Category Archives: Bøker

Balansekunst og klagesang

Jeg henger fortsatt etter når det gjelder å være oppdatert i den skjønnlitterære verden. Denne sommeren skal jeg sette inn enda mer kraftanstrengelse på å ta igjen det tapte.
Uansett, jeg har levd meg gjennom to gripende romaner. Den første er Rohinton Mistrys bok: “Balansekunst”. Romanen handler om Dina, eller Dinabai som hun også kalles, men ikke bare henne, boken er rik på karakterer og menneskelig varme. I tillegg til Dina, møter jeg også Ishvar og nevøen Om og Maneck. Dette er fire karakterer som kommer fra ulike bakgrunner og kaster og som “tvinges sammen” i en liten leilighet i en streben etter å overleve og å være selvstendige.

Gjennom disse framstilles et brutalt India på 1970 – tallet, Indira Gandhi skal gjennomføre reformer for å avskaffe fattigdommen og det skildres arbeidsleire og korrupsjon som man umulig kan overleve. Romanen er brutal der den beskriver et grusomt menneskesyn som følge av de ulike kastene. Rundt hver eneste sving eller side, håper du at det skal gå bedre med hovedkarakterene, det gjør det ikke, aldri. Likevel presser det seg gjennom små håpsglimt i møte mellom menneskene, de syns likevel de har et rikt liv på egne premisser.

Den andre romanen er “Den sjette klagesang” av William Brodrick. Romanen tar utgangspunkt i en forbrytelse under andre verdenskrig. I romanens nåtid er det en krigsforbryter som søker beskyttelse i et kloster og fader Anselm får en sentral rolle igjennom romanen for å løse de hemmelighetene som preger en rekke familier involvert i det som en gang skjedde. Plotet er snedig konstruert og i løsningen viser det seg at alle karakterene er knyttet til det som en gang skjedde, ingen er overflødige, alt henger sammen.
Det er ikke heseblesende spenning som pågår, det er som spenningen følger fader Anselms luntende gange gjennom familietragedier som finner sin forsoning mot slutten av romanen. Vel verdt å lese! Begge to.

Persille, si persille med rullende R

Dette med persille kommer jeg tilbake til. Jeg har lest to fine romaner på rappen som jeg vil fortelle litt om. Den første romanen er «Tristan kommer» med Marianne Fastvold. Da jeg begynte på romanen, tenkte jeg: «argh, nok en sånn sosial realistisk greie om en godt voksen kvinne som bestemmer seg for å bryte opp.» Dette er et tema som går igjen på flere av de skrivekursene jeg har gått på. Men etter at jeg hadde kommet meg igjennom min første fordom, likte jeg romanen bedre og bedre ettersom den skred framover. Romanen fortelles i jeg – form om Anna som ikke blir ferdig med sin doktorgrad og som bestemmer seg for å flytte fra sin sutrende ektemann som har fått navnet Roald Amundsen av en dominerende far. Flybilletter til utlandet er kjøpt og Anna skal bare pakke ned den siste kofferten. Hennes mann som drømte om å bli skuespiller og ble lektor, har fått et oppheng i Wagner operaen Tristan og Isolde. Han har bosatt seg i et skur i hagen, men etterhvert flykter han inn i rollen og ut i skogen og Anna blir med på «leken» som tar overhånd og Anna får ikke pakket den siste kofferten:

«- Hva med Roald da, sier den gravalvorlige svigerinnen. – At han bare er der ute i skogen! – Roald? Tristan er der ute, sier jeg. Og det prikker i kroppen. Det bobler dypt i magen. For det er sant, han er virkelig der ute, klar, hver natt, for meg.»

Det er godt driv i romanen, den er rask å lese, for hver tekstlige sving har en eller annen finurlighet. Romanen er deilig rebelsk, med en tragisk undertone. Det eneste som irriterer meg er vi aldri får vite om Roald faktisk har drept sin far og dumpet han i fryseren.

