Category Archives: Bøker

,

Eventyrtrekk i litteraturen

Som du kanskje har merket, skriver jeg nå hver tredje dag på bloggen. Slik vil det fortsette, ihvertfall fram til august.

Da har jeg kommet meg igjennom The Cat’s craddle av Kurt Vonnegut. Jeg kjente til Vonnegut fra tidligere, uten å ha faktisk lest noe av han, pinlig å innrømme. Kjennskapen til Vonnegut skyldes tilknytningen til fortellerkunst og det han sier i følgende video.

Men tilbake til romanen. Det er en absurd og underholdende fortelling fortalt i jeg – form. Kort fortalt handler det om en forfatter som ønsker å skrive om hva Felix Hoenikker (fiktiv karakter) gjorde den dagen atombomben ble sluppet, Felix Hoenikker er en forsker som i romanen har vunnet en nobelpris for å ha vært med på å lage atombomben. Romanen blir beskrevet som en satire over politikk og religion, og det opplever du til fulle. Forfatterens, hovedkarakteren, undersøkelser fører han til staten og øya San Lorenzo. Her praktiseres religionen Bokonon. Dette er en forbudt religion som alle praktiserer. Men grunnleggeren av religionen, som et ledd i å styrke religionen, har overtalt presidenten til å forby praktisering av religionen. Og for å oppretteholde denne illusjonen, henretter de et menneske innimellom. Uansett, da protagonisten ankommer øya, er presidenten i ferd med å dø. Og i mangel av noe bedre, blir forfatteren spurt om han ikke kan overta presidentjobben:

He clapped his hands. He was delighted. ’That’s right! What would you say to a hundred thousand dollars a year? ‘Good God’, I cried. ‘What would I have to do for that?’ ’Practically nothing. And you’d drink out of gold goblets every night and eat off of gold plated and have a palace all your own.’ ‘What’s the job?’ ‘President of Republic of San Lorenzo.’

Når jeg leser romaner blir jeg alltid små henrykt over å finne plot eller motiver fra de tradisjonelle fortellingene. Spesielt om det er litteratur som ligger litt unna sjangeren. Det er sikkert grenser for mange plotmotiver det finnes, så det er vel naturlig at noe gjenbrukes innenfor nye kontekster. Men her et slikt motiv. Det å komme til et fremmed sted og da få rollen som herskeren på dette nye stedet, er et motiv fra mange folkeeventyr. I forrige innlegg om bøker her, kan du lese en fortelling med det samme motivet.

Tilbake til romanen. Det skal foregå en seremoni fordi en ny ambassadør skal innsettes. Etter den innsettelsen er det planlagt å annonsere den nye presidentinnsettelsen. Ja, forfatteren sier ja takk til presidentjobben da det følger med en vakker hustru i stillingen. Seremonien foregås ved at ambassadøren kaster en plastkrans på havet. Deretter ser de noen fly som de antar å være en del av seremonien. Det er de ikke, flyene bomber øya sønder og sammen før forfatteren rekker å bli president. Ikke bare det, på øya befinner det seg et uhyrlig farlig stoff kalt ”ice-nine” som ble laget av forskeren. Det er også blant annet derfor forfatteren dro til øya. En dråpe ice nine på dine lepper fører til at du dør som en frossen statue. Termosen eksploderer naturlig nok i bombingen og legger hele verden under is. Forfatteren og et par til overlever, men ingen med mulighet til å reprodusere menneskeheten. Det er en rekke absurde karakterer som dukker opp i romanen og ut og inn av hovedplottet, men det kan du selv finne ut av. Den anbefales.

Enlarge

bok
Et sted for å lese bok. Slik var det ihvertfall forrige helg.

Jeg kan dessverre ikke si det samme ” om den andre boken jeg har lest ”Tales from smokehouse” av Herbert T. Schwarz. Boken omhandler erotiske tradisjonelle fortellinger, men de er såpass mye fiklet med at de har mistet min interesse som forteller. Rammen er ”Decameronen” typisk, gamle menn har samlet seg på et hellig sted og begynner å fortelle. Jeg sitter igjen med en litt skeptisk smak etter å ha lest boken. En av grunnene er følgende fortelling:

Det skjedde for lenge siden da bestefar Big Horn var syk. Han hadde forferdelige magesmerter. Den gamle mannen var sterk og hadde alltid hatt en god helse, han var ikke bekymret og han visste hva han skulle gjøre. Han ga seg selv medisin urter og ventet på at smertene skulle forsvinne. Men det skjedde ingenting utover at han rapte og prompet. Smertene i magen og mot ryggen ble sterkere. Bestefar Big Horn var syk og følte seg elendig, han vridde og vred på seg gjennom hele natten.

