Category Archives: Bøker

,

Når en bok blir en anstrengelse

Det er en riktig god stund siden jeg har skrevet om bøkene jeg leser. Det skyldes at jeg har slitt til de grader med å komme meg igjennom Øya fra dagen før av Umberto Eco. Boken har pekt på min manglende referanse innenfor en rekke historiske og ikke minst idehistoriske områder. Romanen handler om strandede Roberto som befinner seg på et strandet skip rett ved en øy. Mellom skipet og øya går meridianen som er datolinjen. Slik er øya fra i går og skipet av i dag. Det høres ut som et spennende plott og det er det, hadde det ikke vært for alle de retrospektive lange øyeblikkene, religionsargumentene og nye oppfinnelser som prøves ut uten noe særlig hell. Det viser seg for eksempel at Roberto ikke er alene på skipet. En eldre munk befinner seg der. Munken ønsker å komme seg til øya, men Roberto kan ikke svømme og munken er selv for gammel til å klare seg i de sterke strømmene mellom båten og øya. Roberto trener riktig nok på å svømme, men det går langsomt. Munken har fått laget seg en slags dykkerklokke som han trer inn og går ut i havet med og det er det siste vi hører av den munken. I alle religiøse og politiske konflikter, iblander det også en kjærlighetshistorie som vel egentlig bare foregår i Robertos hode. Roberto innbiller seg også at han har en tvillingbror og mot slutten av romanen dikter han en historie om hvordan det går med broren. Det forøvrig ikke Roberto selv som forteller fortellingen, men en forteller som lurer i kulissene og som ser ut til å ha kommet over Robertos skrifter. Romanen ender med at Roberto tar sjansen på å svømme til øya og der ender fortellingen. Vi får ikke vite om han kom seg fram eller druknet på veien over eller om noe annet skjedde.

Romanen har sterke øyeblikk og flere humoristiske situasjoner, men er altså meget krevende å lese.

Den andre boken jeg har lest er Nordens demring av Niels Brøgger. Boken fungerer greit som et oppslagsverk for norrøn diktning og dessuten fant jeg noen fortellinger der jeg ikke kjente til. Jeg tenkte jeg skulle ”fortelle” en av dem her. Fortellingen er kalt Odin og Geirrød.

Det fortelles at Kong Raudung hadde to sønner, Agnar og Geirrød. Da Agnar var ti og Geirrød åtte år gammel, rodde de en gang ut i en liten båt for å fiske. Vinden drev dem langt til havs. I nattemørket fikk de båten knust mot en steinete strand og de karet seg i land og gikk opp fra bredden, der traff de en småbruker. Hos ham var de vinteren over. Den gamle bonden fostret Geirrød, og hans kone fostret Agnar. Det var ingen andre enn Odin og Frigg de var kommet til, men det visste de ikke.

Om våren ga gamlingen dem et skip, og da han og kona fulgte dem til stranden, snakket kallen avsides med Geirrød. De fikk bør og kom til sin fars båtstø. Geirrød sto i forstavnen, og han løp opp på land, støtte båten ut igjen og ropte til broren – Far du til trollene i vold! Skipet drev utover igjen til havs, men Geirrød gikk opp til kongsgården, og der ble han godt mottatt. Faren var død om vinteren, og nå ble Geirrød tatt til konge, og han ble en navnkundig mann, kjent for sin visdom.

Odin og Frigg satt en dag i Lidskjalv og så ut over hele verden. – Ser du Agnar, fostersønnen din, sa Odin, – hvordan han lever i en fjellhule med en gyger og har barn med henne. Men min fostersønn, Geirrød er konge og rår for folk og land. – Men han er slik en gjerrig matniding, sa Frigg, – at han sulter i hjel sine gjester om han syns det kommer for mange av dem. – Du taler ikke sant, sa Odin, men Frigg holdt på sitt, og til slutt veddet de. Frigg sendte sin tærne Fulla til Geirrød og ba kongen om å vare seg for en trollkall som var kommet til landet, han ville galdre over kongen og ødelegge ham. Trollkallen kunne man kjenne på det at ingen hund, var den aldri så bisk og mannvond, våget å fare løs på han.

Frigg hadde bare fart med tomt snakk da hun sa at Geirrød ikke var gjestfri, det var han nemlig, men hun ville gjerne sette ondt blod mellom Odin og ham, fordi Geirrød ifølge Odins råd hadde behandlet hennes fostersønn så skammelig.