Den andre romanen er «Ved elven Massacre» av Edwidge Danticat. En brutal fortelling som tar utgangspunkt i en virkelig hendelse, den dramatisk og blodig nedslakting av haitianske fremmedarbeidere i Den dominikanske republikk i 1937. Denne romanen er også fortalt i jeg – form. Hovedpersonen heter Annabella, som foreldreløst barn fra Haiti ble hun reddet og hun vokser opp i en familie i den Dominikanske republikk, hvor hun går over i en fortrolig tjenerinne rolle. Men den unge fruen i huset har giftet seg med en militant mann som forguder landets leder og general, og idet Annabella flykter starter den brutale nedslaktningen. Annabella tilbringer resten av livet med å lete etter sin forlovede for å finne ut av hva som egentlig skjedde med han.

Romanen har noen interessante sprang i tid, og varierer litt i tekstene, mellom drøm og blodige detaljer.

Så var det persille. Det var den måten de skilte ut de haitianske fremmedarbeiderne på, de kunne ikke rulle med r’ene, så for å sjekke om de kom fra Haiti eller ikke, ble de bedt om å si ordet persille. Ganske så brutalt.

,

Padda – det suser i sivet #654

Etter å ha lest store og ordrike bøker, bestemte jeg meg for å tilbringe kveldene med å lese en barnebok, og den jeg fant lett tilgjengelig i hyllene var “Det suser i sivet” av Kenneth Grahame. Dette er en sentimental og varm fortelling om Mold (moldvarp), Vann Rotte, Greven (grevling) og ikke minst den lett påvirkelig, selvgode og til tider snobbete padda som bor i Paddeborg. Alle karakterene er sentrale, likevel er det Padda jeg henger meg opp i. Jeg kjenner meg igjen i padda, han er lett å mislike der han får en kraftig hang til å kjøre biler, stadig nye biler for han har ikke teken og kjører samtlige biler i stykker. Det blir lagt ned et forbud mot at han får anskaffe seg biler, dermed ender han opp med å stjele biler og havner etterhvert i fengsel. Det er også lett å like padda, han overser sine egne svakheter, har ikke noe i mot å kle seg ut som dame for å rømme fra fengselet og han er utrolig glad i sine venner. Mot slutten av boken, har padda en kraftig omvendelse og blir den hans venner ønsker han skal være.

I mange urfolks myter spiller dyrene en sentral rolle i skapelsen av verden. Du kan for eksempel finne ravnen i flere myter Du kan kanskje se en rest av det i Bibelfortellingen om Noahs ark, hvor dyrene er samlet og fuglen får en rolle i å finne ut om oversvømmelsen har forsvunnet. I den norrøne skapelsesmyten er kua tilstede under skapelsen av den første guden. Ravnene er også tilstede i de norrøne mytene, selv om det ikke finnes rester av en egen myte om ravnene, har de en underliggende funksjon
gjennom å være tanke og minne.

Når det gjelder padder, så har du den egyptiske fruktbarhetsgudinnen Heqet som ble representert av en frosk. Dette skal ha hatt en sammenheng med når Nilen fløt over sine bredder. Kanskje et element som blir omgjort til “plagsomme frosker” i Bibelen. Frosken finner du også i folkeeventyrene, da kanskje mest kjent som den som skal kysses og bli til en prins.

Jeg selv forbinder padder virkelig med det suser i sivet. Om våren møtes paddene i det grumsete sivvannet langs veien på Hvaler. De klenger seg på hverandre i et hemningsløst og viltert parringsrituale. Der kan du bli stående å se på paddene som ikke bryr seg noe særlig om at de har kikkere. Deres egen trang til overlevelse og å sørge for kommende generasjoner er det som er i fokus.

Jeg vil avslutte med en fortelling som jeg tror opprinnelig kommer fra Michael Ende, men jeg er usikker. Dette var en fortelling som var veldig populær blant fortellere en periode på slutten av 1900 tallet og begynnelsen av 2000.