Neste morgen hadde det ikke bedret seg og han kalte på sin kone og ba henne kalle på legen i byen. Bestemor dro til den hvite legen. Hun beskrev bestefar Big Horns symptomer og insisterte på at legen skulle hjelpe hennes mann. Legen hørte på henne og sa at for at legen skulle kunne hjelpe bestefar, trengte han et glass med urin fra bestefar. Bestemor forlot legen og dro tilbake til reservatet. Hun fortalte Big Horn om legens ønske.

Morgen etter tisset Big Horn ned i et glass og ba sitt yngste barnebarn om å levere det i byen. Gutten tok glasset og begynte å gå mot byen. På veien fikk han øye på en gruppe med gutter som lekte og hadde det morsomt. Gutten glemte snart sitt viktige ærend. Han satte glasset ned på bakken og ble med på leken. Mot slutten av dagen, falt en av dem, slo til glasset som tippet over og all urinen rant ut. Gutten visste ikke helt hva han skulle gjøre. Men så fikk han øye på en ku i enga. I det samme løftet dyret på sin hale og begynte å tisse. Gutten plukket opp glasset og snart var det fylt med kuas tiss. Så løp han til byen og overleverte det til legen.

Big Horn hadde enda en elendig natt. Smertene var uutholdelige, men han tenkte: ”I morgen får jeg endelig medisin.” Om morgenen kom legen for å undersøke Big Horn. Big Horn var omgitt av venner og familie, og alle lo og spøkte for å lette litt på stemningen. Den hvite legen studerte Big Horn, sjekket hans tunge, holdt han i håndleddet og klemte rundt på hans mage. Så sa han til den syke mannen: ”Big Horn, jeg har noen dårlige nyheter. Denne saken er helt uvanlig fordi du er egentlig ikke syk, men du er ikke helt frisk eller. Saken er at du er gravid. Det er med sorg at jeg forteller at du er i ferd med å føde en kalv.” Det ble en skremmende stillhet i rommet. Ikke et ord ble sagt før legen hadde forlatt rommet. Med en gang han hadde gått, skrek Big Horn ut et angstfylt skrik som ristet i veggene. ”Oh, for en elendig og usikker skjebne som kommer meg i møte! Tenk at dette skulle skje meg, i min alder! Dette må være en straff for noe dumt jeg har gjort. Og hvordan skal jeg komme meg igjennom dette? Jeg er jo ikke forberedt på å være gravid. Jeg har jo ikke utstyr til å føde en kalv. For en elendighet. Jeg som ville tilbringe mine dager i fred, i mitt sparsommelige hjem. Og jeg som ble så respektert av mine naboer. Hva kommer til å skje med meg. Det er bare problemer nå. Verden vil bli et vanskelig sted å leve i. Nei, jeg må forlate dere alle!”

Hans kone, familie og venner protesterte, men til ingen nytte. Big Horn pustet tung, han gryntet og var skamfull. Big Horn forlot sitt hjem. Motløs vandret han i mange timer til han kom til en stor skog. Da stoppet han brått opp. Han fikk se en død kropp henge fra et tre, kroppen svingte langsomt fram og tilbake i lyset som strømmet inn. Rundt nakken hadde han en løkke som hang fra en gren. Dette skremte selvfølgelig Big Horn, men han beveget seg nærmere. Mannen var død, hans øyne bulet ut og ansiktet var hovent. Da fikk Big Horn se den døde mannens støvler; det var de vakreste støvler han noensinne hadde sett. Big Horn bestemte seg for å ta dem. Han prøvde å trekke dem av, men kunne ikke. Beina var også hovne. Big Horn fant fram kniven og skar mannens bein av og la støvlene med mannens bein i, ned i sekken.

