Category Archives: 1001 fortellinger fra hele verden

Stå tidlig opp

Jeg liker å stå tidlig opp, det er da jeg arbeider best og så er jeg helt alene. Jeg liker ikke å stå tidlig opp for å stresse ut på jobb, men sitte i halvmørke omgitt av kun noen få lyder.

For noen år siden var jeg på turne i Oslo. Jeg var tidlig oppe, men likevel for sen. Jeg måtte ta drosje. Etter en stund i drosjen, kom jeg på at vi var på vei til feil skole, det ble en dyr affære.

I begynnelsen av min arbeidskarriere, arbeidet jeg i Halden. Det var skrekkelig, ikke å arbeide der, men å pendle tidlig om morgen. Og når du først satt på toget kom frykten for at du skulle sovne og havne i Sverige i stedet for innenfor norskegrensen. Jeg holdt ut i et og halvt år.

I dag må Isak tidlig opp også. Skoleveien har blitt lengre og dessuten begynner han klokken 0800. Det er ikke mye morgenstund har gull i munn der, geipen henger og lydene som kommer som respons er noen grynt. Det lureste for en foreldre er si minst mulig, kun fungere som klokke og stort sett skygge unna slik at morgen oppleves som en fri halvbane.

Jeg sympatiserer med Hodja i følgende fortelling:

Hodja sa til sin sønn: ”Kom deg tidlig opp om morgen!” ”Hvorfor, far?” ”Fordi det er en god vane. En gang da jeg var tidlig oppe, gikk jeg meg en tur. På veien fant jeg en sekk med gull!” ”Hvordan vet du at den ikke var lagt der kvelden før?” ”Det er ikke poenget! Uansett, den var ikke der kvelden før, da hadde jeg funnet den da.” ”Da er det ikke lykke for enhver å stå tidlig opp. Den mannen som mistet sekken med gull, han må jo ha stått tidligere opp enn deg.”

Helst bort fra det meningsløse

I går orket jeg ikke å se mer nyheter, ikke høre en politiker uttale seg om hvorfor nettopp denne skal gjøre verden litt bedre. Det renner inn infrastrukturer av dårlige nyheter, løftet fram av algoritmer. Det som er godt, vakkert og skakt og sjarmerende får ikke plass og stues bort ved foten av regnbuen, dit ingen finner fram.

Vi gjør private og spede forsøk på å fortelle at livet er godt det, vi tar fotoer av blomster, smilende barn, vakre ansikter med påsatte øyenvipper, vi smiler inn i selfien og prøver å formidle at gleden er sentrum av bildet og så legger vi på et passende filter for å understreke meningen med livet.

En slik kveld var det i går. Jeg så etter en god krim, fant ingen. NRK sender valg, kalt valgfri. Politiske budskap skal bli spennende underholdning. Jeg vil underholdes, men ikke av virkeligheten. Gi meg fiksjonen, en ramme som forteller at dette er egentlig ikke.

Jeg går i ditt sted

Kong Pelias hadde en datter hvis skjønnhet det gikk gjetord om. Frierne kom stadig, men kongen hadde en betingelse. Hans datter Alcestis kunne ikke gifte seg med andre enn den mann som kom i en vogn trukket av en løve og et villsvin.

I et lite kongerike levde det en konge ved navn Admetus. Riket og hans hjem var lite, men han var konge og han hersket med ydmykhet ovenfor sitt folk. En dag fikk kongen besøk, det var en tigger og dette overrasket kongen, fordi i hans kongerike var det ingen som sultet. Kongen ba tiggeren om å komme inn, få i seg mat, få vasket seg og en seng å sove i. Dagen etter ba tiggeren om få bli værende, han kunne arbeide i gjengjeld. Kongen gjorde han da til gjeter for kongens dyr. Hver dag dro gjeteren ut med dyrene, og dyrene så ut til å trives i gjeterens selskap. De melket mer, de var blanke i skinn og hadde nok ull. De dyrene som ble slaktet, smakte usedvanlig himmelsk.

