Category Archives: 1001 fortellinger fra hele verden

Kongens avhengighet

Det er onsdag og tredje dag med fortelling i skolen. Det er fint, men samtidig kjenner jeg at jeg har gjort dette så mye at jeg har fått min kvote. Det er veldig krevende, for elevene ønsker å bli engasjert og kommunisere som du som forteller åpner opp for. Nok om det. Her er en fortelling.

Det var engang en slange som begynte å bli gammel, så gammel at han var i ferd med å bli for langsom til å fange sitt hovedbytte: frosker. Men alderdom gir erfaring og erfaring visdom. Han klekket ut en plan og dro av sted til froskekongen. Her klarte han å overbevise froskekongen om han var blitt dømt av en hellig mann til å bære frosker på sin rygg, til å gi frosker ”slangeritt”. Froskekongen fikk være med på en prøvetur og det var nok til å overbevise kongen om at dette var fantastisk.

Hver dag var kongen, hans familie, hoffet og alle viktige frosker ute å red på slangen, mens de mindre viktige, de såkalt vanlige froskene løp ved siden av.

En dag gled ikke slangen så fort, og rittet var ikke så spennende. Da kongen klaget, forklarte slangen at han var for svak til å gli så fort, fordi han var sulten. ”Vel, hva spiser du?” ”Frosker.” ”Åh, vel… du kan spise en av disse vanlige froskene som hopper ved siden av oss.” Det gjorde slangen. Hver dag spiste han en av de froskene som hoppet ved siden av, til det var ingen igjen. Da ofret kongen de som var minst viktige ved hoffet, så den ene og så den andre. Tilslutt var det kun den kongelige familien igjen. ”Men jeg må ha mine daglige turer… ta minstemann”, sa Froskekongen. Slik fortsatte det til det var kun kongen igjen. ”Glupmfh”

Slangen forlot dammen og reiste til en annen. Kanskje de likte å ri på slanger der også?

Når du får storfint besøk

Følgende fortelling er en fortelling jeg kunne tenkt meg å få inn i mitt repertoar. Egentlig var det nå avdøde forteller Astri som gjorde meg oppmerksom på den.

Den er gjenkjennbar, men med et grusomt valg. Det kan være et problem å finne ut av hva du skal servere gjester.

I en tid langt tilbake, levde det en konge i Lydia ved navn Tantalos. Det ble sagt at han var sønn av selveste skysamleren Zevs. Det måtte han være, mente folk, for hvordan var det ellers mulig at han kunne være en konge med slik rikdom og velstand.

For å kunne gå igjennom hans kornåkre, ville det ta deg flere dager. Det ville ta deg måneder å kikke igjennom hans flokker med husdyr.

Tantalos var gudenes innvidde, han ble bedt til deres fester og han lyttet til deres utallige rås, men Tantalos var uverdig. Han stjal fra gudene, slik som nektar og ambrosia som ga til de han ønsket å ha som venner blant menneskene. Og for å befeste sin makt blant folk, fortalte han hemmeligheter om gudene.

En dag ba Tantalos gudene til seg. Han planla festen i flere uker, men hva skulle han servere. Han måtte servere noe som fikk gudene til å måpe av beundring, kanskje noe som ville gjøre han udødelig. Han satt hardt og tenkte, da han brått ble forstyrret. Inn i rommet kom hans lille sønn Pelops, Tantalos så på den lubne kroppen, de små hendene som hadde smilehull. Han løftet sønnen opp og satte han på sitt fang. Gutten røsket i hans skjegg, han tok sønnens hånd i sin og kjente den var seig av syltetøy eller bær. Han kysset sønnens hånd og kjente smaken av noe søtt. Da gikk opp for han hva han skulle servere……..

Da gudene kom, ble de behandlet som de mest verdige gjester. De fikk god plass rundt bordet og en stor gryte ble plassert midt på bordet. Så ble det servert fra gryta, en tallerken til hver. Gudinnen Demeter, fortsatt i sorg over tapet av egen datter, hev i seg maten. Hun tok opp et kjøttstykke og nærmest sugde bort kjøttet, hun så opp og så de andre gudene stirre på henne. Hun så på beinet og hev det fra seg med et skrik, en skulder var det hun holdt i hendene. Alle gudene, bortsett fra Demeter oppdaget hva som ble servert. Et barn.