Big Horn fortsatte å gå til han nådde en gård. Der banket han på og bonden og hans kone ønsket han velkommen. De serverte han mat og Big Horn kjente hvordan smerten kom tilbake og han skjønte også at tiden nærmet seg. Bonden så at noe plaget Big Horn og serverte han whiskey, og dette sa ikke Big Horn nei. Han drakk så mye at han ble full og brått kjente han at nå skjedde det noe. Han sprang ut for han ville ikke skjemmes foran de andre. Der ute fes han kraftig og det var ikke bare det som kom ut. Big Horn var full og gikk inn på låven og hev seg ned på en høyball.

Tidlig neste morgen våknet han av noe vått i ansiktet. Han åpnet øynene og så inn i øynene til en liten kalv som slikket han. Big Horn var målløs, smertene i magen var borte. Sjokkert spratt han opp og løp derfra og lot sekken stå igjen.

Senere den dagen kom bonden. Han så kalven som slikket støvlene i sekken, ja støvlene som fortsatt hadde den dødes føtter i seg. Gode Gud, kalven hadde spist indianeren. Bonden gikk og hentet sin rifle.

Da Big Horn kom hjem, fortalte han kona at han hadde født et monster av en kalv som prøvde å spise han. Han sa også at han ikke lenger ville ligge med sin kone. Han ønsket ikke å bli gravid igjen.

Så hvorfor er jeg skeptisk til denne fortellingen? Den er nesten identisk med det norske folkeeventyret om trollet som ble gravid. Nå kan man jo si at dette er en variant av det eventyret. Men det norske folkeeventyret har en helt spesiell sammensetning av motiver som jeg ikke har funnet i andre folkeeventyr, bortsett fra denne. Vel, jeg skal ikke spekulere videre i det.

Jeg har også lest ”fagbok”. Filosofen Martin Buber med boken ”Jeg og du” har hatt betydning for filosofi og pedagogikk. Bokens grunnide er at mennesket blir til i møte med verden gjennom to radikale forskjellige holdninger, et nærvær og en erfaring, et Du og et Det. Det er i nærværet man framstår som en person, et individ. Dette nærværet innebærer en opplevelsesdimensjon med undring og ærefrykt. Det verden er også nødvendig, erfaringene er nødvendige. Erfaring er det når mennesket «befarer tingenes overflate og erfarer dem. Det tilegner seg fra dem en viten om deres beskaffenhet, en erfaring.» Jeg anser boken å være sentral for fortellere da den tar for seg et møte og hvordan man kan betrakte dette møtet.

De tre neste bøkene jeg nå har begynt på er:

Romanen: Portrett av en dame av Henry James
Fortellinger: Sagn fra Sogn
Fagbok: Norsk sogukunst av Richard Berge

Været er dårlig, men godt lesevær! God helg.

,

Han som ble konge

Da har jeg lest igjennom de tre bøkene som jeg presenterte her

La meg først si noe om fagboken «Participation» redigert av Claire Bishop. Den er som enhver antologi, du finner noe som passer for ditt bruk og noe som ikke egner seg. Denne boken tar for seg publikums deltakelse i ulike verk, gjerne myntet på det som fremmer sosiale hendelser. I den første delen presenteres teori og deretter er det mer fokus på gjennomførte verk med refleksjon knyttet til verkene. Den kanskje mest interessante delen er av Roland Barthes og «The death of the author». Det er ikke døden som bokstavelig, men det at kunstneren bak verket opphører i det den møter en leser. For at leseren skal leve, må forfatteren dø. Om teksten tolkes ut fra forfatteren er å begrense tekstens muligheter, hevder Barthes. Dette er veldig interessant i forbindelse med den skjønnlitterære boken jeg har lest. 

Jeg har kommet meg igjennom «Arv og miljø» av Vigdis Hjorth. Først var jeg skeptisk, kanskje bare den første siden og deretter var jeg dypt grepet og opplevde en kunstopplevelse mellom linjene. Om det så er autobiografiske elementer tilstede i romanen, er det helt uvesentlig, det vesentlige er min fortelling jeg finner i romanen. Den er gnagende sterk ettersom erindringer om hovedpersonens barndom om misbruk går i en evig sirkel. Bildene hopper mellom prosaiske hendelser, familiens splid angående en arv og Bergljots vonde minner. Jeg finner meg selv i den, den snakker om Hvaler (hvor jeg vokste opp), om teatervitenskap og professoren som forfører Bergljot og andre studenter (jeg har studert teatervitenskap). Skynd deg å les den om du ikke allerede har gjort det. Her er et lite sitat fra boken jeg syns sier noe om fortelling og minner:

