Category Archives: Bøker

,

Syvende fortelling på den syvende dagen – Hva er sannere enn sannheten?

Jeg har akkurat lest ferdig Isabelle Allendes verk ”Paula”. Jeg er fascinert av Allende, som aktivist og forfatter. Paula er en livsfortelling, om datteren Paula som er i ferd med å dø og som dør i løpet av fortellingen, men også om Isabelles liv fra da hun var barn, hvordan hun ble forfatter og fram til datteren dør. Det er flere gripende øyeblikk som jeg kjenner igjen fra Daniel døde, skjønt Allende er nok mer opptatt av det åndelige i romanen.

Allende skriver også noe om verktøyene hun bruker som forfatter:

”Jeg gikk i gang med Om kjærlighet og skygge den 8. januar 1983 fordi den dagen hadde jeg begynt på Åndenes hus, og dermed innledet jeg en tradisjon som jeg fremdeles opprettholder, og ikke tør forandre på, alltid skriver jeg den første linjen i bøkene mine på den datoen. Den dagen forsøker jeg å være alene uten å snakke med noen i time etter time, jeg trenger lang tid på å få gatestøyen ut av hodet og feie vekk livets kaos fra hukommelsen. Jeg tenner levende lys for å påkalle musene og skytsåndene, jeg setter blomster på skrivebordet for å holde kjedsomheten fra livet, og Pablo Nerudas samlede verker under PC’en i håp om at de skal inspirere meg ved osmose. Hvis disse maskinene skal bli smittet med virus, må det da gå an å friske dem opp med et poetisk pust. Med en hemmelig seremoni bereder jeg sinn og sjel på å ta imot den første setningen i transe, og slik åpnes en dør på gløtt, så jeg får et glimt inn på den andre siden og aner de halvt utviskede konturene av historien som ligger der og venter på meg.”

Jeg syns det er et interessant bilde på fortellingen som ligger noen utenfor og venter på å bli nøstet i.

I overskriften på dette innlegget står det: Hva er sannere enn sannheten? Det er et jødisk ordtak som Allende referer til i en TED talk.
”Det som er sannere enn sannheten er fortellingen.”
Er det ikke et fantastisk godt ordtak? Og det har vel en referanse i fortellingen om ”fortellingen og sannheten”, den også jødisk.

Uansett her kommer fortellingen for i dag. Den har et velkjent plott. Sagnet kommer fra Sør – Trøndelag, og det fortelles at det der levde en heks ved navn Guru Kunna. Der finnes det også er fiskevær kaldt Halten. En jul var det to unge menn som lå der for å fiske. De ble liggende en stund for været var for stygt til at de kunne reise hjem.

Så bedret været seg og de kunne reise hjem. De bar sakene ned i båten og gjorde seg klare for hjemreise. Nå hadde det seg slik at begge gutter var forelsket i samme jente. Den ene mannen pønsket på hvordan han kunne kvitte seg med kameraten. Han så på vennen og sa: Åh, jeg glemte kniven opp i bua. Den ligger på bordet. Gidder du stikke opp og hente den? Dette gjorde vennen, men når han kom ned, hadde den andre reist sin vei.

Den unge mannen var forlatt på øya. Det bodde ingen der den gangen og ikke fantes det noen båt der. Han klarte seg som han best kunne. Han fikk laget seg pil og bue, og levde av sjøfugl som han skjøt.

På selveste juleaften vandret han rundt på øya. Med ett fikk han se seil ute på havet. Det var noe underlig, så den unge mannen gjemte seg. Båten nærmet seg Halten og den unge mannen fikk se at det var ikke hvem som helst som befant seg i båten. Han sprang opp i bua og gjemte seg på loftet.

I land gikk Guru Kunna og all slags trollpakk. De gikk opp til og inn i bua. Straks de var kommet innenfor, gneldret Guru Kunna: Her lukter det kristenmanns blod. Hele trollpakket fylte bua og på bordet la de alle slags kostelige retter. En stor ølbolle ble plassert midt på bordet.

Da de hadde satt seg til bords, tok den unge mannen fram sin pil og bue og skjøt en pil rett i ølbollen. Da ble det huskestue. Trollpakket for på dør, men i farta glemte Guru Kunna nøklene sine. Den unge mannen fisket opp nøklene med en kjepp og kastet de etter Guru Kunna. Hun ropte tilbake: Som takk for at du ikke tok nøklene med fingrene, er alt det som står på bordet nå ditt.

