Category Archives: 1001 fortellinger fra Norge

,

Podkast – Det henger i lufta – Manndatteren og kjerringdatteren #670

Romerike, Akershus
Det var en gang to folk som hadde giftet seg sammen; de hadde hver si datter. Kjerringdattera var doven og lat og ville aldri gjøre noe, og manndattera var flink og villig, men enda kunne hun aldri gjøre mora til lags, og både kjerringa og dattera ville gjerne være kvitt henne.
Så skulle de en gang sitte ved brønnen begge to og spinne; kjerringdattera skulle spinne lin, men manndattera fikk ikke annet enn bust.
– Du er nå så flink og så ferm bestandig du, sa kjerringdattera, – men enda er jeg ikke redd for å spinne om kapp med deg.
Ja, så ble de forlikte om at den som det først røk av for, skulle i brønnen.
Rett som det var, så gikk det av for manndattera, og så måtte hun i brønnen. Men da hun kom til bunns, så hun vidt og bredt omkring seg ei vakker grønn eng, og hun slo seg ikke.
Hun gikk nå et stykke, så kom hun til et risgjerde. Det skulle hun over.
-Å, trå ikke hardt på meg, du, sa risgjerdet, – så skal jeg hjelpe deg en annen gang, jeg.
Hun gjorde seg da så lett og trådte så varsomt at hun nesten ikke kom nær det engang.
Så gikk hun et stykke til, så kom hun til ei brandet ku som gikk med ei melkekolle på horna. Det var ei stor, vakker ku, og juret sto så fullt og stint.
– Å, vær så snill og melk meg du, sa kua, – for jeg er så melkesprengt. Drikk så mye du vil, og hell resten på klovene mine, så skal jeg hjelpe deg igjen, jeg.
Manndattera, hun gjorde som kua bad. Bare hun tok i spenene, så sprutet melka i kolla. Så drakk hun seg utørst, og resten helte hun på klovene, og kolla hengte hun på horna igjen.
Da hun så hadde gått et stykke til, møtte hun en stor saubukk, som hadde så tykk og lang ull at den gikk og drog den etter seg, og på det ene hornet hang en stor saks.
– Å, klipp meg du, sa bukken, – for her går jeg med all denne ulla og peser, og det er så varmt at jeg er ferdig til å kvamme. Ta så mye du vil, og virr resten om halsen på meg, så skal jeg hjelpe deg igjen.
Ja, hun var straks villig, og bukken la seg opp i fanget hennes, og den lå så still, og hun klipte den så pent at den ikke fikk minste rispet i skinnet engang. Så tok hun så mye hun ville av ulla, og resten virret hun om halsen på bukken.
Litt lenger fram kom hun til et epletre, og det var så fullt med epler at alle grenene var bøyd mot jorden, og inne ved stamma stod det ei lita stang.
– Å, vær så snill og plukk eplene av meg du, sa det, – så grenene mine kan få rettet seg, for det leiter på å stå så kroket. Men slå endelig pent, så du ikke slår meg fordervet. Spis så mye du vil, og legg resten innved rota mi, så skal jeg hjelpe deg igjen, jeg.
Ja, hun plukket dem hun kunne nå, og siden tok hun stanga og slo de andre forsiktig ned. Så spiste hun seg mett, og resten la hun pent inn til rota.
Så gikk hun et langt, langt stykke, og da kom hun til en stor gård, hvor det bodde ei trollkjerring med datter si. Der gikk hun inn og spurte om hun kunne få tjeneste.
– Å, det kan ikke nytte, sa trollkjerringa, – vi har hatt mange, men ingen av dem har dugd til noe.
Men hun bad så vakkert at de endelig skulle ta henne i tjeneste.
Ja, de tok henne da også, og så gav trollkjerringa henne et såld og bad henne hente vann i det.
Hun syntes nok det var urimelig å hente vann i et såld, men hun gikk likevel, og da hun kom til brønnen, sang småfuglene:
«Klin i ler,
stikk i strå!
Klin i ler,
stikk i strå!»