Det var en gang et tusenbein som var som alle andre tusenbein. En dag sto tusenbenet opp og gikk ut fra hulen sin, der den sov om natten. Det var en vakker dag. Akkurat passe kjølig i luften, slik det er på fine morgener. Lyd fra morgenfugler og løv som vislet. Tusenbenet kravlet seg opp på en stor stein. Hvorfor visste det ikke helt, steinen sto liksom der og lokket så fint. Tusenbeinet satte seg godt til rette og tittet mot stedet der sola snart skulle stå opp. Så skjedde det slik det alltid gjør, i det solstrålene stakk opp over fjelltoppene ble alt stille. Fuglene sluttet å synge, vinden stilnet, det var som om alt levende holdt pusten i noen sekunder for å ta imot den nye dagen.
Og tusenbeinet? Tusenbeinet kjente seg med ett så lett og god og fin, det ville opp, opp opp, og der sto det, med bare de bakerste beina i bakken, og overkroppen vuggende med hodet høyt til værs. Og så danset tusenbeinet. Det hadde aldri danset før, det hadde ikke engang visst at tusenbein kunne danse, men nå danset det som om det aldri skulle ha gjort noe annet. Og i det sola sto opp denne dagen ble den møtt av tusenbeinets dans, og sola sendte noen varme øyekast ned over den vakre, dansende skapningen, langt der nede.

De andre dyra som var i nærheten så også tusenbeinet. Og de ble stående å stirre. De kom nærmere, og snart sto det en liten flokk dyr rundt tusenbeinet. Bier, frosker, fugler og til og med en slange lå det der.

Hver morgen etter dette gjentok det samme seg. Tusenbeinet krøp ut fra hulen sin, gikk bort til steinen, satte seg stille ned og ventet på sola. Og med sola kom dansen. Og med dansen kom dyra. Flere og flere dyr og insekter flokket seg rundt tusenbeinet.

Så en dag skjedde det noe nytt. Mens tusenbeinet drev på med dansen sin var det en stemme fra dyreforsamlingen som brøt inn. Noen mener det var en padde. En padde som i lang tid hadde sett på tusenbeinet og vært sjalu, og som nå hadde klekket ut en plan for å sette tusenbeinet på plass. Men jeg vet ikke. Kanskje var det bare et dyr som selv gjerne skulle danset, og lurte på hvordan den skulle få det til. Men det alle er enige om er det som fulgte.

  • Du! sa det nede fra forsamlingen. Tusenbeinet ble revet ut av transen og så ned. Så mange dyr det var der, det hadde den ikke lagt merke til tidligere. Det hadde bare danset og ikke enset det som skjedde rundt den. Nå ble tusenbeinet nesten litt blygt, rødmet og så seg rundt. – Du! sa stemmen igjen. – Ja? svarte tusenbeinet. – Så fantastisk nydelig du danser, sa stemmen. Jeg skulle også gjerne kunne danse slik, fortell meg nå hva du gjør? – Hva jeg gjør? svarte tusenbeinet. – Ja, jeg har forsøkt selv, men jeg skjønner det liksom ikke, hvilket bein tar du først, hva gjør du så, og hvilken musikk danser du til, og fortell meg nå alt, skritt for skritt!
    • Jeg, jeg? jeg vet ikke helt, sa tusenbeinet. Det så nedover kroppen sin, og forsøkte å gjenskape det den hadde gjort. ? Jeg tror? jeg tror? sa det, og beveget litt på det 93. beinet, og så på det 65. Det ble stående forvirret.

Dansen slutt for den dagen. Dagen etter gikk tusenbeinet på nytt ut av hulen sin, bort til steinen, satt seg og ventet. Men i det sola sto opp tittet det seg rundt og så på alle dyrene. Så så den på nytt ned på beina sine. Hva er det jeg gjør, tenke det for seg selv, hva er det jeg gjør? Det rettet opp ryggen, holdt hodet opp, men beina ville ikke. Det forsøkte å bukte seg litt hit, og så dit. Men tusenbeinet så ikke lenger mot sola, det så på alle dyrene. Det kjente ikke lenger hvordan dansen tok tak i den og ledet den, alt den kjente var de stive bein som skalv. Stille satt det seg ned igjen, snudde seg, og gikk tilbake til hulen.