På den måten fikk den unge mannen en god jul allikevel. Og da folk kom ut på vinterfiske, fant de han i god behold.

Hvordan det gikk med vennskap og kjærligheten sier ikke sagnet noe om.

Dele eller ikke

Er vi for ivrige etter å dele våre historier? Det er kanskje noe i artikkelen jeg leste på NRK, den omhandler #metoo kampanjen, en viktig kampanje. Artikkelen sier noe om følelsen av tomhet etter å ha delt sin personlige fortelling. Jeg har sett, slik det ofte er med slike bølger, at man hiver seg på og forteller sin historie, så ebber den ut. Jeg har lest om klamme og ekle opplevelser, alle verdt et fokus, ingen fortjent å bli utsatt for et maktovergrep. Men er det rett å fortelle det inn i medier, hvor man mister kontrollen over fortellingen om en betydningsfull hendelse? Jeg vet ikke, jeg ser bare at fortellingene blir for like, de mister nødvendige nyanser og så forsvinner de i en bølge av andre fortellinger. Og hvordan skal man toppe sin egen fortelling? Noe av poenget med fortellinger, er at de skal bli større enn selve fortellingen. Du mister kontroll over din egen historie når du deler den ut i et medium hvor du egentlig ikke kjenner fellesskapet fortellingen havner i, fortellingen etterlater en stillhet, den forsvinner i den strømmende informasjonen. Jeg må dessverre innrømme at etter at jeg har lest #metoo hendelsene, blander hvem som fortalte hva og lignende og det regner jeg med at jeg ikke er alene om. Og hvordan skal man forholde seg til disse små livsfortellingene, er de vitner av virkelighet, er det god litteratur? God litteratur har den muligheten at den kan endre deg, blir disse episodene sløst bort i noe som kunne ha blitt større? Igjen vil jeg understreke at kampanjen er viktig, den danner et felleskap og er et vitnesbyrd om noe som ikke bør foregå.

Litteratur betyr noe sånt som skriftlig framstilling, men en forståelse av litteratur kan gjerne inkludere muntlige former, det kommer an på hvem du spør. Etter flere måneder fikk jeg en tilbakemelding fra tidsskriftet Edda. Jeg hadde sendt inn min artikkel om norske fortellere før og nå, men tidsskriftet mente at artikkelen ikke var litterær nok. Jeg må si som forteller at jeg føler meg like mye beslektet med litteratur som jeg føler med scenekunst. Jeg mener at jeg som forteller er like mye skapende som en forfatter, men mine ”tekster” utgis ikke i bokform, men som et muntlig uttrykk innenfor scenekunst. Og da jeg anser meg som skapende, vil det si at jeg ikke ”bare” tar en tekst og lærer meg den utenat. Jeg bearbeider teksten for mitt formål og hva jeg ønsker at fortellingen skal belyse.

Når man skriver ut sine små fortellinger inn i sosiale medier, har nok formidleren et tydelig formål, et behov for å formidle. Dette behovet tenker jeg er noe man kunne sett nærmere på. Det må ligge en tydelig etos og patos tilstede. Dette sterke behovet for å formidle, viktigheten av å bli mottatt av en leser, er noe jeg selv ofte trakterer etter når jeg formidler.

Studentene på Fortellerkunst er i gang med sin første deleksamen. Her har de fått tre tekster å velge mellom: Volund Smed, Abu Kasems tøfler og Risen som ikke hadde noe hjerte. Det er ikke en ideell situasjon, det beste er når de selv kan velge fortellingene. Men denne eksamens perioden er kort og de må velge mellom disse fortellingene for å sikre at de ikke bruker for mye tid på å finne seg et materiale. Forhåpentligvis klarer de å vinkle fortellingen slik at det likevel kan treffe gruppas etos og patos, at de brenner etter å formidle noe til ungdommene de skal fortelle for. I den sammenhengen er viktigheten av å fortelle for ungdom å gi ungdommene noen verktøy og metaforer for egne fortellinger. Fortelling har med identitet å gjøre, å fortelle er å fortelle om seg selv som menneske i en sammenheng og for at dette skal få en klang i rommet man formidler inn i, holder det ikke bare med patos, håndverket må også være tilstede.