Ja, det gjorde hun, og så kunne hun bære vann i såldet nokså godt. Men da hun kom hjem med vannet, og trollkjerringa fikk se såldet, sa hun:
– Det har du ikke suget av ditt eget bryst!
Så sa trollkjerringa at hun skulle gå i fjøset og måke og melke. Men da hun kom dit, var der ei skuffe så stor og tung at hun ikke rådde med den, hun kunne ikke lette den engang. Hun visste nå slett ikke hvordan hun skulle bære seg at, men fuglene sang at hun skulle ta limeskaftet og kaste ut litt, så føk alt det andre etter. Det gjorde hun, og aldri før var det gjort, så var fjøset så rent som det var både måket og sopt.
Nå skulle hun til å melke kyrne, men de var så urolige, de både sparket og spente, så hun slett ikke kunne komme til å melke dem. Men så sang fuglene utenfor:
«Liten streng,
liten sup
til alle
småfugler sprut!»
Ja, det gjorde hun, hun sprøytet en liten streng av melka ut til småfuglene. Så stod alle kyrne stille og lot henne melke seg, og de hverken spente eller sparket, de lettet ikke en fot engang.
Da trollkjerringa så hun kom inn med melka, sa hun:
– Det har du ikke suget av ditt eget bryst! Men nå kan du ta denne svarte ulla og vaske hvit.
Dette visste jenta nå slett ikke hvordan hun skulle bli ferdig med, for hun hadde aldri sett at noen hadde kunnet vaske svart ull hvit. Men enda sa hun ingenting, hun tok ulla og gikk ut til brønnen med. Så sang småfuglene at hun skulle ta ulla og ha den opp i den store bøtta som stod der, så ble den nok hvit.
– Nei, nei, sa trollkjerringa da hun kom inn med ulla, – deg nytter det ikke å ha, du kan jo gjøre hva det skal være. Du kom til å ergre livet av meg til sist, det er best du får reisepass.
Så satte trollkjerringa fram tre skrin, et rødt, et grønt og et blått, og så skulle hun få lov til å ta det hun ville, og det skulle være lønna hennes. Hun visste ikke hva for et hun skulle ta, men småfuglene sang:
«Ta ikke det grønne,
ta ikke det røde,
men ta det blå,
som vi har satt
tre kors oppå!»
Hun tok det blå, slik som fuglene sang.
– Tvi vøre deg og da, sa trollkjerringa, – det skal du nok komme til å unngjelde for.
Da manndattera nå skulle reise, skjøt trollkjerringa ei gloende jernstang etter henne, men hun smatt bakom døra med det samme og gjemte seg, så den ikke traff henne, for småfuglene hadde sagt henne hvordan hun skulle bære seg at.
Hun gikk nå så fort hun kunne, men da hun kom bortover til epletreet, hørte hun det tok til å dure så i veien, det var trollkjerringa og datter hennes som kom etter. Jenta ble så redd at hun ikke visste hvor hun skulle gjøre av seg.
– Kom hit til meg du, sa epletreet, – så skal jeg hjelpe deg, gå under grenene mine og gjem deg, for får de fatt i deg, så tar de skrinet fra deg og river deg i hel.
Ja, det gjorde hun, og rett som det var, så kom trollkjerringa og dattera.
– Har du sett noen jente har gått her, du? sa trollkjerringa.
– Å ja, sa epletreet, – det sprang ei her forbi for ei stund siden, men hun er så langt borte at dere når henne aldri igjen.
Så snudde trollkjerringa og reiste hjem igjen.
Jenta gikk et stykke fram, men da hun kom bort til bukken, hørte hun det tok til å dure så forferdelig at hun ikke visste hvor hun skulle gjøre av seg, så redd og fælen ble hun, for hun kunne nok vite at det var trollkjerringa som hadde tenkt seg om att.
– Kom hit til meg du, så skal jeg nok hjelpe deg, sa bukken, – gjem deg under ulla mi, så ser de deg ikke, ellers tar de skrinet fra deg og river deg i hel.
Rett som det var, så kom trollkjerringa farende.
– Har du sett noen jente har gått her, du? sa hun til bukken.