«Så minnet jeg meg selv om at den faren jeg følte medlidenhet med ikke var far, men forestillingen far, arketypen far, myten far, den tapte faren min. Minnet meg selv om at den faktiske faren min, sånn jeg kjente ham, ikke ville beveges av Bårds tekst, men gå i forsvar, som på instinkt. Det siste far hadde sagt til meg, det siste jeg hadde hørt fra far, i en telefonsamtale for sju år siden, var: Se deg i speilet og du ser en psykopat.»

Den tredje boken er «Ljapa the tortoise and other Nigerian tales». Dette er en bok med folkeeventyr fra Joruba, vest i Nigeria. Her er det en rekke fortellinger som passer i mange sammenhenger. Fortellingene er ikke for lange og har ofte en veldig tydelig moral. Jeg har oversatt en av fortellingene under. Men først vil jeg nevne de tre neste bøkene jeg nå skal lese meg inn i. 

Det tre bøkene jeg går i gang med nå, er følgende:

• Kurt Vonnegut – Cat’s cradle som er en gave jeg fikk av Raluca sist hun var her.
• Herbert T. Schwarz – Tales from the smokehouse – som også er en gave jeg fikk da jeg var i Canada. Det er en bok med tradisjonelle erotiske fortellinger, kanskje jeg finner noe nytt materiale her.
• og som fagstoff blir det Martin Buber – Du og jeg, fordi jeg trenger stoff til artikler jeg skriver.

Han som ble en konge
Det levde en jeger. Ulykke forfulgte han. Han eide ingenting, bortsett fra en ussel hytte i utkanten av landsbyen, en rifle og det ene tøystykket han slo om livet sitt. Han var så fattig at det å ta seg en kone var helt nytteløst. Det han en gang hadde av familie fantes ikke lenger, noen hadde reist bort og noen hadde gått bort. Han var helt alene. I landsbyen trodde ikke folk at han en gang hadde et navn, så de kalte han for Olode som betyr jeger.

Olode dro ut på jakt en dag. Han fulgte byttedyrenes spor, men han fanget ingenting. Han gikk dypere og dypere inn i skogen. Han dro så langt inn som han aldri hadde vært før. Trærne var høye og det var mørkt. Olode kjempet seg igjennom det tette buskaset og vasset gjennom sumper. Han fikk ingen fangst. Han ble motløs. Han satte seg ned for å hvile. Han lukket øynene et øyeblikk. Da han åpnet dem så han rett på en fryktinngydende og menneskelignende skapning som sto rett framfor han. Han sprang opp. Men skapningen sa: «Legg bort rifla, jeg er Oluigbo, kongen her.» Olode la ned rifla. Oluigbo spurte han: «Hva er det som bringer deg hit?» Olode svarte: «Jeg er en jeger. Jeg fulgte dyrespor. Men ingen fangst. Jeg er sulten, jeg må finne noe kjøtt. Jeg må selge skinn. Så havnet jeg her.» Oluigbo sa: «Ja, du er fattig. Det er det mitt øye møtte.» De snakket og røkte sammen. Olode fortalte om sin elendighet, deretter røkte de i stillhet. Omsider reiste kongen seg. Han slukket sin pipe. Han sa: «Jeger, til selv den fattigste person kan det komme noe godt. Så jeg ber deg om å følge meg.» 

Olode reiste seg. Han fulgte Oluigbo til et stort tre blant små trær. Oluigbo sa: «Kast rifla bort og kast bort lendekledet.» Olode gjorde som han var blitt bedt om. Oluigbo slo på treet med sin hånd og en dør åpnet seg. «Gå inn,» sa Oluigbo og Olode så gjorde. Døren lukket seg. Olode befant seg foran en port inn i en by. Der ventet folk på han. De ønsket han velkommen med dans mens de klappet i hendene. De iførte han vakre klær. De plasserte han i en stol som ble løftet opp og så ble han båret inn i byen. En tjener holdt en stor rød parasoll over hans hode for å beskytte han mot solen. En trommeslager gikk først i prosesjonen og slo ut signaler som fortalte: «Oba, vår konge har ankommet.» 