En fortelling jeg ikke fant etos eller patos i, er romanen ”Jenta som lekte med ilden” av Stieg Larsson. Jeg har slitt meg igjennom den krimmen i en lang periode nå. Boken var ikke helt min stil, altfor mange karakterer og deler som fortsatt føles uløst. Samtidig er det noen interessante karakterer i krimmen og jeg kan ikke la være å like Lisbeth Salander. Men hva skal jeg si, jeg tror ikke jeg likte plottet, eller jeg fant meg ikke selv i fortellingen. Jeg er litt gammeldags når det gjelder krim. Jeg vil ha mord i begynnelsen og jeg vil at det mordet skal være fokus for resten av fortellingen. Det gjelder altså ikke her, Lisbet er fokus, hun er jaktet på, mens hun selv jakter og lignende.

Jeg ser nå at dette blir en saus av mange ting, men noe av poenget her er vel du må ikke behandle fortellingen som en kanal til informasjon, blant annet….

,

Når en bok blir en anstrengelse

Det er en riktig god stund siden jeg har skrevet om bøkene jeg leser. Det skyldes at jeg har slitt til de grader med å komme meg igjennom Øya fra dagen før av Umberto Eco. Boken har pekt på min manglende referanse innenfor en rekke historiske og ikke minst idehistoriske områder. Romanen handler om strandede Roberto som befinner seg på et strandet skip rett ved en øy. Mellom skipet og øya går meridianen som er datolinjen. Slik er øya fra i går og skipet av i dag. Det høres ut som et spennende plott og det er det, hadde det ikke vært for alle de retrospektive lange øyeblikkene, religionsargumentene og nye oppfinnelser som prøves ut uten noe særlig hell. Det viser seg for eksempel at Roberto ikke er alene på skipet. En eldre munk befinner seg der. Munken ønsker å komme seg til øya, men Roberto kan ikke svømme og munken er selv for gammel til å klare seg i de sterke strømmene mellom båten og øya. Roberto trener riktig nok på å svømme, men det går langsomt. Munken har fått laget seg en slags dykkerklokke som han trer inn og går ut i havet med og det er det siste vi hører av den munken. I alle religiøse og politiske konflikter, iblander det også en kjærlighetshistorie som vel egentlig bare foregår i Robertos hode. Roberto innbiller seg også at han har en tvillingbror og mot slutten av romanen dikter han en historie om hvordan det går med broren. Det forøvrig ikke Roberto selv som forteller fortellingen, men en forteller som lurer i kulissene og som ser ut til å ha kommet over Robertos skrifter. Romanen ender med at Roberto tar sjansen på å svømme til øya og der ender fortellingen. Vi får ikke vite om han kom seg fram eller druknet på veien over eller om noe annet skjedde.

Romanen har sterke øyeblikk og flere humoristiske situasjoner, men er altså meget krevende å lese.

Den andre boken jeg har lest er Nordens demring av Niels Brøgger. Boken fungerer greit som et oppslagsverk for norrøn diktning og dessuten fant jeg noen fortellinger der jeg ikke kjente til. Jeg tenkte jeg skulle ”fortelle” en av dem her. Fortellingen er kalt Odin og Geirrød.

Det fortelles at Kong Raudung hadde to sønner, Agnar og Geirrød. Da Agnar var ti og Geirrød åtte år gammel, rodde de en gang ut i en liten båt for å fiske. Vinden drev dem langt til havs. I nattemørket fikk de båten knust mot en steinete strand og de karet seg i land og gikk opp fra bredden, der traff de en småbruker. Hos ham var de vinteren over. Den gamle bonden fostret Geirrød, og hans kone fostret Agnar. Det var ingen andre enn Odin og Frigg de var kommet til, men det visste de ikke.

Om våren ga gamlingen dem et skip, og da han og kona fulgte dem til stranden, snakket kallen avsides med Geirrød. De fikk bør og kom til sin fars båtstø. Geirrød sto i forstavnen, og han løp opp på land, støtte båten ut igjen og ropte til broren – Far du til trollene i vold! Skipet drev utover igjen til havs, men Geirrød gikk opp til kongsgården, og der ble han godt mottatt. Faren var død om vinteren, og nå ble Geirrød tatt til konge, og han ble en navnkundig mann, kjent for sin visdom.

