Category Archives: 1001 fortellinger fra hele verden

#804 Død, men ikke glemt

Et folkeventyr fra Liberia (orginaltittel: The Cow-Tail Switch)

Samlet av Harold Courlander og George Herzog

I en landsby i Vest – Afrika levde det en jeger med en gravid kone og syv sønner. En dag dro jegeren ut på jakt og da kvelden kom, kom ikke jegeren tilbake. Hans familie undret seg over dette. De snakket om det i noen dager, men tiden gikk og da han ikke kom hjem, sluttet de å snakke om han også.

Så en dag fikk moren en ny sønn. Ettersom denne sønnen ble eldre, begynte han å snakke og da han begynte å snakke, var det første han sa: «Hvor er min far?» «Godt spørsmål,» sa de andre. «Han skulle ha kommet tilbake for lenge siden.» Og en annen sønn sa: «Noe må ha skjedd med han. Vi burde finne ut av det.» Og en tredje sønn sa: «Men hvor skal vi finne han?»

En sønn sa da: «Jeg så han gå. Om dere følger meg, kan jeg vise dere stien han gikk.» Sønnene fulgte stien. De gikk til de kom til en åpning i jungelen og der fant de bein og rustne våpen som en gang hadde tilhørt deres far. Det var tydelig at han var blitt drept av et villdyr. En av sønnene sa: «Jeg kan sette de beina sammen til et skjelett.» Han gjorde dette. En annen sønn sa: «Jeg vet hvordan man dekke til beina med muskler og kjøtt.» Sønnen gjorde dette.

En tredje sønnen sa: «Jeg vil få blodet til å flyte i kroppen» og med hans berøring gikk det som han hadde sagt. En fjerde sønnen sa: «Jeg kan gi kroppen pust.» Nå begynte jegeren å puste. En sønn sa nå: «Jeg kan få han til å bevege seg.» Og dermed reiste jegeren seg og strakte kroppen. Og så sa en sønn: «Jeg kan gi han stemmens røst.» Og med det sa jegeren: «La oss dra hjem.»

De dro hjem og jegerens kone laget til en stor fest og inviterte hele landsbyen. Selv tok jegeren en kuhale og dekorerte den vakkert med skjell. Den ble så vakker at alle ville ha den. Jegeren sa: «Jeg vil gi gaven til den som brakte meg tilbake til livet.» Straks begynte brødrene å krangle, for de mente alle at de var den som hadde reddet faren. «Var det ikke jeg som fant veien!», sa den ene. «Jeg samme sammen hans skjelett,» sa den andre. «Og jeg sørget for hud og hår»; sa den tredje. “Og jeg ga han blod”, sa den fjerde. “Pust er det han trengte for å leve,” sa den femte. “Hva er vel livet uten bevegelser?”, sa den sjette. “Og om han ikke kunne snakke?”, sa den syvende og slik holdt de på.

Jegeren ba dem om å være stille. «Jeg gir denne til min yngste sønn», sa han. «For det var han som husket meg. Det sies at man er ikke virkelig død, før man er glemt.»

#802 Den trofaste hesten

En mann bestemte seg for å kjøpe en hest, og dro til markedet. Der fant han en vakker hest og som stå ut til å være i god form. Etter at han har betalt selgeren summen, salte han opp hesten. Selgeren sa da: «Det er bare en liten ting. Hesten tilhørte tidligere en prest. Så for å få hesten til å gå, skal du si ‘Takk Gud’ og for å få den til å stoppe, må du si Amen.» Mannen syntes dette var en spennende liten kuriositet. Han satte seg på hesten og sa «Takk Gud» og hesten begynte sin gange.

Mannen bestemte seg for å ta hesten ut på en lang tur, dro ut av byen og red gjennom daler mot fjellene. Mannen nøt turen, han kikket seg omkring og snart var de oppe i fjellene. Brått så mannen at de var på vei mot en bratt klippe. Mannen fikk panikk og prøvde stoppe hesten, men til ingen nytte. Tvert imot, det virket som om hesten økte sin gange og satt over i trav. Mannen hadde helt glemt hva han skulle si for å stoppe hesten. Mannen forsto at hans tid var sannsynligvis kommet og i ren desperasjon begynte han å be. Rett ved klippens kant avsluttet han bønnen med «Amen» og hesten bråstoppet. Småsteiner raste nedover kanten og mannen kunne høre hvordan de traff bunnen langt der nede. Mannen fant fram et lommetørkle, tørket svetten av pannen, så opp og sa. «Takk Gud».

# Fortellingen om herr Eddik

Herr og fru Eddik levde i en eddikflaske. En dag var ikke herr Eddik hjemme. Fru Eddik var en meget god kone. Hun var meget opptatt med å holde det rent og ryddig. Denne dagen tok hun litt i. Hun løftet feiekosten litt for høyt og litt for hardt, og med både klirr og klang, knuste huset og falt sammen.

Fylt med sorg sprang fru Eddik for å finne sin mann. Da hun så han, ropte hun ut: «Å, min mann herr Eddik, vi er ruinerte, vi er ruinerte. Jeg har knust vårt vakre hus, det ligger i tusen knas.» Herr Eddik svarte: «Kjære kone. Dette er vår lykke. La oss se hva vi kan gjøre. Her er døren. Jeg vil løfte den opp på min rygg og så skal vi dra ut for å finne vår lykke.»