De bar Olode til kongens hjem. Der var det en mur og innenfor muren en rekke hus. Prosesjonen stoppet og byens eldre kom og la sine panner i støvet for kongen. En av de eldste sa: «Olode, vi tar deg imot som vår nye Oba. Denne byen og landet rundt er ditt. Du er vår hersker. Du vil være rettferdig, du vil dele ut nåde, du vil lede. Alt det som tilhører en Oba er ditt. Det er bare en ting som er forbudt.» Olode trodde alt var en drøm: «Hva er forbudt?», ville han vite. Den gamle mannen svarte: «I det tredje huset er det en dør med utskårede detaljer. Du må aldri gå inn i rommet bak døren. Aksepterer du denne betingelsen?» «Jeg aksepterer!», sa Olode.

Det ble fest med dans og musikk. et dyr ble ofret. Olode ble utropt som konge. Budbringere dro avgårde, slo på trommene og fortalte om hendelsen.

Dager kom og gikk. Olode gjorde det som var forventet av en konge. Han hersket, han viste nåde, han samlet skatter, han dømte. Han åt og fattigdommen var et fjernt minne. Han valgte seg en kone. Han fikk barn og alt gikk bra.

Så kom han på hvordan det var å være fattig, den gangen kunne han ikke en gang drikke palmevin. Han beordret palmevin. Han drakk mye og da ble tomt beordret han mer. Det eneste han tenkte på var palmevin. Han brydde seg ikke lenger om folket, han drakk. Dagene gikk videre, men Olode glemte alt annet enn drikkingen. Da han gikk svaiet han hit og dit for han var full.

En dag gikk han inn i det tredje huset og sto framfor den utskårede døren. Han sa: «Er ikke jeg en Oba? Hvem kan forby noe for en konge? Er ikke alt dette mitt? Er ikke dette huset mitt? Derfor er døren min. Jeg vil åpne den!»

Han dyttet døren, den åpnet seg. Bakenfor var det mørkt. Olode gikk over dørterskelen. Døren lukket seg bak han. Han så seg tilbake. Det var ingenting der, ikke noe hus, ingen by. Alt rundt han var bare skog. Han så at han var naken. På bakken lå hans rifle og det fillete tøystykket. Han tok på seg lendekledet. Han søkte etter byen, men den var ikke å finne. 

, ,

Å forelske seg i en protagonist og andre ting…

Jeg svermer en anelse for Jean-Baptiste, en karakter som lever sitt liv i begynnelsen av 1700 tallet.  Som barn hadde jeg en tendens til å forelske meg i fiktive karakterer, det var kanskje Sølvpilen og Fantomet som lå på topp. Men tilbake til Jean-Baptiste, en selvlært lege som forelsker seg i diplomatens datter. Han er protagonisten i Abessinieren av Jean – Christophe Rufin. Jean-Baptistes forelskelse driver den sympatiske mannen ut i en rekke politiske eventyr på jakt etter å gjøre en klatrereise slik at han kan bli ansett som en verdig mann og kan gifte seg med Alix. Dette er kanskje ikke hovedplottet i romanen, handlingen blander politikk, religion og kjærlighet, Etiopias konge og selveste Solkongen er å treffe der Jean-Baptiste prøver å få sitt liv til å henge greip med det politiske bildet. 

Tilslutt er det nok diplomatens datter selv som må ordne i sakene. Hun skjender seg selv for å frigjøre seg fra åket av en adel hennes far hegner om der han ønsker å gifte bort sin datter med en hun ikke elsker. På den måten kan hun omsider få han som har satt i gang hennes lengsel etter frihet:

”Alix hev etter pusten, lik en idrettsmann som tar sats.
– Jeg kommer aldri til å bli gift, for jeg er skjendet.
– Skjendet?, sa konsulen utålmodig. – Hva skal det bety?
– Det er det er. Jeg er ikke lenger i den tilstand som naturen har skapt meg. Jeg er ikke slik som det sømmer seg når man møter sin ektemann.”

På et vis har romanen elementer av undereventyret i seg. Jeg har sansen for historiske romaner, spesielt grepet med å legge inn fiksjon i historiske hendelser. Romanen er full av detaljer og en rekke karakterer, så inne imellom er det for eksempel vanskelig å holde rede på hvilken munk det er som representerer hvilken orden. 

