Category Archives: 1001 fortellinger fra hele verden

,

Eventyrtrekk i litteraturen

Som du kanskje har merket, skriver jeg nå hver tredje dag på bloggen. Slik vil det fortsette, ihvertfall fram til august.

Da har jeg kommet meg igjennom The Cat’s craddle av Kurt Vonnegut. Jeg kjente til Vonnegut fra tidligere, uten å ha faktisk lest noe av han, pinlig å innrømme. Kjennskapen til Vonnegut skyldes tilknytningen til fortellerkunst og det han sier i følgende video.

Men tilbake til romanen. Det er en absurd og underholdende fortelling fortalt i jeg – form. Kort fortalt handler det om en forfatter som ønsker å skrive om hva Felix Hoenikker (fiktiv karakter) gjorde den dagen atombomben ble sluppet, Felix Hoenikker er en forsker som i romanen har vunnet en nobelpris for å ha vært med på å lage atombomben. Romanen blir beskrevet som en satire over politikk og religion, og det opplever du til fulle. Forfatterens, hovedkarakteren, undersøkelser fører han til staten og øya San Lorenzo. Her praktiseres religionen Bokonon. Dette er en forbudt religion som alle praktiserer. Men grunnleggeren av religionen, som et ledd i å styrke religionen, har overtalt presidenten til å forby praktisering av religionen. Og for å oppretteholde denne illusjonen, henretter de et menneske innimellom. Uansett, da protagonisten ankommer øya, er presidenten i ferd med å dø. Og i mangel av noe bedre, blir forfatteren spurt om han ikke kan overta presidentjobben:

He clapped his hands. He was delighted. ’That’s right! What would you say to a hundred thousand dollars a year? ‘Good God’, I cried. ‘What would I have to do for that?’ ’Practically nothing. And you’d drink out of gold goblets every night and eat off of gold plated and have a palace all your own.’ ‘What’s the job?’ ‘President of Republic of San Lorenzo.’

Når jeg leser romaner blir jeg alltid små henrykt over å finne plot eller motiver fra de tradisjonelle fortellingene. Spesielt om det er litteratur som ligger litt unna sjangeren. Det er sikkert grenser for mange plotmotiver det finnes, så det er vel naturlig at noe gjenbrukes innenfor nye kontekster. Men her et slikt motiv. Det å komme til et fremmed sted og da få rollen som herskeren på dette nye stedet, er et motiv fra mange folkeeventyr. I forrige innlegg om bøker her, kan du lese en fortelling med det samme motivet.

Tilbake til romanen. Det skal foregå en seremoni fordi en ny ambassadør skal innsettes. Etter den innsettelsen er det planlagt å annonsere den nye presidentinnsettelsen. Ja, forfatteren sier ja takk til presidentjobben da det følger med en vakker hustru i stillingen. Seremonien foregås ved at ambassadøren kaster en plastkrans på havet. Deretter ser de noen fly som de antar å være en del av seremonien. Det er de ikke, flyene bomber øya sønder og sammen før forfatteren rekker å bli president. Ikke bare det, på øya befinner det seg et uhyrlig farlig stoff kalt ”ice-nine” som ble laget av forskeren. Det er også blant annet derfor forfatteren dro til øya. En dråpe ice nine på dine lepper fører til at du dør som en frossen statue. Termosen eksploderer naturlig nok i bombingen og legger hele verden under is. Forfatteren og et par til overlever, men ingen med mulighet til å reprodusere menneskeheten. Det er en rekke absurde karakterer som dukker opp i romanen og ut og inn av hovedplottet, men det kan du selv finne ut av. Den anbefales.

Enlarge

bok
Et sted for å lese bok. Slik var det ihvertfall forrige helg.

