Category Archives: 1001 fortellinger fra hele verden

Nå må jeg holde munn og en lærdom: Dervisjen og honningkrukken #652

I går fikk jeg en meget hyggelig telefon, men som er taushetsbelagt i tre uker til. Og for at jeg ikke skal plumpe ut med dette, får jeg kjøre på med fortellinger og late som jeg aldri fikk den telefonen. Det er jo farlig å planlegge, som du vil lese av fortellingen under.

En by levde det en mann og kone som var barnløse. En dag viste det seg at kona var gravid og hennes mann gledet seg og sa. «Du skal føde en sønn som skal bli vår trøst og glede. Jeg skal oppdra han og selv undervise gutten, og han skal spre rykte om mitt gode navn.» Kona så på han og sa. «Din narr, framtiden er ukjent. Hva vet du om svangerskap og fødsel går bra. Hva om jeg føder en datter, hva om barnet ikke lever, om det ikke er friskt? Du må ikke tale slikt for ingen kjenner dagen i morgen. Det kan gå slik med deg som det gikk med dervisjen!» Mannen ville da vite hva som hendte med dervisjen og kona fortalte han følgende fortelling.

Det var en gang en dervisj som daglig fikk et stykke kake og et krus med honning som lønn fra kongen. Dervisjen åt kaken og helte honningen i en krukke som han bar på sitt hode. Honning var dyrbart og en dag oppdaget dervisjen at krukken nesten var full. Han kom til å tenke på den høye prisen honning hadde på markedet. «Jeg vil selge honningen for en gullmynt og for den kjøpe ti sauer. Sauene vil få lam og etter en stund vil jeg ha tjue sauer. Antall sauer vil stadig øke og i løpet av fire år vil jeg ha fire hundre sauer. Jeg skal da kjøpe en okse og en ku og et lite jordstykke. Kua vil få kalver og oksen vil hjelpe meg å pløye jordstykket. Og kua vil gi meg melk. Etter fem år vil jeg ha en flokk med dyr og jeg vil være en rik mann. Jeg skal kjøpe et flott hus, få meg slaver og gifte meg med en kone av god slekt. Hun vil bli gravid og gi meg en sønn, et vakkert og sterkt barn. En lykkestjerne vil skinne når han fødes og han vil bli lykkelig og ære mitt navn etter min død. Skulle han være ulydig, vil jeg ta en stokk og slå han slik.»

Dervisjen hevet sin stokk fort for å slå og traff dermed krukken med honning. Krukken knuset og honningen rant ut.

Slik er fortellingen, sa kona for å lære sin mann.

Source: Angelo S. Rappoport, The Folklore of the Jews (London: The Soncino Press, 1937), pp. 173-175.

Plopp – det som skjer når man får panikk #650

fortelling fra Tibet
For mange, mange år siden levde det seks harer i en skog ved kanten av en innsjø. En dag falt det en moden frukt fra et av de store trærne ned i elven og laget et høyt «plopp» da det traff vannet. Harene ble fryktelig redde og med en gang løp de så fort beina kunne bære dem.

En rev fikk se dem løpe og ropte ut: «Hvorfor løper dere?» Harene svarte: «Plopp kommer.» Da reven fikk høre det, løp han med dem. Snart løp de forbi en ape som spurte: «Hvorfor har dere det så travelt?» «Plopp kommer,» svarte reven. Da hang apen med i deres flukt.

Nyheten spredte seg fra munn til munn og snart var det en hjort, en gris, en bøffel, et neshorn, en elefant, en svartbjørn, en brun bjørn, en leopard, en tiger og en løve som rømte og løp hit og dit. Det eneste de tenkte på var å rømme. Og jo fortere de løp jo mer redde ble de.

Ved foten av en ås levde det en gammel løve med en stor manke. Han fikk øye på den andre løven som løp og ropte: «Bror, du har klør og skarpe tenner. Du er den sterkeste av alle dyr. Hvorfor løper du som en gal?» Den andre løven pustet og peste og sa: “Plopp kommer.” «Hvem er Plopp? Hvor er han?», ville løven vite. “Det vet jeg ikke,” svarte den andre.

“Hvorfor lage slik mas da?,» sa den gamle løven. «La oss finne ut av det. Hvem fortalte deg om Plopp?» «Tigeren sa det.» Den gamle løven med manken spurte tigeren som sa at leoparden hadde sagt det som på sin side da at den brune bjørnen hadde fortalt det. Den brune bjørnen hadde hørt det fra svartbjørnen. På den måten ble svartbjørnen, elefanten, neshornet, bøffelen, grisen og hjorten spurt, den ene etter den andre og alle sa at det var noen andre som hadde sagt det. Tilslutt var det reven som skulle vitne og han sa: «Harene sa det!»