-Å ja, sa bukken, – jeg så ei for ei stund siden, men hun løp så fort at du tar ikke henne igjen.
Så snudde trollkjerringa og reiste hjem.
Da jenta nå var kommet så langt som til kua, hørte hun det tok til å dure så forskrekkelig på veien.
– Kom hit til meg du, sa kua, – så skal jeg hjelpe deg, gjem deg under juret mitt, ellers kommer trollkjerringa og tar skrinet fra deg og river deg i hel.
Det varte ikke lenge før hun kom.
– Har du sett noen jente har gått her, du? sa trollkjerringa til kua.
– Ja, jeg så ei for ei stund siden, men hun er langt borte nå, for hun løp så fort, henne tar du nok ikke igjen, sa kua. Trollkjerringa snudde og reiste hjem igjen.
Da jenta hadde kommet et langt, langt stykke fram, og hun ikke var langt fra risgjerdet, hørte hun det tok til å dure så forskrekkelig på veien, og hun ble både redd og fælen, for hun kunne nok vite det var trollkjerringa som hadde snudd om igjen.
– Kom hit til meg du, så skal jeg hjelpe deg, sa risgjerdet. – Kryp under kvistene mine, så de ikke ser deg, ellers tar de fra deg skrinet og river deg i hel.
Ja, hun inn under kvistene i risgjerdet.
– Har du sett noen jente gått her, du? sa trollkjerringa til risgjerdet.
– Nei, jeg har ikke sett noen jente, svarte risgjerdet, og var så sint at det freste av det. Og så gjorde det seg så stort at det ikke var til å tenke på å komme over det, og så ble det ikke noen annen råd for trollkjerringa enn å snu og reise hjem.
Da manndattera hadde kommet hjem, ble både kjerringa og datter hennes enda mer misunnelige på henne enn de før hadde vært, for nå var hun enda mye vakrere, og så gild at det var en lyst å se henne.
Hun fikk ikke lov å være inne hos dem, de jaget henne ut i grisehuset, der skulle hun holde til. Der vasket hun pent og rent, og så lukket hun opp skrinet og ville se hva det var hun hadde fått i lønn, og med det samme hun lukket det opp, så var det så mye gull og sølv og så mange kostelige ting i det at både vegger og tak ble hengende fulle, og det var mye finere i grisehuset enn på den gildeste kongsgård.
Da stemora og dattera så dette, ble de rent ute av seg og gav seg til å grave og spørre om hvordan tjenesten hadde vært.
– Å, sa hun, – dere kan nok vite det, siden jeg har fått slik lønn, det var slike folk og slik ei kone å tjene hos at det ikke fins maken.
Ja, så ville kjerringdattera endelig av sted og tjene, så hun også kunne få seg et slikt gullskrin.
De satte seg da til å spinne igjen, men da skulle kjerringdattera spinne bust og manndattera lin, og den som det først røk av for, skulle i brønnen.
Det varte ikke lenge for det røk av for kjerringdatter, det kan en nok vite, og så kastet de henne i brønnen.
Nå gikk det like ens, hun falt til bunns, men slo seg ikke, og så kom hun på ei vakker, grønn eng. Da hun hadde gått et stykke, kom hun til risgjerdet.
– Trå ikke hardt på meg du, så skal jeg hjelpe deg igjen, sa det.
– Å, hva bryr jeg meg om en kvisthaug, sa hun, og gjorde seg tung og trådde på risgjerdet så det knaket i det.
Om litt kom hun til kua, som gikk der melkesprengt.
– Vær så snill og melk meg du, sa kua, – så skal jeg hjelpe deg igjen. Drikk så mye du vil, men hell resten på klovene mine.
Ja, det gjorde hun da. Hun melket kua, og så drakk hun så lenge hun orket, men så var det ikke noe igjen å slå på klovene, og kolla slengte hun bortover bakken.
Da hun hadde gått et stykke til, kom hun til bukken som gikk og drog ulla etter seg.