Geirrød holdt god utkikk når det gjaldt farende fremmede, og da det en dag kom en mann som hundene ikke ville røre, lot han ham gripe. Mannen kalte seg Grimne – det var Odin som var ute i forkledning, grima eller grime betyr en hette for ansiktet, en maske. Mannen hadde lite å fortelle om seg selv, og han kunne ikke gjøre ordentlig rede for seg selv da Geirrød tok ham for seg og spurte ham ut, og derfor fant kongen det nødvendig å anvende skjerpet forhør, eller det man kaller tortur. Han ble plassert mellom to flammende bål, og der satt han i åtte netter til ende.

Geirrød hadde en sønn, ti år gammel, og han het Agnar etter farbroren. Agnar stjal seg ut til Grimne og ga han fullt horn å drikke, og sa at hans far gjorde ille i å pine sakesløs mann. Grimne drakk hornet ut og takket Agnar; da var ilden blitt så heftig at kappen hans luktet svidd. Han kvad da et langt kvad for Agnar, hvor han priset guttens gjestevennskap og regnet opp de tretten gudeboligene: Trudheim, Ydaler, Alvheim, Vålaskjalv, Søkkvabekk, Gladsheim, Trymheim, Breidablikk, Himmelbergene, Folkvang, Glitne, Noatun og Vidi, der Vidar bor. Videre sang han om Valhall og Bilskirne, Tors hall i Trudvang, om Heidrun, geita som står midt oppe på taket av Valhall og av hvis jur det renner den søteste mjød; det er tilstrekkelig til å fylle et veldig drikkekar i Valhall, og nok til å gjøre alle einherjene beruste. På Valhall står det også en hjort, Eiktyrne, fra hvis horn det drypper ned i brønnen Hvergelme, og fra den strømmer det en rekke åer ut – også om Eiktyrne sang Grimne, og om elvene i guders og menneskers verden. Han nevnte dem ved navn alle sammen, Sid og Vid, Sokin og Eikin, Sval og Gunntro, Fjorm og Fimbulltul, Rin og Rennande, Gipul og Gopol, Gomul og Geirvimul, alle disse renner rundt æsenes domene. De andre, Tyn og Vin, Toll og Holl, Grat og Gunntorin, Vina og Vegsvinn, Tjodnuma og Nyt, Naut og Nonn, Ronn og Slid, Rid og Sylg, Ylg og Vil, Von og Vond, Strond og Gjoll og til slutt Leip – de renner i menneskenes hjem Midgard, i manneheimen, og tilslutt munner de ut i Helheimen. Grimne kvad videre om æsenes hester, Glad og Gylle, Gler og Skeidbrime, Silvrintopp og Sine, Gisle og Falhovne, Gulltopp og Lettfete – alle disse bærer gudene fram når de farer til tings ved Yggdrasil ask. Til slutt regnet Grimne opp alle de navnene han hadde båret, og det var ikke få, men da han endte med å si at han var Odin, da skjønte Geirrød endelig hvem han det var han hadde mishandlet.

Han for opp for å råde bot på skaden og få slokt bålene, men han hadde sittet med sverdet i fanget, og det var trukket ut av sliren så det var nakent. Da glapp sverdet ut av hånden på ham i skyndingen, og hjaltet vendte ned og odden opp. Kongen snublet og stupte forover, og dermed sto sverdet igjennom ham, og han fant sin bane. I samme nå forsvant Odin. Men Agnar var lenge konge siden og ble en rettferdig og vidsynt hersker.

Dear reader I married him

Det er en litterær setning som har brent seg fast i meg for alltid: Dear reader I married him. Setningen møtte jeg da jeg studerte litteraturvitenskap og fungerte som en litterær oppvåkning. Fram til da hadde min litterære smak bestått av Nancy Drew, Silkesvarten, Roald Dahl og Romantikk.

Setningen befinner seg i Jane Eyre og sees på som en litterær begivenhet. Hovedkarakteren bryter ned den fjerde veggen og henvender seg direkte til leseren. Jeg tenker sånn i ettertid at setningen har vært med på å danne meg som forteller. Det er en direkte kontakt mellom fortelling og den som opplever – man blir direkte involvert i historien. Denne katharsis av en setning setter forhistorie og nåtid sammen og alt er i en dialog.