Odin og Frigg satt en dag i Lidskjalv og så ut over hele verden. – Ser du Agnar, fostersønnen din, sa Odin, – hvordan han lever i en fjellhule med en gyger og har barn med henne. Men min fostersønn, Geirrød er konge og rår for folk og land. – Men han er slik en gjerrig matniding, sa Frigg, – at han sulter i hjel sine gjester om han syns det kommer for mange av dem. – Du taler ikke sant, sa Odin, men Frigg holdt på sitt, og til slutt veddet de. Frigg sendte sin tærne Fulla til Geirrød og ba kongen om å vare seg for en trollkall som var kommet til landet, han ville galdre over kongen og ødelegge ham. Trollkallen kunne man kjenne på det at ingen hund, var den aldri så bisk og mannvond, våget å fare løs på han.

Frigg hadde bare fart med tomt snakk da hun sa at Geirrød ikke var gjestfri, det var han nemlig, men hun ville gjerne sette ondt blod mellom Odin og ham, fordi Geirrød ifølge Odins råd hadde behandlet hennes fostersønn så skammelig.

Geirrød holdt god utkikk når det gjaldt farende fremmede, og da det en dag kom en mann som hundene ikke ville røre, lot han ham gripe. Mannen kalte seg Grimne – det var Odin som var ute i forkledning, grima eller grime betyr en hette for ansiktet, en maske. Mannen hadde lite å fortelle om seg selv, og han kunne ikke gjøre ordentlig rede for seg selv da Geirrød tok ham for seg og spurte ham ut, og derfor fant kongen det nødvendig å anvende skjerpet forhør, eller det man kaller tortur. Han ble plassert mellom to flammende bål, og der satt han i åtte netter til ende.

Geirrød hadde en sønn, ti år gammel, og han het Agnar etter farbroren. Agnar stjal seg ut til Grimne og ga han fullt horn å drikke, og sa at hans far gjorde ille i å pine sakesløs mann. Grimne drakk hornet ut og takket Agnar; da var ilden blitt så heftig at kappen hans luktet svidd. Han kvad da et langt kvad for Agnar, hvor han priset guttens gjestevennskap og regnet opp de tretten gudeboligene: Trudheim, Ydaler, Alvheim, Vålaskjalv, Søkkvabekk, Gladsheim, Trymheim, Breidablikk, Himmelbergene, Folkvang, Glitne, Noatun og Vidi, der Vidar bor. Videre sang han om Valhall og Bilskirne, Tors hall i Trudvang, om Heidrun, geita som står midt oppe på taket av Valhall og av hvis jur det renner den søteste mjød; det er tilstrekkelig til å fylle et veldig drikkekar i Valhall, og nok til å gjøre alle einherjene beruste. På Valhall står det også en hjort, Eiktyrne, fra hvis horn det drypper ned i brønnen Hvergelme, og fra den strømmer det en rekke åer ut – også om Eiktyrne sang Grimne, og om elvene i guders og menneskers verden. Han nevnte dem ved navn alle sammen, Sid og Vid, Sokin og Eikin, Sval og Gunntro, Fjorm og Fimbulltul, Rin og Rennande, Gipul og Gopol, Gomul og Geirvimul, alle disse renner rundt æsenes domene. De andre, Tyn og Vin, Toll og Holl, Grat og Gunntorin, Vina og Vegsvinn, Tjodnuma og Nyt, Naut og Nonn, Ronn og Slid, Rid og Sylg, Ylg og Vil, Von og Vond, Strond og Gjoll og til slutt Leip – de renner i menneskenes hjem Midgard, i manneheimen, og tilslutt munner de ut i Helheimen. Grimne kvad videre om æsenes hester, Glad og Gylle, Gler og Skeidbrime, Silvrintopp og Sine, Gisle og Falhovne, Gulltopp og Lettfete – alle disse bærer gudene fram når de farer til tings ved Yggdrasil ask. Til slutt regnet Grimne opp alle de navnene han hadde båret, og det var ikke få, men da han endte med å si at han var Odin, da skjønte Geirrød endelig hvem han det var han hadde mishandlet.

Han for opp for å råde bot på skaden og få slokt bålene, men han hadde sittet med sverdet i fanget, og det var trukket ut av sliren så det var nakent. Da glapp sverdet ut av hånden på ham i skyndingen, og hjaltet vendte ned og odden opp. Kongen snublet og stupte forover, og dermed sto sverdet igjennom ham, og han fant sin bane. I samme nå forsvant Odin. Men Agnar var lenge konge siden og ble en rettferdig og vidsynt hersker.