-Å, vær så snill og klipp meg du, så skal jeg tjene deg igjen jeg, sa bukken. – Ta så mye av ulla du vil, men virr resten om halsen på meg.
Det gjorde hun, men hun la så uvørent i vei at hun klippet store huller i skinnet, og all ulla tok hun med seg.
Om en liten stund kom hun til epletreet, som stod ganske kroket av frukt igjen.
– Vær så snill og plukk eplene av meg du, så grenene mine kan rette seg, for det leiter så på å stå kroket, sa epletreet, – men vær forsiktig, så du ikke slår meg fordervet. Spis så mye du vil, men legg resten pent inn til rota mi, så skal jeg hjelpe deg igjen.
Hun plukket av de nærmeste, og slo ned dem hun ikke kunne nå med stanga, men hun brydde seg ikke om noen ting og rev og slo ned store grener og åt til hun ikke orket mer, og så kastet hun resten under treet.
Da hun hadde gått et lite stykke, kom hun til gården der trollkjerringa bodde, der bad hun om tjeneste.
Trollkjerringa sa hun ingen tjenestjente villa ha, for enten dugde de ikke til noe, eller også var de så altfor flinke og snøt henne for det hun hadde.
Kjerringdattera gav seg ikke enda, hun, men mente på hun ville ha tjeneste, og så sa trollkjerringa at hun skulle ta henne, om hun dugde til noe.
Det første hun fikk å gjøre, det var å hente vann i såldet. Ja, hun gikk til brønnen og helte vann i såldet, men like så fort som hun helte i, rant det ut igjen. Så sang fuglene:
«Klin i ler,
stikk i strå!
Klin i ler,
stikk i strå!»
Men hun brydde seg ikke om fuglesangen, hun kastet leire etter fuglene, så de fløy langt bort, og så måtte hun gå hjem igjen med tomt såld og fikk skrubb av trollkjerringa.
Så skulle hun måke fjøset og melke kyrne, men det syntes hun at hun var altfor god til. Likevel gikk hun inn i fjøset, men da hun kom dit, kunne hun slett ikke rå med skuffa, så stor var den.
Fuglene sa det samme til henne som til manndattera, at hun skulle ta limen og kaste ut litt, så fløy alt det andre etter, men hun tok limen og kastet etter fuglene.
Da hun skulle til å melke, var kyrne så urolige, de spente og sparket, og hver gang hun hadde fått litt i kolla, slo de den over ende. Fuglene sang:
«Liten streng,
liten sup
til alle
småfugler sprut!»
Men hun dengte og slo dyra, kastet og slengte alt hun kom over etter fuglene og bar seg så det var rent ulikt. Og hun fikk da heller ikke verken måket eller melket. Da hun så kom inn, fikk hun både hogg og skjenn av trollkjerringa.
Og så skulle hun vaske den svarte ulla hvit, men det gikk ikke likere med det.
Dette syntes trollkjerringa var for ille, og så satte hun fram tre skrin, et rødt, et grønt og et blått og sa at henne hadde hun ikke bruk for, hun dugde ikke til noen verdens ting, men til lønn for tjenesten skulle hun likevel få lov til å ta det skrinet hun ville.
Da sang fuglene:
«Ta ikke det grønne,
ta ikke det røde,
men ta det blå,
som vi har satt tre kors oppå!»
Hun brydde seg ikke om det fuglene sang, men tok det røde, som det glodde mest av, og så gav hun seg på hjemveien. Og hun fikk da gå i god ro og mak, det var ingen som satte etter henne.
Da hun kom hjem, ble det stor glede på mora, og de gikk straks på timen inn i storstua og satte skrinet der, for de trodde at det ikke var annet enn gull og sølv i det, og de tenkte at både vegger og tak skulle bli forgylte. Men da de åpnet skrinet, så yrte det ut bare ormer og padder, og når kjerringdattera lukket opp munnen, så var det like ens, det veltet ut både ormer og padder og all styggedom som tenkes kunne, så det var uråd å være i hus med henne til sist. Det var lønna hun fikk for hun hadde tjent trollkjerringa.

