Category Archives: 1001 fortellinger fra hele verden

,

Gryta som fødte

Det er mandag og tid for mat og fortelling igjen. I dag en kort fortelling som jeg hørte i telt på fortellerfestivalen Beyond the border i begynnelsen av 2000 tallet. Det er fortelling som blir fortalt relativt ofte også her i Norge, så det er ingen ukjent fortelling. Heller ikke protagonisten er ukjent. Hodja kommer opprinnelig fra Hodja, men kan vi sies å være en av de mest populære karakterene blant forteller i en internasjonal sammenheng. Så han har blitt videreformidlet til å bli en internasjonal karakter med stadig nye fortellinger. Så og si alle fortellere kan fortelle eller ihvterfall refere til en Hodja fortelling.

Hodja er klok, slu, av til litt dum og noen ganger meget rettferdig.

En dag lånte Hodja en gryte av en gjerring nabo. Det var så vidt Hodja fikk låne den. Men Hodja skulle ha selskap og hadde selv ikke store nok gryter og trengte derfor denne gryta.

Da han leverte gryta tilbake, hadde han lagt en liten kjele ned i gryta. Naboen var forundret og sa: «Hva er dette? En kjele i gryta?» «Åh, gryta di fødte den!», svarte Hodja. Naboen bestemte seg for ikke å si noe, fornøyd tok han både kjelen og gryta.

Ikke lenge etter, lånte Hodja gryta igjen. Det hastet ikke for naboen å få den tilbake, han tenkte: «Om jeg venter, får jeg kanskje en stekepanne denne gangen.»

Men det varte og det rakk, og Hodja kom ikke med noen gryta. Tilslutt gikk naboen av sted for å få gryta tilbake. Han banket på hos Hodja og da Hodja kom ut spurte han om hvorfor han ikke fikk gryta igjen.
«Åh, kjære», sa Hodja, «Gryta døde.»
«Hva?», sa naboen, «Hvordan kan en gryte dø? En gryte kan ikke dø?»
«Vel, om den ikke kan dø, hvordan kan den da føde?»

Kongen i månen #52

Det er lørdag og her kommer dagens fortelling. Et ikke helt ukjent norsk folkeeventyr vil jeg tro, men denne er i en litt annen variant enn f.eks. Mumle Gåseegg som du finner hos Asbjørnsen og Moe.

Ragnvald Mo: Eventyr og segner barnerim, ordtak og gåter, Folkeminne frå Salten II

Det var engang en fattigmanns sønn som var ute og søkte tjeneste. Gutten bød seg fram både til den ene og den andre, men hvor enn han spurte, fikk han det samme svar: De trengte ikke hjelp.

Slik for han både langt og lenge og tilsist kom han til kongsgården. Han gikk inn til kongen og ba seg fram. Gutten var fillete kledd og lite å se til. Men han tenkte at om kongen ikke ville ha han, så fikk han bare vise han bort.

Gutten snakket med kongen. Det første kongen ville vite var om gutten kunne rydde en skog. ”Jeg har en gammel skog”, sa han, ”den skulle jeg gjerne ha fjernet.” Gutten sa han kunne prøve. Men før kongen festet han ville kongen vite om dette med lønn. Gutten sa han ikke skulle ha mye. ”Om jeg får mat og hus, holder det for meg. Om kongen vil ha noe mer, ønsker jeg ikke penger. Gjør jeg arbeidet mitt slik at kongen er tjent med det, må han da gi meg lov til å knipse han på nesa.” Dette gikk kongen med på og gutten ble stedt til dreng.

Dagen etter bar det til skogen. De ga gutten redskap han trengte, men det ville ikke gutten ha. Han syntes det var småtteri. I skogen dro han trærne opp med rot og da han syntes det var et lass, la det på en slede som ble trukket av to hester. Men hestene kunne ikke dra lasset og gutten ba om to hester til, men heller ikke det hjalp. Nå leide de hester fram og spente for lasset til det ikke fantes flere hester på stallen. De sto tolv hester der, likevel maktet de ikke å dra sleden. Da ble gutten sint; han la de tolv hestene på lasset og dro selv alt til kongsgården.

Da gutten hadde vært på kongsgården en stund, kom det en fremmed konge som ville legge riket under seg. Kongen på kongsgården var ikke forberedt på å ta imot ufred. Han sendte den hæren han hadde, men den andre kongen var mye bedre bemannet så det spøkte. Kongen gikk til gutten etter hjelp. ”Du får ruste deg og dra til slagmarken ellers kommer jeg til å ble drevet ut av land og rike.” Gutten lovet at han skulle dra. Men han ville ha godt med mat med seg. ”Fienden har stor hærmakt”, sa han, ”så her trengs det å være godt flidd om man skal by seg der.”