Enlarge

ABymedInnramming
Dette bildet er tatt for et fotokurs jeg går. Vi fikk fire oppgaver. Den første oppgaven var å ramme inn hovedmotivet.

Den andre boken jeg har lest er egyptiske folkeeventyr. Jean-Baptiste befinner seg store deler av romanen i Kairo, så dermed var det et heldig sammentreff her. Den andre boken er ikke like god. Dette er ”Den mystiske brud og andre egyptiske folkeeventyr” av Motie I. Hassan. Folkeeventyrene har blitt utformet for litterært. Når jeg leser folkeeventyret leter jeg etter min egen stemme i fortellingene, men om en nedskriver får behov for å gjøre noen litterære grep forsvinner kollektivets stemme. Fortellingene er for eksempel tidvis lange med en rekke unødvendige detaljer som ikke nødvendigvis er formet på folkemunne.

La meg ta en fortelling her, eller gjenfortelle den kortere enn det den er i boken. Fortellingen er kalt Kalkunen og handler om en fattig skomaker. Den fattige skomakeren slet hverdag for å holde liv i seg selv og sine barn. Tidlig om morgenen dro han til markedet sammen med sine barn. Skomakeren pleide å sitte ved siden av bomullsrenseren og vente på at noen trengte å få sine sko reparert.

En dag kom sultanen og hans vesir gående. De pleide å forkledde rundt i byen for å se at alt gikk riktig for seg. De kom til markedet og sultanen fikk øye på skomakeren som satt lent opp mot en husmur med tre barn ved siden av seg. Alle var kledd i filler. Sultanen var nysgjerrig og ba vesiren om å finne ut av hvem denne mannen var. Vesiren kom i snakk med skomakeren som fortalte sin historie. Skomakeren fortalte at hans kone var brått gått bort. Nå måtte mannen sørge for barna. For å få penger til sin kones begravelse hadde han solgt sitt verksted. De pengene han tjente brukte han på brød og brune bønner slik at han kunne stille sulten til barna.

Vesiren gikk tilbake og fortalte dette til sultanen. Sultanen var bekymret, han likte ikke at noen sultet i hans by. Han ville hjelpe den fattige skomakeren. Han sa til vesiren: ”Kjøp en kalkun, stek den og legg 200 dinarer i den. Gi den til den fattige skomakeren, men ikke si noe om pengene.” Vesiren gjorde nøyaktig det sultanen befalte. Han kjøpte den største kalkunen han kunne finne, stekte den og la 200 dinarer inne i kalkunen. Deretter fikk han til skomakeren og ga han kalkunen mens han sa: ”Sultanen sender deg denne kalkunen for at du og dine barn skal få en bedre tilværelse.” Da bomullsrenseren som satt ved siden av skomakeren så den store kalkunen sa han: ”Jeg gir deg en dinar for kalkunen, så kan du kjøpe mat til dine barn for flere dager. En kalkun er jo kun nok til en dag.” Egentlig hadde skomakeren lyst til å smake kalkunen; men han syntes det var mer fornuftig å selge den, så han kunne kjøpe brød i flere dager. Han tok imot tilbudet og bomullsrenseren fikk kalkunen.

Enlarge

BLandliten439
Dette bildet er tatt for et fotokurs jeg går. Vi fikk fire oppgaver. Den andre oppgaven var å arbeid med himmel.

En uke senere gikk sultanen og vesiren igjen forkledte på markedet. De ble veldig forbauset da de så at skomakeren stadig satt på jorden med sine barn. Sultanen ble ergerlig og sa til vesiren: ”Kan du forstå den mannen? Jeg ga han 200 dinarer slik at han kunne begynne et nytt liv; men han sitter fortsatt her. Hva har han gjort med pengene?” Vesiren kunne ikke svare på det. Sultanen befalte at vesiren skulle kjøpe en ny kalkun og denne gangen skulle han fylle den med 300 dinarer. Dette ble gjort og skomakeren fikk kalkunen.

Bomullsrenseren som hadde kjøpt den første kalkunen hadde funnet de 200 dinarene. Han hadde ikke fortalt det til noen og gjemt pengene; og han passet på å sette seg ved siden av skomakeren hver dag. Da skomakeren fikk den andre kalkunen tilbød bomullsrenseren å kjøpe den for 2 dinarer. Dette gikk skomakeren med på. Bomullsrenseren skyndte seg hjem, åpnet kalkunen og fant til sin glede pengene som han gjemte.