,

Podkast – Det henger i lufta – Peik #668

År:
1847
Sted:
Evje, Aust-Agder

Informant:
Olav, ’Født i Aaserald, Garnisonskarl fra Xsand.’

Samler:
Jørgen Moe

Peik

Det var en gang en mann og ei kone; de hadde en sønn og ei datter som var tvillinger, og de var så like at de kunne ikke skilles fra hverandre ved annet enn klærne. Gutten kalte de Peik. Han var lite til nytte mens foreldra levde; for han hadde ikke hug til annet enn å gjøre narr av folk, og han var så full av spikk og skøyerstreker at ingen kunne være i fred for han. Men da de var døde, ble det verre enda; han ville ikke ta seg noen ting til; han gjorde bare ende på det som var igjen etter dem, og la seg ut med alle folk. Søstra strevde og kara alt det hun orka, men det ville ikke monne, og så sa hun til han hvor galt dette var, at han ikke ville gjøre noe gagn, og spurte:
«Hva skal vi ha å leve av når du har gjort ende på alt?» «Så vil jeg ut og narre en,» sa Peik.
«Ja da kommer du tidsnok, Peik,» sa søstra. «Får prøve,» sa Peik.
Da det var ende på alt, hadde de ikke mer; så lakka Peik av garde, og han gikk og han gikk, til han kom til kongsgarden. Der stod kongen i svala, og da han fikk se gutten, så sa han: «Hvor skal du hen i dag, Peik?»
«Å, jeg skulle bort og se om jeg kunne få narra en,» sa Peik. «Kan du ikke narre meg da?» sa kongen.
«Nei, jeg kan nok ikke det, for jeg glømte narrestikkene mine heime,» sa Peik.
«Kan du ikke gå etter dem?» sa kongen; «jeg kunne ha lyst til å se om du er slik en skøyerfant som folk sier, sa han.
«Jeg duger ikke til å gå,» sa Peik.
«Jeg skal låne deg hest og sal,» sa kongen.
«Jeg duger ikke til å ri heller,» sa Peik.
«Vi skal løfte deg oppå,» sa kongen, «så kan du vel henge på.»
Ja, Peik klødde og klorte seg i hodet som han ville rive luggen av, og lot dem løfte seg oppå; der satt han og slang både hit og dit så lenge kongen kunne se han, og kongen lo så det tåra i øynene, for slik rytter til hest hadde han aldri sett før. Men da Peik var kommet inn i skogen bakom haugen, så kongen ikke kunne se han lenger, satt han som han var spikra, og reid av sted som han hadde stjålet både kamp og grime, og da han kom til byen, solte han både hesten og salen.
Kongen gikk der imens og stunda og venta på at Peik skulle komme slingrende tilbake igjen med narrestikkene sine, og lo stundomtil når han kom i hug hvor ynkelig han så ut da han satt og slang på hesten som en høysekk som ikke visste hva for en kant den skulle dette til. Men det varte sju lange og sju breie, og det kom ingen Peik; så skjønte kongen til sist at han var narra og snytt både for hest og sal, enda Peik ikke hadde narrestikkene med seg, — og så ble det en annen låt, for da ble kongen sint og ville i veg og ta livet hans.
Men Peik hadde fått visst dagen da han skulle komme, og sa til søster si at hun skulle sette på veiksteinsgryta med en dråpe vatn i. Med det samme kongen kom, reiv Peik gryta av varmen og inn på stabben med den og kokte graut på hoggestabben. Kongen så på dette, og ble så rent opp i under at han glømte det han kom etter.
«Hva vil du ha for den gryta?» sa han. «Jeg kan ikke være av med den,» sa Peik.
«Hvorfor kan du ikke det?» sa kongen; «jeg skal gjøre rett og riktighet for meg,» sa han.
«Jo, den sparer meg både bry og penger, både skogleie og hoggelønn, både kjøring og føring,» sa Peik.
Det er det samme, jeg gir deg hundre daler,» sa kongen; «nå har du narra av meg hest og sal, og bissel på kjøpet; men det får gå for det det er når jeg får gryta,» sa han.
Ja, så fikk han ha den da, sa Peik.
Da kongen kom heim, bad han fremmede og laga til gjestebuds; men maten skulle de koke i den nye gryta, og den tok han og satte midt på golvet. De fremmede trudde kongen ikke var riktig vettug, og gikk der og dytta til hverandre og lo av han, og han gikk omkring gryta og kakla og kakla og sa alt i ett: «Ja ja, bi bare litt; ja ja, bi bare litt, nå koker det snart.» Men det ble ingen kok. Så skjønte han at Peik hadde vært ute med narrestikkene sine og lurt han igjen, og så ville han av sted og drepe han.