Men la meg si noe om de siste bøkene jeg har lest, nevnt her. Det har tatt sin tid, fordi begge bøkene mangler det strømlinjede plottet som driver deg framover. Først er det Tove Janssons Sommerboken. Sofia og hennes farmor befinner seg en sommer på en øy og opplevelsene ligger i detaljene, de lærer hverandre å kjenne på godt og vondt gjennom små hverdaglige dramaer og eventyr. Det er en betagende bok, og veldig sanselig. Det er også noe trist over den:

Farmor hadde alltid vært glad i den store forandringen i august, kanskje mest på grunn av dens uforanderlige forløp, at alt fikk sin bestemte plass og ikke kunne ha noen annen. Det var tiden da alle sport kunne forsvinne og, så langt det var mulig, ble øya satt tilbake til sin opprinnelige tilstand.

Du får en følelse av at dette er farmors siste sommer på øya, selv om dette ikke sies direkte.

Den andre boken er Egils soga eller Egils saga. Jeg har lest den på nynorsk. Egils saga handler om den store skalden Egil Skallagrimson. Sagaen begynner med tiden da Harald Hårfagre hesker og det er Egils onkel, Torolv, som preger den første delen av sagaen. Sagaen er en såpeopera, full av intriger. Torolv er kongens trofaste tjener, men hevngjerrig baksnakk fører til kongens mistillit og deretter drap av Torolv. Torolvs bror Grim hevner drapet og familien må flykte fra Norge og til Island. Det er her Egil blir født. Grim er kalt Skallagrim da han i en alder av 25 år er hårløs. Egil debuterer som skald i en alder av 3 år under et gjestebud. Han er heller ikke gamle karen når han gjennomfører sitt første drap. 12 år gammel reiser han ut på sin første vikingtokt og så bærer det videre hvor fortellingen veksler mellom voldsomme drap og dikterkunst av skalden.

Egils saga er mest kjent for «sonetapet». Egils sønn Bodvar drukner og Egil mister sitt eget livsmot og vil selv dø. Datteren får lokket dikteren fram i han og Egil framsier et dikt som består av 24 vers:

Vers 22
Ei lenger eg blotar
til bror åt Vile
til gudedrotten,
med glede i hugen,
enda Mims ven
meg har gjeve
bot for harmen,
det beste eg eiger.

Egil selv dør av alderdom.

Så har jeg lest «Traditional storytelling today» av Margaret Read MacDonald. Dette er en stor og tykk bok med artikler som dokumenterer samtidens fortellerkunst fra hele verden. Jeg har primært lest den for å forberede meg til studiestart neste uke. Det er en god bok for oppslag til diverse temaer innenfor fagområdet. Jeg tror boken er vanskelig å få tak i. Jeg prøvde selv å kjøpe den via Amazon for noen uker siden, men der fantes den ikke da.

Akkurat nå leser jeg Umberto Eco: Øya fra dagen før og en bok med gjenfortelling av litt mindre kjente fortellinger fra det norrøne. Jeg husker ikke tittelen her jeg sitter.

Håper du har en god lesehøst framover.

Syvende runde med bøker ferdig lest

Da er syvende runde med bøker ferdig lest. Romanen ”Et godt menneske” av Nick Hornby er til tider svært underholdende, men den kan også være kjedsommelig repeterende, og det speiler da problematikken den tar opp: livet ble ikke slik vi trodde og jammen kommer vi oss ikke ut av det. Jeg er skuffet over slutten som ikke tilbyr noen løsning, men som ser ut til å bare fortsette der den startet, hvor karakterene fortsetter det livet de har valgt. Hovedkarakteren er en kvinnelig lege, og romanen blir fortalt i jeg – form. Hun er gift med en ufordragelig og delvis arbeidsledig mann og sammen har de to barn. Legen har et kortvarig forhold på si og plotet begynner med at hun forteller dette i håp om at mannen går med på å skilles. Det gjør han ikke. Isteden dumper mannen bort i ”Goodnews” og livet endrer seg totalt. ”Goodnews” innehar nemlig helbredende krefter, noe han ervervet seg etter en LSD rus, og kurer mannen slik at han arbeider for det gode. Ektemannen i samspill med Goodnews blir herskere i godhetstyranniet, hjemmet blir bosted for hjemløse, fester for nabolaget der radarparet prøver å prakke hjemløse på naboer som har plass, barnas dataer blir gitt bort og halve lønna til legen går med til å hjelpe andre. For hvordan kan man argumentere mot det å være god? Jeg – personen og hennes mann diskuterer:

'Det finnes aldri noe motargument mot alt det du gjerne skulle ha gjort. Mange mennesker sulter, gi dem mat hvis du har. Mange unger har ingenting å leke med, gi dem leker hvis du har for mange. Jeg kommer aldri på et eneste motargument. Med det betyr ikke at jeg er enig.'
'Hva annet skulle det bety?'
'Det er ikke sånn verden fungerer.'
'Hvorfor ikke? OK, jeg vet hvorfor. Fordi folk er egoistiske og redde og.... og er blitt hjernevasket til å tro de ikke har noe valg. Men de har det. De har det.'
Og hva skal jeg si nå? At folk har rett til å være egoistiske hvis det er det de ønsker? At de faktisk ikke har noe valg?

Som du kanskje skjønner, endringen hos mannen er et sjokk for legen og hun lengter stadig tilbake til den drittsekken han en gang var.

Boken gir deg absolutt noe å tygge på!

Den andre boken, og jeg vet jeg nevner det stadig om noen bøker, er en ”fortellermust” bok: ”African folktales selected and retold by Roger D. Abrahams”. Hele ”pantheon fairy tale & folklore library” burde være enhver fortellers kanon. Denne boken er altså en del av den samlingen. Og skal du ha en bok med afrikanske tradisjonelle fortellinger, er dette den du bør ha! Jeg skriver tradisjonelle fortellinger, fordi folkeeventyr blir misvisende. Folkeeventyr er gjerne forbundet med tradisjonelle fortellinger fra vesten, slik de blir fremstilt av folklorister fram til postmoderne tid. Fortellingene i denne boken har ikke nødvendigvis den strukturen vi kjenner til med folkeeventyr. Uansett, så er det her ikke snakk om myter, så det er fortellinger primært fortalt av ”folkefortelleren” og ikke f.eks. grioten, som er den vest-afrikanske skalden. Boken har kategorisert fortellingene inn i temaer som ”tales of wonder”, ”stories to Discuss”, ”tales of trickster” og lignende. Den delen jeg setter mest pris på er dilemmafortellingene som vi ikke finner den norske kulturarven. Dette er fortellinger som egner seg i mange sammenhenger. Her er en fortelling jeg har lagt ut tidligere:

En fortelling: Øynene i brønnen (Abrahams 1983:133)
(Vest – Afrika)

Første gang jeg hørte denne fortelling ble den fortalt av den britisk karibiske fortelleren Jan Blake

Det var engang en mann som skulle ut på handelsreise. På reisen tok han med seg sin kone, sin søster og sin mor. Kvinnene pakket sammen varene, satte de på hodet og bandt det på ryggen, og så la de i vei. Dette var en varm dag, solen stekte, de var ikke gått lenge før mannen tok til å bli varm og han svettet. Da de kom til et tre som kastet en skygge, satte de seg i skyggen for å svale og hvile seg. Mens de satt der, ble mannen tørst. Han ba sin kone om å gå for å finne noe å drikke til han. Hun pakket av seg varene og la i vei. Hun gikk til hun så en brønn stå ute på en slette.

Hun gikk bort til brønnen. Hva gjør man når man kommer til en brønn, man må se ned i brønnen. Det gjorde også hun. Hun så ned i brønnen og ”poff” så datt det ene øyet hennes ned i brønnen. Hun tok seg til ansiktet og tenkte: ”Å nei, hva gjør jeg nå? Jeg kan ikke gå tilbake til mannen min enøyd som jeg er.» Hun satte seg ned ved brønnen og ventet.

Opp under treet satt mannen og ventet. I sju lange og sju brede. «Hva har skjedd?”, tenkte han og sa: ”Du får gå ut du, søster og hente vann til meg.” Søsteren reiste seg opp. Hun pakket av seg varene og la i vei. Hun var ikke gått langt før hun så brorens kone sitte ved brønnen. «Hva slags kone er du for min bror, som sitter her og ikke kan hente vann». «Jammen», sa svigersøsteren. «Ikke noe jammen!». Søsteren gikk bort til brønnen. Hva gjorde hun? Hun så ned i brønnen og” poff” der datt øyet hennes ned i brønnen. Hun tok seg til ansiktet og sa: ” Å jeg skjønner hva du mener». Hun satte seg ned ved siden av den andre kvinnen.