De gikk hele dagen og da mørket falt på kom de til en mørk skog. De var begge meget trøtte og Herr Eddik sa: «Jeg vil klatre opp i treet og heise opp døren, og du kommer etter.» Slik gikk det. De la seg og strakte ut sine trøtte kropper og sovnet.

I løpet av natten våknet Herr Eddik av stemmer under treet. Til hans forskrekkelse hørte han tyver som delte et utbytte seg imellom. «Her, Jack», sa den ene, «her er dine fem pund. Bill, dette er dine ti pund og Bob, dette er dine tre pund»

Herr Eddik kunne ikke høre mer, han var så redd at han begynte å skjelve, noe som førte til at døren falt ned og i sin tur skremte tyvene slik at disse løp sin vei. Herr Eddik satt helt stille til dagslyset kom. Han klatret ned treet og løftet på døren. Under døren fant han gullmynter.

Entusiastisk ropte Herr Eddik ut: «Kom ned, Fru Eddik, kom ned. Vi har funnet lykken. Kom ned, sa jeg.» Fru Eddik kom ned så fort hun kunne. Hun var like entusiastisk som herr Eddik da hun så pengene. «Min kjære,» sa hun, «Nå skal jeg bestemme hva vi skal gjøre. Det er et marked i byen. Du skal ta disse pengene og dra avsted og kjøpe en ku. Jeg kan lage smør og ost som du kan selge på markedet og så kan vi leve et godt liv.» Dette gikk herr Eddik med på, han tok pengene og dro avgårde til markedet.

Da han kom dit, gikk han fram og tilbake og omsider så han en rød og vakker ku. Den melket godt. «Om jeg bare hadde hatt den kua ville jeg være den lykkeligste mannen i verden,» tenkte Herr Eddik. Han ville gi alle sine penger for kua og eieren gikk med på dette. Stolt av kjøpet, gikk herr Eddik et par runder på markedet for å vise fram kua.

Etter en stund fikk han øye på en mann som spilte på en sekkepipe. Barn fulgte etter han og her og der fikk han penger. «Om jeg hadde hatt den sekkepipen, ville jeg vært den lykkeligste mannen i verden. Da ville min lykke være gjort.», tenkte herr Eddik. Han gikk opp til musikeren og sa: «Venn, for et vakkert instrument og du tjener godt på det.» «Ja,» sa den andre, «jeg tjener godt og det er et vakkert instrument.» «Hvordan kan jeg få et instrument som det?» sa herr Eddik. «Siden du er en venn,» sa den andre, «Kan vi godt bytte. Du kan få sekkepipen for kua.» Og med det byttet herr Eddik kua for sekkepipen. Han gikk opp og ned, men han klarte ikke å spille en ren tone og isteden for penger, fulgte barna han og pekte og lo. Herr Eddik følte seg skamfull, hans fingre var blitt kalde og han ville dra derfra. Da traff han på en mann med tykke votter.

«Mine fingre er kalde,» sa herr Eddik til seg selv, «om jeg hadde hatt de vottene, ville jeg blitt den lykkeligste mannen i hele verden.» Han gikk opp den andre og sa: «Venn, du har noen riktig gode votter.» «Ja, det er sant,» sa den andre, «og hendene mine er så varme som det er mulig å bli i en kald november.» «Jeg skulle gjerne hatt dem,» sa herr Eddik. «Hva gir du?», sa den andre. «Jeg kan bytte dem mot sekkepipen, siden du er en venn.» sa han. «Avtale!» sa herr Eddik. Han tok på seg vottene, og syntes livet var godt der han begynte på sin vei hjemover.

Etter en stund ble han veldig trøtt. Han så en mann komme gående med en stokk i hånden. «Om jeg hadde hatt den stokken ville jeg vært den lykkeligste mannen i hele verden,» sa herr Eddik. Han hilste på den andre og sa: «Venn! For en stokk du har.» “Ja,” sa den andre. “Jeg har jeg gått langt og lengre enn langt med den stokken, og den har alltid vært en god støtte.. Men om du vil, kan vi godt bytte. Jeg tar gjerne et par votter.» Herr Eddiks hender var varme og beina var slitne, så han byttet gjerne.

Da han nærmet seg skogen hvor han hadde forlatt sin kone, hørte han en papegøye rope: «Herr Eddik, du er en tåpe. Du dro til markedet med alle dine penger og kjøpte en ku som du byttet mot en sekkepipe du ikke kunne spille på som du byttet mot votter som du byttet mot en enkel pinne. Og nå, alt du kan vise for alle de pengene er en pinne.» Så lo fuglen og herr Eddik ble så rasende at han hev stokken opp i et tre og der ble den hengende.

Da han kom fram mer tomhendt enn da han dro, ga hans kone ham en så kraftig omgang at hun nesten brakk alle beina i kroppen hans.

Source: James Orchard Halliwell-Phillipps, Popular Rhymes and Nursery Tales (London: John Russell Smith, 1849), pp. 26-29.