En måned senere gikk sultanen og vesiren igjen gjennom byen. Da de kom til markedet, fant de skomakeren med de tre barna. Sultanen var rasende, men sa: ”Alle gode ting er tre.” Denne gangen ble en kalkun fylt med 400 dinarer og bomullsrenseren kjøpte den for tre dinarer.

Enlarge

CfrittmotivLinjer
Dette bildet er tatt for et fotokurs jeg går. Vi fikk fire oppgaver. Den tredje oppgaven var å arbeid med linjer.

Dagen etter befalte sultanen vesiren å springe til markedet for å se om skomakeren fortsatt satt der, og om han gjorde det skulle han bringes til markedet. Ja, vesiren fant skomakeren der og vesiren befalte sine to medbrakte soldater om å ta skomakeren. Skomakeren ble redd da han trådte fram for sultanen. Sultanen sa: ”Kom hit du utakknemlige! Jeg har prøvd å hjelpe deg, men du evner ikke å ta i mot min hjelp. Hvor har du gjort av pengene?” Skomakeren så forvirret ut, han forsto ikke hva sultanen mente. Han hev seg ned på knærne og utbrøt: ”Deres Majestet, ha barmhjertighet med meg. Jeg solgte kalkunene for å kunne kjøpe mat for flere dager. Det var ikke meningen å fornærme dem.” Da forsto sultanen at skomakeren ikke hadde fått pengene og fikk vite hvem han hadde solgt kalkunene til. Sultanen sendte bud på bomullsrenseren. Da han trådte inn i salen og fikk øye på skomakeren, ble han blek. Han forsto at hans tyveri var oppdaget. Han hev seg ned ved sultanens føtter og ropte: ”Tilgi meg, tilgi meg, Deres Majestet! Jeg tatt vare på pengene, men kalkunene har jeg spist.” Sultanen befalte at bomullsrenseren skulle gi pengene til skomakeren. Skomakeren ønsket ikke å straffe den andre, og bomullsrenseren fikk gå.

Sultanen var forbauset over hele historien. Var det virkelig ikke mulig å gjøre skomakeren rik? Han hadde nå fått 900 dinarer, men sultanen ville ikke stoppe der. Sultanen tok med skomakeren inn i sitt eget skattekammer. Han viste ham sitt gull og sine edelsteiner og sa til han: ”Ta denne sekken. Fyll den med alt du kan bære.” Skomakeren avslo, men sultanen sa: ”Jeg er sultan. Jeg bestemmer over alle mennesker i min by. Jeg bestemmer hvem som skal være rik og hvem som skal være fattig, og jeg har bestemt at du skal være rik!”

Enlarge

DAbstraktmotiv
Dette bildet er tatt for et fotokurs jeg går. Vi fikk fire oppgaver. Den fjerde oppgaven var å lage et abstrakt motiv.

Skomakeren fylte sekken med edelsteiner og gull. Han bandt sekken og tok den opp på ryggen. Den var meget tung. Han takket sultanen og kysset hans hånd. Deretter gikk han langsomt ned trappen, men sekken var for tung. Skomakeren snublet og falt ned trappen med sekken over seg. I fallet brakk han nakken og fikk et stort hull i hodet. Hans blod formet seg til noen ord skrevet i trappen:
Hvem er det som bestemmer?

De neste bøkene jeg begir meg ut på er denne gangen tre stykker. Det første verket er romanen Vigdis Hjorth med ”Arv og miljø”. Jeg har såvidt begynt på den og merker stor forskjell fra Abessinieren, for eksempel er de lange detaljerte setningene erstattet med korte og knappe setninger hos Hjorth. Hvaler er med på et eller annet vis i romanen og det blir kanskje interessant å erfare det nærmere fra en romans perspektiv.
Så er det en bok med folkeeventyr fra Nigeria: ”Ljapa the Tortoise”, og deretter en fagbok: Participation med Claire Bishop som redaktør. Den siste boken er med fordi jeg i løpet av mai – juni må skrive tre fagartikler.

NB. bildene er med fra et fotokurs jeg tar, så disse bildene er løsninger på denne ukens oppgave.