Category Archives: 1001 fortellinger fra hele verden

#791 Trekvinnen – en dilemma fortelling

Det er fredag og tid for en dilemma-fortelling. Selv skal jeg veilede studenter i dag før jeg pakker kofferten for reise mot Roma i morgen, om ikke vinden blåser bort hele turen.

Det var en gang tre gode venner. De hadde vokst opp sammen og var nå blitt til tre unge menn. De hadde hvert sitt yrke: den ene var en skredder, den andre en treskjærer og den tredje en gullsmed. Men det var ikke arbeid å få der de bodde. Derfor bestemte de seg for å flytte til en ny by og søke arbeid der. De pakket sammen det lille de eide og reiste av gårde. Etter en stund kom de til en skog. De gikk inn i skogen og da falt natten på. De tre gode vennene bestemte seg for å overnatte i skogen. De ble også enige om å sitte vakt etter tur.

Treskjæreren var den første til å sitte vakt. Hans to venner la seg ved bålet og sovnet. Treskjæreren kjedet seg. Men i lyset fra bålet fikk han se en trestamme og han tenkte – den kan jeg skape noe ut av! Han tok sin kniv og begynte å skjære i trestammen. Han skar ut en vakker kvinne.

Da han hadde gjort det, var det skredderens tur til å sitte vakt. Skredderen så den vakre kvinnen og han så hun var naken. Han sydde en kjole som han kledde henne i. Så var det smedens tur og han vil også gi kvinnen noe. Han ga kvinnen en ring.

Sola rant, de tre gode vennene tok kvinnen under sine armer og tok henne med til byen. Der gikk de til en magiker og plasserte kvinnen foran magikeren. Magikeren studerte kvinnen fra topp til tå, og med all sin kraft blåste han liv i henne. Hun slo øynene opp og var like levende som hvilken som helst kvinne. Treskjæreren gikk frem, tok hennes hender i sine og sa – Nå er du min, vi skal giftes! – Et øyeblikk, sa skredderen, hun er like mye min som din for jeg ga henne en kjole. Men smeden mente at hun tilhørte han. Kvinne så på alle tre og visste ikke hvem hun skulle velge, hun likte de alle tre like godt.

For at de tre vennene ikke skulle bli uvenner, bestemte de seg for å gå til en vismann som kunne avgjøre dette. Men før de går dit – hva mener du??

Og så kan man velge om vismannen skal si sine ord, eller ei.

#786 Lusa, loppa og vegglusa

For lenge, lenge siden fantes det en vegglus som nådde en alder av 60 år. Dette ville han selvfølgelig feire, så han inviterte sine to nærmeste venner, en lus og en loppe.

Lusa og loppa tok imot invitasjonen med glede, og bestemte seg for å dra i selskapet sammen. Den hoppende glade loppa hoppet avsted uten tanke på lusa, og det varte ikke lenge før lusa hang langt etter. Lusa ønsket også å være rask på sin vei, men han kunne ikke gå fort, for han var en stakkarslig liten skapning, og hans ben var så altfor korte. Han ropte til loppa: «Vent på meg, min aller kjæreste venn! Siden vi er invitert sammen, så bør vi også komme sammen. Hopp ikke så utålmodig avsted!»

Loppa senket farten for en stund, men det tok ikke lange tiden før han hadde mistet tålmodigheten med den treige lusa, dessuten var han blitt nokså sulten. Så han hoppet avsted, helt frem til vegglusas hjem.

Der var bordet dekket med god mat og godt med drikke. Loppa så alt dette og sa:»Jeg er tørst, vær så snill, la meg få litt vin.» Vegglusa fylte et glass med vin og ga dette til loppa. Så gikk han ut for å møte lusa, for han tenkte at den som måtte bære en slik tungvint kropp, ble nok fort trett av å gå så langt.

Mens loppa ventet på at de skulle komme, drakk han stadig mer vin, og han ble snart nokså rød i ansiktet. Da vegglusa omsider kom med lusa, var loppa nokså full, og satt der og nynnet på en sang. Alle flaskene med vin var tømt. Lusa, som allerede var pinlig berørt over loppas oppførsel, mistet fullstendig beherskelsen og slo til loppa i ansiktet. Da ble det virkelig bråk der i hjemmet. Loppa og lusa for sammen og begynte å sloss. Deres vert, vegglusa, prøvde å komme imellom dem for å skille dem, men de sloss så hardt at dette var umulig. Tilslutt falt de over han, så han ble klemt helt flat.

Fortsatt, den dag i dag, er vegglusa en helt flat skapning, loppa har et rødt skjær i ansiktet, og lusa har et merke bak etter at loppa ga han et realt spark der.

(«Folk Tales from Korea», Zong In-Sob, Korea 1982)

#784 Hvordan Coyote/prærieulven fikk sin farge

Denne fortellingen har jeg hørt fra den amerikanske fortelleren Sam Cannarozzi.

Noen ganger når du forteller så blåser vindene.
For lenge, lenge siden levde prærieulven Coyote. Vel, han lever den dag i dag, men da så han helt annerledes ut. Coyote hadde en venn. Denne vennen var en fugl. Fuglen var misfornøyd og klaget over fargen sin. For han hadde samme farge som jorden. En dag bestemte fuglen seg for å gjøre noe med dette. Den fløy sin vei og den fløy til den kom til et fjell. Opp på fjellet var det en vakker sjø, som hadde samme farge som himmelen. Fuglen fløy til sjøen. Hva kom til å skje? Fuglen stupte ned i sjøen og ble borte. Da den kom opp igjen, hadde fuglen samme farge som himmelen.

Coyote fikk se fuglen og coyote syns fuglen var vakker. «Du er fin. Du er kjempefin. Jeg vil også ha samme farge som himmelen.», sa coyote. Så coyote begynte å gå. Han gikk i fire dager før han kom fram til fjellet. Coyote klatret opp fjellet slik at han kom til sjøen. Coyote stupte ned i sjøen.
Men coyote hadde glemt at coyote ikke kunne svømme. Coyote sank ned i vannet. Han prøvde å svømme, men han fortsatte å synke. Han ble fylt med vann.

Tilslutt fikk han tak i noe gress og han dro seg i land. Sannheten er at det som er bra for fugler, er ikke bra for coyote. Det som er bra for dyr med fjær, er ikke bra for dyr med hår og pels. Og det var farlig, for sjøen var kald. Coyote kunne bli syk. Coyote rullet seg i jord støv (sand), slik at jord støvet tørket coyote. Men jordstøvet satt fast i pelsen på han.
Siden den gang har coyote hatt samme farge som jorden.