Jeg kan dessverre ikke si det samme ” om den andre boken jeg har lest ”Tales from smokehouse” av Herbert T. Schwarz. Boken omhandler erotiske tradisjonelle fortellinger, men de er såpass mye fiklet med at de har mistet min interesse som forteller. Rammen er ”Decameronen” typisk, gamle menn har samlet seg på et hellig sted og begynner å fortelle. Jeg sitter igjen med en litt skeptisk smak etter å ha lest boken. En av grunnene er følgende fortelling:

Det skjedde for lenge siden da bestefar Big Horn var syk. Han hadde forferdelige magesmerter. Den gamle mannen var sterk og hadde alltid hatt en god helse, han var ikke bekymret og han visste hva han skulle gjøre. Han ga seg selv medisin urter og ventet på at smertene skulle forsvinne. Men det skjedde ingenting utover at han rapte og prompet. Smertene i magen og mot ryggen ble sterkere. Bestefar Big Horn var syk og følte seg elendig, han vridde og vred på seg gjennom hele natten.

Neste morgen hadde det ikke bedret seg og han kalte på sin kone og ba henne kalle på legen i byen. Bestemor dro til den hvite legen. Hun beskrev bestefar Big Horns symptomer og insisterte på at legen skulle hjelpe hennes mann. Legen hørte på henne og sa at for at legen skulle kunne hjelpe bestefar, trengte han et glass med urin fra bestefar. Bestemor forlot legen og dro tilbake til reservatet. Hun fortalte Big Horn om legens ønske.

Morgen etter tisset Big Horn ned i et glass og ba sitt yngste barnebarn om å levere det i byen. Gutten tok glasset og begynte å gå mot byen. På veien fikk han øye på en gruppe med gutter som lekte og hadde det morsomt. Gutten glemte snart sitt viktige ærend. Han satte glasset ned på bakken og ble med på leken. Mot slutten av dagen, falt en av dem, slo til glasset som tippet over og all urinen rant ut. Gutten visste ikke helt hva han skulle gjøre. Men så fikk han øye på en ku i enga. I det samme løftet dyret på sin hale og begynte å tisse. Gutten plukket opp glasset og snart var det fylt med kuas tiss. Så løp han til byen og overleverte det til legen.

Big Horn hadde enda en elendig natt. Smertene var uutholdelige, men han tenkte: ”I morgen får jeg endelig medisin.” Om morgenen kom legen for å undersøke Big Horn. Big Horn var omgitt av venner og familie, og alle lo og spøkte for å lette litt på stemningen. Den hvite legen studerte Big Horn, sjekket hans tunge, holdt han i håndleddet og klemte rundt på hans mage. Så sa han til den syke mannen: ”Big Horn, jeg har noen dårlige nyheter. Denne saken er helt uvanlig fordi du er egentlig ikke syk, men du er ikke helt frisk eller. Saken er at du er gravid. Det er med sorg at jeg forteller at du er i ferd med å føde en kalv.” Det ble en skremmende stillhet i rommet. Ikke et ord ble sagt før legen hadde forlatt rommet. Med en gang han hadde gått, skrek Big Horn ut et angstfylt skrik som ristet i veggene. ”Oh, for en elendig og usikker skjebne som kommer meg i møte! Tenk at dette skulle skje meg, i min alder! Dette må være en straff for noe dumt jeg har gjort. Og hvordan skal jeg komme meg igjennom dette? Jeg er jo ikke forberedt på å være gravid. Jeg har jo ikke utstyr til å føde en kalv. For en elendighet. Jeg som ville tilbringe mine dager i fred, i mitt sparsommelige hjem. Og jeg som ble så respektert av mine naboer. Hva kommer til å skje med meg. Det er bare problemer nå. Verden vil bli et vanskelig sted å leve i. Nei, jeg må forlate dere alle!”