Tantalos fikk evig liv, men det ble en straff for hans grusomme gjerning. Han ble ført ned i underverden og bundet fast ved et tre i et vann. Der skulle han stå til evig tid, i en evig døende tilstand og for alltid kjenne sulten. Treet han sto bundet ved, bugnet av frukt, grenene falt ned mot hans ansikt. Men når han strakk seg fram for å ta en bit, trakk treet sine grener tilbake. Det samme gjorde vannet, når han bøyde seg ned for å drikke vann, vek vannet unna hans tørre og tørstende munn. Og ikke nok med det. Fjellet Sipylos hang over og truet med å falle ned på han.

En vulgær lørdagsfortelling

Å fortelle fortellinger handler ikke bare om å pynte på virkeligheten, det handler også om å degradere den. Det er fordi livet er slik, vi kan befinne oss i situasjoner som er fjernt fra det narrativet vi ønsker å fortelle om oss selv. Mange ganger handler det om å fortelle om det for å legge en demper på pinligheten og skammen degraderingen fører med seg. I går for eksempel, var jeg hos søsteren min før jeg skulle fortelle på Hvaler. Vi fikk da den ikke så gode ideen at vi skulle gå ned i kjelleren og hente en bok jeg kunne låne med meg hjem. Boken ble funnet og jeg kikket ivrig i den mens jeg gikk bort fra kjellerboden, uten å merke meg det ekstra trinnet som var i gangen. Det trinnet som du ikke merker før du står i det og kjenner gulvet forsvinne under deg. Jeg mistet selvfølgelig balansen og falt omkull ned på betonggulvet, Eva bøyde seg fram i en kraftig latterkrampe og jeg kunne ikke holde igjen noen lukkemuskler verken oppe eller ned, både jeg og nedentil lo, for å si det sånn.

Enlarge

661
Søsteren min som jeg regner tenker på meg som falt.

Enlarge

660liten
Venter på toget for hjemtur.

Følgende fortelling er mildt sagt vulgær, det er ikke en fortelling jeg noen gang kommer til å fortelle, likevel tror jeg det er verdt å nyansere bildet av tradisjonelle fortellinger, de dekker alle sjatteringer av livet også det du egentlig kunne ha deg frabedt.

Kilde: Zarma folktales of Niger
Av Amanda Cusham

I en landsby fantes det en vakker kvinne. Det var ingenting som kunne sammenlignes med hennes skjønnhet. Hver gang guttene kom til hennes hjem for å snakke med henne, gjorde hun ikke annet enn å fjerte. Likevel var ikke dette nok til at guttene stoppet å komme. Snart hadde hun drept tjue gutter med sin fjerting. Om en gutt bestemte seg for å fri, visste han slektninger at de ikke trengte å tenke på en medgift.

En dag fikk en ung mann høre om kvinnen og han forberedte seg for å dra og fri. Hans familie satte seg i mot det. “Vil hun virkelig drepe en gutt som kommer for å snakke med henne?”, spurte han. “Du kan ikke reise.” Men gutten nektet å høre på det. Han gikk inn i skogen og spiste “gum arabic”. Da han kom tilbake til landsbyen, kjøpte han en kalabass med rå peanøtter og grønne bønner og ba om å få det kokt. Etter å ha spist det, fant han lim som kunne forsegle hans anus, og så ventet han utålmodig på kvelden skulle komme slik at han kunne besøke henne. Da kvelden falt på gikk han for å besøke henne. “Salaam aleikum.” Hennes far og mor ønsket han velkommen og sa at jenta pleide å sitte utenfor sin hytta når hun snakket med frierne. Gutten gikk til hennes hytte og jenta kom ut for å møte han. Hun spredte ut en matte og de satte seg. Jenta sa ikke noe, men begynte straks å prumpe: “Atibuum buum, atibuum buum buut.” Etter hennes tredje runde, begynte gutten på sin runde. Han reiste seg og tok bort limet fra anus og begynte bombingen. Hans fjert sa, “Gaddu, gaddu, gadal, ga du, duut.” Begge arbeidet noen runder annen hver gang. Men jenta var snart utslitt. Og svak som hun var, døde hun.