Da kongen kom, stod Peik ute ved låven. «Ville hun ikke koke?» sa han.
«Nei, hun ville ikke det,» sa kongen; «men nå skal du unngjelde for det,» sa han, og ville fram med kniven.
«Det skal du få meg til å tru,» sa Peik; «for du tok ikke stabben.»
«Skal tru det ikke er løgn du farer med?» sa kongen.
«Det er stabben det står på; hun koker ikke uten -» sa Peik.
Hva han da skulle ha for den?
Tre hundre daler var den verd; men for hans skyld fikk den gå for to, sa Peik.
Så fikk han stabben og reiste med, og bad fremmede og laga til gjestebuds og satte gryta på stabben midt inne i stua. De fremmede trudde han var blitt både tull og tosk, og de gikk der og bare gjorde narr av han, og han kakla og kakla om gryta, og sa rett som det var: «Bi litt, nå koker a, nå koker a snart;» men det ble ikke mer av det på stabben enn på bare golvet.
Så skjønte han at Peik hadde vært ute med narrestikkene sine denne gangen også. Han reiv seg i luggen og ville av sted på flekken og drepe han, og nå skulle han ikke spare ‘n enten han låt vel eller ille.
Men Peik hadde laga seg til å ta imot han igjen. Han slakta en vær og tok og hadde blodet i vomskinnet og pakka det ned i barmen på søster si, og sa henne føre hva hun skulle si. «Hvor er Peik?» skreik kongen; han var så sint at han skalv i målet.
«Han er så skrøpelig at han ikke orker å røre seg,» sa hun, «og så skulle han prøve å få en blund.»
«Du får vekke han,» sa kongen.
Nei, det torde hun ikke, for han var så hastig.
«Ja jeg er enda hastigere,» sa kongen, «og vekker ikke du han, så skal jeg …. » sa han, og tok bortved sida, der kniven var. Nei, så skulle hun til å vekke han. Men Peik snudde seg brått i senga drog ut en liten kniv og rispa henne i værvomma så blodspruten stod av barmen på henne, og hun falt overende på golvet som hun var død.
«For en fanden du er, Peik!» sa kongen; «skjærer du ikke i hel søster di, og det så sjølve kongen står og ser på det?» sa han. «Det er ikke farlig med liket så lenge det er vær i nesa på meg,» sa Peik og fikk fram et bukkehorn, som han gav seg til å tute på, og da han hadde tuta en brureslått, så satte han hornet borttil henne og blåste liv i henne igjen.
«Bevare meg vel for deg, Peik? Kan du drepe folk og blåse liv i dem igjen også, du da?» sa kongen.
«Ja, hva råd var det for meg ellers?» sa Peik; «jeg kom til å drepe alle dem jeg kom nær, for jeg er så hastig av meg, ser du,» sa han.
«Ja, jeg er også hastig,» sa kongen, «og det hornet må jeg ha; jeg skal gi deg hundre daler for det, og så får det være det samme, jeg får gi deg etter at du narra av meg hesten, og at du snytte meg på gryta og stabben og heile greia.»
Peik hadde vondt for å være av med det, men sia det var kongen, fikk han vel ta det. Og så fikk kongen det og reiste heim det forteste han kunne, og han var ikke før kommet heim før han måtte til å prøve det. Han tok på å krangle og kjekle med dronninga og den eldste dattera, og de kjekla igjen og sa han imot; men før de visste ordet av det, drog han ut kniven og stakk dem i hel, og de andre rømte stua, så redde ble de. Kongen gikk og dreiv på golvet ei stund og snakka om at det var ikke farlig med liket så lenge det var vær i han, og annet slikt som hadde rent gjennom munnen på Peik, og så fikk han fram hornet og til å tute og blåse; men enda han blåste alt det han orka, både den dagen og den andre, så fikk han ikke blåst liv i dem; de var døde og de ble døde, både dronninga og dattera, og han måtte koste dem i jorda og holde gravøl attpå.
Så strauk han til Peik igjen og ville ta livet av han; men Peik hadde sine runer ute, så han visste av at kongen kom, og sa til søstra.
«Nå får du bytte klær med meg og reise din veg, så kan du ta og ha alt vi eier.»
Ja, hun bytta klær med han og pakka sammen og reiste av garde det forteste hun vant, og Peik satt igjen der aleine i jenteklærne.
«Hvor er han Peik?» sa kongen, han kom så harsk og så hard gjennom døra.
«Han har reist sin veg sa han som satt igjen i søsterklærne. «Ja, hadde han nå vært heime, så skulle jeg ha drept han,» sa kongen; «det var ikke verdt å spare livet på en slik skarv,» sa han.