Hans kone, familie og venner protesterte, men til ingen nytte. Big Horn pustet tung, han gryntet og var skamfull. Big Horn forlot sitt hjem. Motløs vandret han i mange timer til han kom til en stor skog. Da stoppet han brått opp. Han fikk se en død kropp henge fra et tre, kroppen svingte langsomt fram og tilbake i lyset som strømmet inn. Rundt nakken hadde han en løkke som hang fra en gren. Dette skremte selvfølgelig Big Horn, men han beveget seg nærmere. Mannen var død, hans øyne bulet ut og ansiktet var hovent. Da fikk Big Horn se den døde mannens støvler; det var de vakreste støvler han noensinne hadde sett. Big Horn bestemte seg for å ta dem. Han prøvde å trekke dem av, men kunne ikke. Beina var også hovne. Big Horn fant fram kniven og skar mannens bein av og la støvlene med mannens bein i, ned i sekken.

Big Horn fortsatte å gå til han nådde en gård. Der banket han på og bonden og hans kone ønsket han velkommen. De serverte han mat og Big Horn kjente hvordan smerten kom tilbake og han skjønte også at tiden nærmet seg. Bonden så at noe plaget Big Horn og serverte han whiskey, og dette sa ikke Big Horn nei. Han drakk så mye at han ble full og brått kjente han at nå skjedde det noe. Han sprang ut for han ville ikke skjemmes foran de andre. Der ute fes han kraftig og det var ikke bare det som kom ut. Big Horn var full og gikk inn på låven og hev seg ned på en høyball.

Tidlig neste morgen våknet han av noe vått i ansiktet. Han åpnet øynene og så inn i øynene til en liten kalv som slikket han. Big Horn var målløs, smertene i magen var borte. Sjokkert spratt han opp og løp derfra og lot sekken stå igjen.

Senere den dagen kom bonden. Han så kalven som slikket støvlene i sekken, ja støvlene som fortsatt hadde den dødes føtter i seg. Gode Gud, kalven hadde spist indianeren. Bonden gikk og hentet sin rifle.

Da Big Horn kom hjem, fortalte han kona at han hadde født et monster av en kalv som prøvde å spise han. Han sa også at han ikke lenger ville ligge med sin kone. Han ønsket ikke å bli gravid igjen.

Så hvorfor er jeg skeptisk til denne fortellingen? Den er nesten identisk med det norske folkeeventyret om trollet som ble gravid. Nå kan man jo si at dette er en variant av det eventyret. Men det norske folkeeventyret har en helt spesiell sammensetning av motiver som jeg ikke har funnet i andre folkeeventyr, bortsett fra denne. Vel, jeg skal ikke spekulere videre i det.

Jeg har også lest ”fagbok”. Filosofen Martin Buber med boken ”Jeg og du” har hatt betydning for filosofi og pedagogikk. Bokens grunnide er at mennesket blir til i møte med verden gjennom to radikale forskjellige holdninger, et nærvær og en erfaring, et Du og et Det. Det er i nærværet man framstår som en person, et individ. Dette nærværet innebærer en opplevelsesdimensjon med undring og ærefrykt. Det verden er også nødvendig, erfaringene er nødvendige. Erfaring er det når mennesket «befarer tingenes overflate og erfarer dem. Det tilegner seg fra dem en viten om deres beskaffenhet, en erfaring.» Jeg anser boken å være sentral for fortellere da den tar for seg et møte og hvordan man kan betrakte dette møtet.

De tre neste bøkene jeg nå har begynt på er:

Romanen: Portrett av en dame av Henry James
Fortellinger: Sagn fra Sogn
Fagbok: Norsk sogukunst av Richard Berge

Været er dårlig, men godt lesevær! God helg.

,

Han som ble konge

Da har jeg lest igjennom de tre bøkene som jeg presenterte her

La meg først si noe om fagboken «Participation» redigert av Claire Bishop. Den er som enhver antologi, du finner noe som passer for ditt bruk og noe som ikke egner seg. Denne boken tar for seg publikums deltakelse i ulike verk, gjerne myntet på det som fremmer sosiale hendelser. I den første delen presenteres teori og deretter er det mer fokus på gjennomførte verk med refleksjon knyttet til verkene. Den kanskje mest interessante delen er av Roland Barthes og «The death of the author». Det er ikke døden som bokstavelig, men det at kunstneren bak verket opphører i det den møter en leser. For at leseren skal leve, må forfatteren dø. Om teksten tolkes ut fra forfatteren er å begrense tekstens muligheter, hevder Barthes. Dette er veldig interessant i forbindelse med den skjønnlitterære boken jeg har lest. 