Opp under treet satt mannen og ventet, lenge og vel. «Hva har skjedd?” sa han ”Du får gå du mor og hente vann til meg.” Moren reiste seg opp. Hun pakket av seg varene og la i vei. Hun kom til brønnen og fikk se kvinnene sitte der. «Hva slags kone er du for min sønn og hva slags søster er du for din bror, som sitter her og ikke kan hente vann. Jeg får gjøre det selv».
«Jammen», sa de. «Ikke noe jammen!». Hun gikk bort til brønnen. Hva gjorde hun? Hun så ned i brønnen og ”poff” der datt øyet hennes ned i brønnen. Hun tok seg til ansiktet og sa: ”Å jeg skjønner hva dere mener». Så hun satte seg ned ved siden av de andre kvinnene.

Opp under treet satt mannen og ventet. «Hva er dette for noe? Jeg får gå og hente vann selv». Han reiste seg opp og gikk til brønnen. «Hva slags kone er du for min meg, som sitter her og ikke kan hente vann, hva slags søster er du for meg og hva slags mor er du.» «Jammen», sa de og prøvde å gi tegn til at han ikke måtte se i brønnen. ”Ikke et knyst fra dere.” ”Jammen” ”Hysj!”

Han gikk bort til brønnen. Hva gjorde han. Han så ned i brønnen og ”poff” der datt øyet hans ned i brønnen. Han tok seg til ansiktet og satte seg ned ved siden av kvinnene. Der satt de lenge og vel.

Det kom en fremmed gående. Han fikk se de fire som satt der ved brønnen. Han stoppet og sa: «Har dere sett i brønnen nå? I brønnen bor det en djenni, en ond ånd. Denne suger ut øynene av mennesker, som den lager en suppe av og slurper i seg. Men mot et øye i betaling, så skal jeg gå ned i brønnen og hente opp øynene deres.”

Ja, det var de villige til. Den fremmede gikk bort til brønnen, han så ikke ned i brønnen. Han snudde ryggen til og klatret ned. Der fant han frem de fire øynene. Så klatret han opp igjen. «Et øye tar jeg i betaling. Et øye gir jeg til mannen og et øye gir jeg til kona. Det siste øye gir jeg til mannen, så får han bestemme om det er hans mor eller søster som skal ha det». Så gikk den fremmede sin vei med det ene øyet. Mannen sto igjen med det siste øyet.

Moren så på sønnen og sa: ”Kjære sønn har jeg ikke født deg, fikk du ikke bryst av meg og oppdro jeg deg ikke. Hvordan vil min alderdom bli med bare et øye? Gi meg øyet?” Søsteren så på broren og sa: «Kjære bror, har ikke jeg lekt med deg da vi var små. Og hvilken mann er det som vil gifte seg med en enøyd kvinne. Gi meg øyet».

Hva skal nå skje? Skal mannen gi øyet til moren eller søsteren? Dette er en dilemma fortelling. Den har ingen slutt og du må bestemme slutten på historien.

Den siste boken var en overraskelse; jeg har kjøpt og latt den stå i bokhylla i flere år, uten å se noe mer på den. Jeg regner med at jeg kjøpte den på et mamutsalg en gang. Boken er av Helge Nordahl og heter ”Retorikk”. Boken tar ikke for seg hele feltet innenfor retorikk, men de språklige figurene, som metaforen for eksempel. Her finnes det altså begreper på språklige ”ting” jeg ikke kjente til som for eksempel anafor, da er et element gjentatt i begynnelsen av et utsagn to ganger etter hverandre: ofte lo hun og ofte gråt hun. Ofte er da en anafor. Nå er det si at forfatteren kommer med noen unødvendige kompliserte forklaringer inneimellom, som forverrer forståelsen av et uttrykk: ”Rent generelt kan imidlertid epizeuxis-figuren defineres som en forsterkende, om man vil, superlativiserende konstruksjon, som fremhever, understreker og setter i relieff det ledd som står i epizeuxis.” Jeg blir ikke særlig klokere. Boken et altså et lite studie i verktøy man kan bruke for å fremheve og forskjønne utsagn.

De neste bøkene jeg er i gang med er:
Tove Jansson – Sommerboken og
Egil saga. Begge to er lette å ta med seg på tur.

I tillegg må jeg lese en del fagartikler i forbindelse med egen skriving.