Løven gikk til harene som med pipete stemmer snakket i kor: «Vi hørte alle seks et forferdelig plopp med våre egne ører. Kom skal vi vise deg.» De ledet løven til innsjøen, pekte på den og sa: Der er det forferdelige ploppet.» I det samme falt en ny frukt fra et tre ned i vannet med et «Plopp.» Løven gneldret.

«Se», sa løven til alle som var der samlet, «Plott er lyden av frukt som treffer vannet. Hvor dum kan man bli!» Alle pustet lettet ut. Panikken skyldtes … ingenting.

Source: Folk Tales from China, second series (Peking: Foreign Languages Press, 1959), pp. 30-32. No copyright notice.
Aarne-Thompson type 2033.

Endelig hjemme og fortellingen om tresverdet #650

Da er jeg endelig hjemme fra Plymouth, en tolv timers reise fra et lite sted i England. Jeg skal skrive om oppholdet i morgen. Nå skal jeg gjøre meg i stand til en heftig dag. Først treffe unge fortellere fra Europa og så to forestillinger på fortellerfestivalen. Det er et pr bilder fra Plymouth i dette innlegget.

Her er en fortelling fra Afghanistan, hentet fra Wisdom Tales av Heather Forest.

Det var en konge som var bekymret. Og han var bekymret for om folket var like bekymret som han. Dette bestemte han seg for å undersøke. Han kledde seg ut som en tigger og vandret gjennom byen. Da natten falt på, kikket han gjennom vinduet til en skomaker. Skomakeren var fattig og det var bare en brødskalk på bordet. Likevel smilte mannen så hele rommet skinte. «Hvorfor er denne mannen så lykkelig?», undret kongen seg over. Den fattige mannen inviterte kongen inn og delte brødskalken med han. “Hvorfor er du så lykkelig?», spurte kongen. «Det var en god dag i dag. Jeg tjente nok til denne brødskalken.” “Og hva du ikke tjener noe i morgen?” «Jeg bekymrer meg ikke. Jeg tar dagen som den kommer og det ordner seg alltid!»

Kongen bestemte seg for å prøve ut mannens gode tro på at alt ville ordne seg. Dagen etter laget han en ny lov: «Folket måtte kjøpe nye sko. Det var forbudt å få dem reparert.»

Den fattige mannen så en kvinne som bar vann og i og med at han ikke hadde noe å gjøre, bestemte han seg for å hjelpe henne. Hun ga han en mynt. Han bar vann hele dagen.

Den kvelden besøkte den forkledde kongen skomakeren. Mannen ba han inn på brød og ost. «Men hva om ingen vil at du skal bære vann i morgen?» «Jeg bekymrer meg ikke. Alt ordner seg!»

Dagen etter var det en lov som forbød noen å bære vann for andre. Den fattige mannen hjalp en vedhugger og tjente nok til brød og ost og vin. Kongen besøkte mannen på ny og ble overrasket. Hans spørsmål fikk det samme svar.

Dagen etter var det bestemt at alle som ikke hadde noe å gjøre måtte bli soldater. Soldatene fikk lønn en gang i måneden, så den fattige mannen fikk ikke noen penger til mat. Men han var ikke rådløs. Det var fred, tenkte han, han trengte ikke våpen. Han pantsatte sverdet og skar ut et tresverd som han bar i slira. Dette fortalte han kongen som igjen kom på besøk kledd som en fremmed. Da kongen spurte om hva han ville gjøre om han måtte bruke sverdet dagen etter, svarte mannen som vanlig: «Jeg bekymrer meg ikke, alt ordner seg.»

Dagen etter da han sto som vakt, ble det hentet fram en mann som var anklaget for å ha stjålet meloner fra kongen. De andre soldatene sa til den fattige mannen: «Kongen har beordret deg til å hugge hodet av denne tyven med ditt sverd!» Om han nektet å gjøre det, ville han selv miste sitt hode. «Så får det være slik,» sa fattigmannen og steg fram. Han ropte ut til de som sto der: «Jeg vet ikke om denne mannen er skyldig eller ei. Jeg skal lyde kongens ordre og hugge av hans hode. Men om han er uskyldig, måtte mitt sverd bli til et tresverd.» Så dro han ut sverdet og folk gispet. Et mirakel hadde skjedd.

Kongen hadde sett det hele og nå avslørte han sin sanne identitet, han ba den fattige mannen om å følge han til slottet og dele et måltid med han.

Slik gikk det til at den fattige mannen ble kongens trofaste rådgiver.