Jeg har kommet meg igjennom «Arv og miljø» av Vigdis Hjorth. Først var jeg skeptisk, kanskje bare den første siden og deretter var jeg dypt grepet og opplevde en kunstopplevelse mellom linjene. Om det så er autobiografiske elementer tilstede i romanen, er det helt uvesentlig, det vesentlige er min fortelling jeg finner i romanen. Den er gnagende sterk ettersom erindringer om hovedpersonens barndom om misbruk går i en evig sirkel. Bildene hopper mellom prosaiske hendelser, familiens splid angående en arv og Bergljots vonde minner. Jeg finner meg selv i den, den snakker om Hvaler (hvor jeg vokste opp), om teatervitenskap og professoren som forfører Bergljot og andre studenter (jeg har studert teatervitenskap). Skynd deg å les den om du ikke allerede har gjort det. Her er et lite sitat fra boken jeg syns sier noe om fortelling og minner:

«Så minnet jeg meg selv om at den faren jeg følte medlidenhet med ikke var far, men forestillingen far, arketypen far, myten far, den tapte faren min. Minnet meg selv om at den faktiske faren min, sånn jeg kjente ham, ikke ville beveges av Bårds tekst, men gå i forsvar, som på instinkt. Det siste far hadde sagt til meg, det siste jeg hadde hørt fra far, i en telefonsamtale for sju år siden, var: Se deg i speilet og du ser en psykopat.»

Den tredje boken er «Ljapa the tortoise and other Nigerian tales». Dette er en bok med folkeeventyr fra Joruba, vest i Nigeria. Her er det en rekke fortellinger som passer i mange sammenhenger. Fortellingene er ikke for lange og har ofte en veldig tydelig moral. Jeg har oversatt en av fortellingene under. Men først vil jeg nevne de tre neste bøkene jeg nå skal lese meg inn i. 

Det tre bøkene jeg går i gang med nå, er følgende:

• Kurt Vonnegut – Cat’s cradle som er en gave jeg fikk av Raluca sist hun var her.
• Herbert T. Schwarz – Tales from the smokehouse – som også er en gave jeg fikk da jeg var i Canada. Det er en bok med tradisjonelle erotiske fortellinger, kanskje jeg finner noe nytt materiale her.
• og som fagstoff blir det Martin Buber – Du og jeg, fordi jeg trenger stoff til artikler jeg skriver.

Han som ble en konge
Det levde en jeger. Ulykke forfulgte han. Han eide ingenting, bortsett fra en ussel hytte i utkanten av landsbyen, en rifle og det ene tøystykket han slo om livet sitt. Han var så fattig at det å ta seg en kone var helt nytteløst. Det han en gang hadde av familie fantes ikke lenger, noen hadde reist bort og noen hadde gått bort. Han var helt alene. I landsbyen trodde ikke folk at han en gang hadde et navn, så de kalte han for Olode som betyr jeger.

Olode dro ut på jakt en dag. Han fulgte byttedyrenes spor, men han fanget ingenting. Han gikk dypere og dypere inn i skogen. Han dro så langt inn som han aldri hadde vært før. Trærne var høye og det var mørkt. Olode kjempet seg igjennom det tette buskaset og vasset gjennom sumper. Han fikk ingen fangst. Han ble motløs. Han satte seg ned for å hvile. Han lukket øynene et øyeblikk. Da han åpnet dem så han rett på en fryktinngydende og menneskelignende skapning som sto rett framfor han. Han sprang opp. Men skapningen sa: «Legg bort rifla, jeg er Oluigbo, kongen her.» Olode la ned rifla. Oluigbo spurte han: «Hva er det som bringer deg hit?» Olode svarte: «Jeg er en jeger. Jeg fulgte dyrespor. Men ingen fangst. Jeg er sulten, jeg må finne noe kjøtt. Jeg må selge skinn. Så havnet jeg her.» Oluigbo sa: «Ja, du er fattig. Det er det mitt øye møtte.» De snakket og røkte sammen. Olode fortalte om sin elendighet, deretter røkte de i stillhet. Omsider reiste kongen seg. Han slukket sin pipe. Han sa: «Jeger, til selv den fattigste person kan det komme noe godt. Så jeg ber deg om å følge meg.» 