«Han hadde sine runer ute, og visste at kongen kom og ville ta livet hans for narrestikkene han for med, men meg lot han bli igjen her både matlaus og rådlaus,» sa Peik, og gjorde seg så lekker og fin som ei jente.
«Vær du med til kongsgarden du -; det er ikke verdt å sitte og sulte borti stua her,» sa kongen.
Ja, det ville han gjerne, og så tok kongen han med seg, og lot han lære all ting og holdt han som si eia datter, og det var mest som kongen hadde igjen de tre døtrene sine, for Peikegutten sømte og sydde og låt og leikte med dem, og var sammen med dem både seint og tidlig.
Da det leid på, kom det en kongssønn på friing dit.
«Ja, jeg har tre døtre,» sa kongen, «det står på hvem du vil ha av dem.»
Han skulle få lov å gå opp i sykammeret og snakke og gjøre seg kjent med dem. Jo, så likte han Peik best og kasta et silkeplagg i fanget på han. Så var det å brygge og bake til bryllupet, og da det leid om ei stund, kom skyldfolka hans og kongens folk og tok på å ture og drikke bryllup. Men da det leid på kvelden den første bryllupsdagen, torde ikke Peik bli lenger og la av garde, så brura ikke var å finne; men det var det som verre var: begge kongsdøtrene fikk vondt så brått, og rett som det var, kom det reisende to småprinser til verden, så folket måtte fare heim midt i beste leiken og bryllupsturinga.
Kongen både sørgde og var harm, og undras på hvordan dette hang i hop.
Så satte han seg på hesten og reid ut, for han syntes det ble for ødt og leitt å være heime; men da han kom ut på jordet, satt Peik der på en stein og spilte på munnharpe.
«Sitter du her, du Peik?» sa kongen.
«Javisst sitter jeg her, hvor skulle jeg sitte ellers?» sa Peik. «Nå har du narra meg grovt gang på gang,» sa kongen; «men kom nå og vær med heim, så skal jeg drepe deg.»
«Ja, det er vel så det,» sa Peik, «når det inga annen råd er, så får jeg vel til, jeg med,» sa han.
Da han kom heim i kongsgarden, gjorde de i stand ei tønne som Peik skulle puttes ned i, og da den var ferdig, kjørte de den opp på et høgt fjell; der skulle han ligge i tre dager og tenke over det han hadde gjort, før de velta han utfor og til fjords.
Tredje dagen kom det en rik mann gående, og Peik satt inni tønna og sang: «Til himmerik og til paradis, til himmerik og til paradis skal jeg fare; men inte vil jeg og inte vil jeg i engleskare.»
Da mannen hørte det, spurte han hva han skulle gi ‘n for å komme i hans sted.
Det fikk vel bli mye det, meinte Peik, for det stod ikke skyss tilsagt til å fare til himmerik alle dager.
Mannen ville gi han alt det han åtte, og så slo han ut botnen og kraup ned i tønna istedenfor Peik.
«Lykke på reisa,» sa kongen, han trudde det var Peik som var inni; «nå farer du til fjords fortere enn om du for med reinskyss, og nå er det ute både med deg og narrestikkene dine,» sa han.
Før tønna var halvvegs utover fjellet, var det ikke en stav og stump igjen av den eller av han som var inni. Men da kongen kom heim til kongsgarden, var Peik der før han og satt på tråkka og spilte på munnharpe.
«Sitter du der, Peik?»
«Javisst sitter jeg her, hvor skulle jeg sitte ellers?» sa Peik.
«Jeg kan vel få leid hus her til alle hestene og feet og pengene mine?»
«Hvor velta jeg deg hen så du fikk all den rikdommen?» spurte kongen.
«Å, du velta meg til fjords,» sa Peik, «og da jeg kom til bonns, var det nok å ta av, både hester og fe, både gull og gods; de gikk i flokker og lå i hauger så store som hus,» sa han.
«Hva vil du ha for å velte meg samme vegen?» sa kongen.
«Å, det er ikke mer påkosta det,» sa Peik; «du tok ikke noe av meg, så vil ikke jeg ha noe av deg heller.»
Så stappa han kongen i ei tønne og rulla han utover, og da han hadde gitt ‘n friskyss ut over fjellet, reiste han heim til kongsgarden. Der tok han og holdt bryllup med den yngste kongsdattera. Sia styrte han land og rike, men han gjømte narrestikkene sine, og gjømte dem vel, så det ble hverken hørt eller spurt mer om Peikegutten, men bare om sjølve kongen.

