de hundre sinte sauebukkene som kongen eide, så kunne de tråkke fordervet denne hanen.
Men ikke før var hanen kommet inn i sauefjøset, så ropte den at nå kunne ulven komme ut, for nå var her gjestebudskost til den. Så rev gråbein i hjel alle kongens sauebukker, og da den hadde ætt seg mett, sa hanen at nå fikk han se å komme seg ut – for han hadde vært så grov og grådig så hanen ville ikke ha ham her lenger.

Om morgenen, da gjeteren skulle slippe ut saubukkene, strøk hanen rett forbi han og like opp til kongen:
«Kykeliky, di tjuvkonge,» skrek han, «vil du komme hit med den kvernen som du stjal fra katten, ellers så skal jeg gjøre med deg sånn som jeg har gjort med saubukkene dine!» Da kongen fikk se etter i sauefjøset sitt, ble han nok redd, men så ropte han på soldatene sine og sa, de skulle ta hanen og sette han i fjøset, for der hadde kongen hundre olme okser – de måtte nå vel greie å få livet av den fæle, uforskammede hanen. Men ikke før hanen var kommet inn i fjøset og alle de olme oksene satte innpå han, så skrek han: «Ut med deg, bamse brakar – her er gjestebudskost for deg!» Og så gapte han opp og slapp ut bjørnen, og bjørnen fòr inn mellom oksene og slo i hjel hver eneste en. Og da bjørnen hadde spist alt han orket, sa hanen at nå var det visst best, han så til å komme seg unna, så grov og så grådig som han hadde vært i gjestebudet. Da brøt bjørnen hull på fjøsveggen og gikk sin vei. Og om morgenen kom kongen selv med folkene som skulle stelle i fjøset, for nå var han da viss på at der var ikke filler igjen av den usle hanen. Men da satt hanen oppå hele haugen av okseskrotter, flakset med vingene og brisket seg og gol:

«Kykeliky, di tjuvkonge, kom igjen med kvernen min som du stjal fra katten, ellers så skal jeg slå deg i hjel og alle soldatene dine, akkurat som jeg har gjort det med de hundre sinte gassene dine og de hundre sine saubukkene dine og de hundre sinte oksene dine!» Da ble kongen så redd, så han ba soldatene forte seg og hente kvernen og la denne fæle hanen få den tilbake – og så se til at han kom seg ut av kongsgården det forteste råd til. Og så måtte de låse alle dørene godt etter ham, «for ellers gjør han en ulykke på oss alle sammen.»

Da fikk hanen kvernen og gikk hjem med den. På veien fløy han opp i det treet, hvor øynene til katten hang på kvistene, og så tok han dem med seg. Da han kom hjem til jordhytten, satte han først øynene inn igjen på katten og så sa han: «Nå kan du se at jeg har fått igjen kvernen vår.» Så måtte hun male kaffe og smørbrød og melk og sjokolade og kaker og stek og vin og saftsuppe og vafler og fiskeboller – alt som de bare kunne tenke seg at de hadde lyst på.

Siden levde hanen og katten både lenge og vel i jordhytten sin, for der var ingen som torde tenke på å ta fra dem kvernen deres mer. Og er de ikke døde, så lever de ennå.

Så har jeg kommet meg igjennom Portrett av en dame av Henry James, det vil si den første delen som er en bok. Og jeg må si jeg slet, handlingen er langsomt framoverskridende, det er lange karakterskildringer og dialoger. Romanen tar for seg en slags brytningstid mellom gammel og ny verden. Fokuset er Isabel Archer og gjennom henne opplever jeg som leser en indre dialog som går på kvinners rettigheter. I denne delen vil ikke Isabel gifte seg, og det kjenner jeg igjen. Hvorfor skal normen være at man gifter seg? To flotte herremenn frir til Isabel, den ene en engelsk lord, den andre en vellykket amerikaner, men Isabel mener at hun har til gode å oppleve mer, det er noe hun søker, men hun vet ikke hva. Uansett, om du skal lese den, og den er vel et slags pensum for alle litteraturinteresserte, ta deg god tid. Du må nemlig lese den langsomt.

De neste tre bøkene er:
Nick Hornby – et godt menneske
Roger D. Abrahams – African folktales
Helge Nordahl – Retorikk