Olode reiste seg. Han fulgte Oluigbo til et stort tre blant små trær. Oluigbo sa: «Kast rifla bort og kast bort lendekledet.» Olode gjorde som han var blitt bedt om. Oluigbo slo på treet med sin hånd og en dør åpnet seg. «Gå inn,» sa Oluigbo og Olode så gjorde. Døren lukket seg. Olode befant seg foran en port inn i en by. Der ventet folk på han. De ønsket han velkommen med dans mens de klappet i hendene. De iførte han vakre klær. De plasserte han i en stol som ble løftet opp og så ble han båret inn i byen. En tjener holdt en stor rød parasoll over hans hode for å beskytte han mot solen. En trommeslager gikk først i prosesjonen og slo ut signaler som fortalte: «Oba, vår konge har ankommet.» 

De bar Olode til kongens hjem. Der var det en mur og innenfor muren en rekke hus. Prosesjonen stoppet og byens eldre kom og la sine panner i støvet for kongen. En av de eldste sa: «Olode, vi tar deg imot som vår nye Oba. Denne byen og landet rundt er ditt. Du er vår hersker. Du vil være rettferdig, du vil dele ut nåde, du vil lede. Alt det som tilhører en Oba er ditt. Det er bare en ting som er forbudt.» Olode trodde alt var en drøm: «Hva er forbudt?», ville han vite. Den gamle mannen svarte: «I det tredje huset er det en dør med utskårede detaljer. Du må aldri gå inn i rommet bak døren. Aksepterer du denne betingelsen?» «Jeg aksepterer!», sa Olode.

Det ble fest med dans og musikk. et dyr ble ofret. Olode ble utropt som konge. Budbringere dro avgårde, slo på trommene og fortalte om hendelsen.

Dager kom og gikk. Olode gjorde det som var forventet av en konge. Han hersket, han viste nåde, han samlet skatter, han dømte. Han åt og fattigdommen var et fjernt minne. Han valgte seg en kone. Han fikk barn og alt gikk bra.

Så kom han på hvordan det var å være fattig, den gangen kunne han ikke en gang drikke palmevin. Han beordret palmevin. Han drakk mye og da ble tomt beordret han mer. Det eneste han tenkte på var palmevin. Han brydde seg ikke lenger om folket, han drakk. Dagene gikk videre, men Olode glemte alt annet enn drikkingen. Da han gikk svaiet han hit og dit for han var full.

En dag gikk han inn i det tredje huset og sto framfor den utskårede døren. Han sa: «Er ikke jeg en Oba? Hvem kan forby noe for en konge? Er ikke alt dette mitt? Er ikke dette huset mitt? Derfor er døren min. Jeg vil åpne den!»

Han dyttet døren, den åpnet seg. Bakenfor var det mørkt. Olode gikk over dørterskelen. Døren lukket seg bak han. Han så seg tilbake. Det var ingenting der, ikke noe hus, ingen by. Alt rundt han var bare skog. Han så at han var naken. På bakken lå hans rifle og det fillete tøystykket. Han tok på seg lendekledet. Han søkte etter byen, men den var ikke å finne. 

,

Havfruen og fiskeren – et folkeeventyr fra Chile

Havfrue prosjektet mitt er en langsom affære, det er så mye annet som må ferdigstilles først. Men jeg holder et sideøye i vidvinkel med prosjektet og markerer det jeg finner. Følgende fortelling er hentet fra boken ”Folktales of Chile” redigert av Yolando Pino-Saavedra. Jeg har nevnt boken her.