En morgen gikk kongen for å se hvordan det sto til med gjeteren. Overrasket var han da han fikk se en ung vakker mann sitte å spille på en lyre. ”Hvor er gjeteren?”, ville kongen vite. ”Jeg er gjeteren, jeg er Apollo. Som en straff fra Zevs ble jeg ført til deg og nå skal jeg gi deg noe i gjengjeld for din gjestfrihet. Du skal vinne Alcestis.” Apollo brakte fram en gyllen vogn, en vogn trukket av en løve og et villsvin. På den måten fikk Admetus kongsdatteren Alcestis. Og alt var til det beste. Alcestis, da hun så han komme, visste hun at han ville hun elske, han kunne hun ikke leve uten. Det var slik det var spådd.

Bryllup ble holdt og det ble festet og feiret. Men i all rus og glede, glemte de å ofre til Artemis. Da Admetus og Alcestis trakk seg tilbake, gikk de til det tiltenkte kammers. Admetus hev seg i sengen av glede, lite visste han om den faren som ventet han der. Der var Artemis’ straff, han hev seg i døden. Sengen var dekket med slanger som snart sprøytet sin gift i han, så var de borte. Gråtende grep Alcestis sin manns hånd, ropte hans navn og ville ikke ta farvel, nå som hun endelig var blitt hans kone. Hun satt slik til hun merket skyggen. Hun snudde seg og der sto Thanatos, døden. Hun hev seg mot han og prøvde å presse han, få han til å rygge ut døren. Han var urokkelig, da sa hun: ”Ta meg i stedet. Det spiller jo ingen rolle. La meg gå i min manns sted. Jeg kan ikke leve uten han.” For Thanatos spiller det ingen rolle, han tok henne i armen og førte henne vekk. I det samme våknet Admetus som av en søvn, i tide til å se hvordan hans kone forsvant ut døren.

Det sies at hun sannsynligvis kom tilbake. Det kan være Herakles hentet henne eller så var det Persefone, gudinne av underverdenen som beundret henne og bestemte at hun skulle få reise tilbake.

Men hva vet jeg?

Delingskultur og skilpadda

Studieåret er i gang og i dag begynner undervisningen for alvor. Kunnskapen som kommer oss til gode gjennom å lære skal deles med andre, fordi det å dele gir oss alle merverdi. Å være gjerrig på kunnskapen tror jeg er en slags innavl som er selvutslettende. Samtidig trenger vi verktøy som gjør at vi kan være kildekritiske før vi deler det vi antar er riktig og rett kunnskap.

Uansett, her er en fortelling i den ånden.

Skilpadda var kjent for å være den klokeste av dyr. Mange kom på besøk for å få råd og alltid ga de han gaver som takk for rådene. Skilpadda ønsket å være enda klokere. Han bestemte seg for å samle all visdom i hele verden. Dette skulle han gjemme i en kalebass som han skulle henge i et tre, slik at ingen andre kunne få tak i visdommen.

Skilpadda vandret rundt i verden og samlet all visdom som han puttet ned i kalebassen. Da han selv mente at han hadde samlet all visdom, fant han et tre som han skulle klatre opp i. Kalebassen hang han i et tau rundt halsen.

Enlarge

563liten
Bildet tok i går, mens jeg varmet opp til studiestart.

Hver gang skilpadda prøvde å klatre opp i treet, ble kalebassen klemt mellom han og trestammen og skilpadda gled ned. Dette skjedde flere ganger.

En mann kom forbi og så på skilpaddas forsøk på å klatre opp i treet. Mannen sa «Hvorfor henger du ikke kalebassen på ryggen, slik at den ikke er i veien når du prøver å klatre?»

Skilpadda så gjorde, og da kunne han klatre opp i treet. Før skilpadda hengte kalebassen på en gren, tenkte han på hvor tåpelig han hadde vært tiltros for at han bar all visdom med seg. Mannen hadde skjønt bedre. Skilpadda forsto at det alltid ville være visdom der ute som han ikke kunne finne.

Skilpadda slapp kalebassen ned så den knuste og all visdom fordelte seg rundt i verden.