Kongen fikk sydd sammen to oksehuder til nistesekk. I den la de en smørdal og nok med kjøtt. Gutten slengte sekken på ryggen og ruslet i vei til slagmarken. Da han nådde fram drev de og sloss som bare det. Gutten tok det med ro; han satte seg på vollen og ga seg til å forsyne seg av nistesekken. Han ville være mett før han tok i ferd med fienden. Imens tok de til å skyte på han. Men krutt og kuler bet ikke på han, han bare børstet det av seg. Gutten syntes de var litt brå av seg. ”La meg i det minste få matfred!” ropte han.

Så ble det skutt i mot han med en kanon. Kula slo ned i smørdalen så det spratt bortover vollen. Da rant sinnet i gutten; han reiste seg opp og tok klubba si og rente mot fienden. Og han slo dem ned for fote alle sammen.

Da gutten kom tilbake til kongsgården, sa han at nå ville han reise. Han minnet kongen om lønna og spurte om han hadde gjort rett for lønn. Kongen både takket og velsignet, og så stilte han seg framfor så gutten skulle få knipse han på nesen. Og det var et knips som sømmer seg. Gutten gjorde det så hardt at kongen for til månen. Der sitter han den dag i dag.

Gutten ble satt til å styre riket.

,

Havfruen i gamle aviser

Som nevnt i en tidligere blogg, regner jeg med at havfruer skal bli mitt neste prosjekt. Jeg har noen faste rutiner når jeg jakter på nytt materiale og det er å søke gjennom aviser fra før andre verdenskrig. Jeg kan ikke helt svare på hvorfor jeg gjør det. Kanskje har det med en romantisk ide om en tid hvor man fortsatt tror på det andre.

Uansett jeg har bladd igjennom aviser i påsken og funnet noe interessant. Det første er en fortelling som jeg regner med er et vandresagn, fordi jeg har funnet fortellingen i flere aviser mellom 1865 og 1890 – tallet. Jeg kan ikke la være å humre av den. Avisene sier at hendelsen er hentet fra “Glasgow – Herald”. I en avis fra 1865 står følgende:

En morgen ved daggry sist i september, så en mann, der gikk til arbeid ved bredden av en sjø, et syn, der kun sjelden sees av noen dødelige få. På en klippe ute i vannet lå i en hvilende stilling en skapning, som han i morgendemringen tok for å være en selhund, men som, da han nærmet seg, sprang i vannet og han så nå hodet dukke opp og ned og lange grå hår flagrende på bølgene og holdt seg overbevist om, at det var en gammel havfrue. Det var ikke mindre romantikk i mannen, han kastet stener ut etter henne, og hun svømte lenger ut i sjøen; men plutselig vente hun om og gikk i land. Mannen, som uten tvil hadde den rosverdige hensikt, å fange dette ekte eksemplar av en havfrue til det britiske museum, trakk en stor kniv opp av lommen og gikk mot henne, men stanset plutselig som forstenet, da hun ga seg til å tale. En talende havfrue! Han ble grepet av redsel, tok flukten fra henne så hurtig hans føtter kunne bære ham, og var ikke sen med å utbrede over det hele sogn, hva han hadde opplevd og at han nå vist var nær sin ende, da han hadde hørt en havfrue tale. Illusjonen forsvant imidlertid som en røyk, da det ble oppklart, at havfruen var en forskerfrue fra Glasgow, der var gått med sin mann på en feriereise og hadde tatt seg et bad i sjøen. Arbeidermannen har overvunnet sin skrekk og befinner seg ennå i live.

I en avis fra 1895 står det:

En stor og prektig havfrue har for noen dager siden vist seg i fjorden i Bjørnør. Man så den om morgen og aften, og den ga fra seg en lyd som hadde lignet et barns jamring. Beboerne ved fjorden har siden svevd i stor angst på grunn av den gamle overtro, at havfruen, når den viser seg, varsler en ulykke. Det er visst første gang, at Bjørnør beæres med en syn havfrues nærvær.

Fra 1898:

En humbugmaker forsøkte seg under Kristianiamarkedet ifjor å tjene penger med en havfrue som forevistes den enfoldige del av publikum. Også i år skulle havfruen treffe penger. Men denne gang syntes publikum å være mer friskt anlagt. Man kom underveis med – og det skulle vel ikke være så vanskelig – at havfruen var en rett og slett rampens jente, hvis nedre legemsdel var puttet inn i et hylster, der lignet bakdelen til en haifisk eller lignende.
Jenta lå der naken oventil på et brett. Og så kunne hun ikke la være å smile til alle de interesserte tilskuere. Somme skulle også ha dratt kjensel på det smilende vesen. Dette kom selvfølgelig straks ut blant de som holdt seg utenfor. Og en forferdelig pipekonsert ble følgen, så politiet måtte gripe inn og forby hele havfrue seansen.
Og nå går den forhenværende havfrue fra Ramven omkring på det tørre sammen med alminnelige mennesker, og ønsker ikke heller, enn å kunne bli en riktig havfrue.

Hendelsen over finnes det forøvrig flere, hvor man har utgitt seg for å være havfrue. Dette er jo i seg selv interessant. På tirsdager vil jeg legge fram mer materiale om havfruer, fra virkeligheten, sagn, myter og eventyr.