Gutten og de gode hjelperne

Det blir dessverre nesten bare fortellinger på bloggen for tiden. I går var jeg på mentorkurs og så øvde jeg litt med Venke, og deretter var jeg så utmattet at jeg gikk hjem og la meg til å sove et par timer, dermed var dagen gått. I dag er det sensurering på master og dermed går den dagen også.
Dette er en fortelling som er kjent både hos Asbjørnsen og Moe og hos brødrene Grimm. Dette er en annen variant og det jeg liker spesielt godt med denne er den prosaiske begynnelsen.

Det var engang en konge og en dronning som var ute og seilte, da dronningen mistet ringen sin utpå havet. De fant ikke ringen hvor mye enn de lette. Kongen satte da det bud at den som fant gullringen skulle få kongsdattera. Men den som prøvde seg og ikke fant ringen ville bli drept.

Da var det en gutt som på ingen måte holdt mål og som ville ut og prøve seg. Fram til da var det ingen som hadde greid det. Gutten la ut. Da han hadde gått et stykke møtte han en kar som hadde en jernklump om foten. Gutten ville vite hvorfor han gikk med en jernklump rundt foten og hva dette skulle være godt for. Den fremmede kunne fortelle at om han løsnet klumpen ville han skreve fra den ene siden til den andre. Da gutten hadde hørt dette, fortalte han hvor han skulle og hvilket ærend han hadde og kanskje den andre ville være med han. Det ville han.

Så gikk de to videre. Etter å ha gått et stykke møtte de på en som gikk og holdt seg for ørene. ”Hvorfor går du på den måten?”, ville gutten vite. Om han tok hendene vekk, ville han høre sverdet som hugg hodet av folk i kongsgården, sa han. Han hørte så godt at han kunne høre gresset gro. Da gutten fikk høre dette, fortalte han hvor og hva de skulle og kanskje han ville være med. Det ville han.

De tre gikk videre og langt om lenge møtte de en som gikk og holdt seg for øynene. ”Hvorfor går du slik?”, spurte gutten. Om han tok hendene vekk, ville han seg steinene på havbunnen. Da fortalte gutten hvor de skulle og kanskje han ville være med? Jo, det ville han og nå var de fire som gikk videre. Da de hadde gått et stykke traff de på en storeter. Men det var ikke mat han spiste, han åt av det harde berget. De fortalte han hvor de skulle. Og denne karen ble også med.

Da de hadde gått et stykke videre på veien, traff de på en som gikk med fingrene i neseborene. Hvorfor går du slik?, spurte gutten. Det var fordi han hadde 15 vintre i det ene neseboret. Da gutten fikk høre dette lurte han på om han ikke ville være med til kongsgården. Det ville han.

Omsider kom de fram til kongsgården. Gutten la fram saken for kongen og han fikk betingelsen. Han som så bra, så hvor ringen var. Han som åt og drakk, drakk opp havet. Og han med jernfoten, løsnet denne og tok et skritt ned på bunnen og hentet ringen som han ga til gutten.

Da gutten kom med ringen, ville han ha kongsdattera. Det ville ikke kongen, kongen syntes han ikke var mye til kar, dette måtte han nå vise at han var. Han skulle få ete opp alt kjøttet i løpet av en natt, da var han kar da. Gutten tok med seg han som var storeter. Da natten kom åt han opp alt kjøttet.

Igjen gikk gutten til kongen og ville ha kongsdattera, men kongen var ikke særlig lysten på det. Han ville sette han på prøve først. Han ville tenne hundre favner ved og kunne han stå i all den varmen til veden hadde brent ned, skulle han få det han var lovet.

Ja, fikk han med seg en så skulle han det. Og det fikk han. Han tok med seg han som hadde femten vintrer i et nesebor. Og da hadde de det så varmt og kaldt som de ville. De sto der til veden var brent ned. Nå måtte han få kongsdatteren, men nei, ikke ennå. Han ville sette han på enda et karsstykke. Han skulle hente søsteren til dronningen før klokka tolv om natten. Dette sa kongen og skalv. Hun hadde vært borte i mange år og de mente hun var hos djevelen selv.

Da han som så hørte dette, tok han hendene bort fra øynene og han syntes han så henne og sa hvor hun var. Men han grøsset og sa at hun laget et helvete for djevelen. Og han som hadde jernfot løsnet denne og sprang for å hente henne. Det var et slit å ta henne med, men fanden selv pustet lettet og lukket porten for godt. Da ble det liv i kongsgården og gutten passet på å ta kongsdatteren denne gangen og rømte med henne.

Da de hadde reist en stund måtte de hvile. Han som hørte så godt hørte at de fulgte en hel hær etter dem. Han som så så at de ikke var langt unna. Storeteren åpnet da munnen og slapp ut en fjord. Da kongsfølget sto midt i fjorden, slapp de ut 15 vintre så følget frøs fast i fjorden. Og har det ikke tint, står de der ennå.