I denne fortellingen framstilles havfruen som et monster som ”igangsetter fortellingen” to ganger. Den første gangen i begynnelsen av fortellingen og senere i fortellingen når du tror det er slutt. For protagonisten er en ung mann som omsider vinner en prinsesse, men da er det hennes tur til å vise at hun er ham verdig. Her er fortellingen:

Det var en gang en fisker som hver dag måtte gi fisk til kongen. Den dagen han ikke maktet å gjøre det, ville hans hode bli hugget av. Fiskeren levde sammen med sin kone, deres to måneder gamle barn og en liten valp. Når han kom hjem om kveldene, pleide hunden å møte han i døren.

En natt fikk fiskeren ikke noe fangst. Brått kom en havfrue og sa. “Hør her fisker, om du gir meg det første som møter deg i døra skal jeg gi deg fisk.” Fiskeren tenkte “Min kone møter meg aldri i døren, heller ikke mitt barn. Hunden er den eneste som alltid er der.” Fiskeren gjorde en avtale med havfruen, kastet ut fiskegarnet og dro det opp fylt med fisk. Her var det nok fisk til kongen og nok til å selge i byen.

Da fiskeren kom hjem, kom hans lille sønn ut så fort han kunne krabbe og klemte faren rundt hans ben. Fiskerens hjerte sank: “Min sønn, min sønn, jeg må gi deg til en havfrue”, tenkte han. Uten et ord dro han til kongen med fisk og for å selge resten til byfolket. Den kvelden tok han med seg hjem alt det de trengte i deres lille hjem, men han sa aldri et ord om det som hadde skjedd med havfruen.

Mannen dro ut for å fiske hver kveld. Avtalen med havfruen var at han skulle levere fra seg det som kom i døren etter seksten år. Gradvis ble fiskeren rikere enn kongen og imens vokste sønnen seg sunn og frisk. Sønnen ble en vakker gutt og da det nærmet seg tiden, ble faren stadig mer mismodig. Tiltros for at kona laget den aller beste maten, kunne han ikke spise. Og en dag sa hun til han. “Spis, min kjære. Har jeg gjort noe galt?” Men fiskeren svarte ikke. Tilslutt spurte sønnen: “Hvorfor spiser du ikke far? Det ser ut som du ikke vil jeg skal være her.” “Nei”, sa faren, “Det er ikke slik det er.” Og dermed fortalte han det som hadde skjedd en gang. Da sønnen hadde hørt fortellingen sa han: “Er det alt, far? Bring meg til henne. Men først ønsker jeg at du skal gå for å kjøpe en fargerik sal.” Den stakkars faren dro avgårde og kjøpte en rekke fargerike tepper som de laget en sal av. Deretter ba sønnen om de skulle samle alle hestene til en flokk. Tidlig neste morgen valgte sønnen den vakreste hoppa og salte henne med den fargerike salen. Moren laget frokost og gråt over sønnen. Han tok farvel med sin mor og gikk ut til faren. De steg opp på hestene og red mot havet.

Havfruen ventet ved kanten av havet og da hun fikk se gutten, utbrøt hun: “Så vakker han er og for en vakker sal. Du må gi meg både gutt og hest!” Faren kastet sin lasso ut i havet hvor havfruen tok den i mot og deretter red faren det beste han kunne bort derfra og han så seg ikke tilbake. Havfruen kunne ikke ta øynene bort fra gutten: “Så vakker han er og for en vakker sal.” Så begynte hun å dra i tauet og dra hesten ut i havet, men dyret rygget, og jo mer den trakk seg vekk, jo mer skjøv havet seg tilbake fra havfruen. Hesten fortsatte å dra til havfruen ble trett av å bli dratt ut av havet og ga slipp på tauet. Da galopperte hesten bort derfra, mot et fjell, mens gutten hang fast i nakken.

I det store fjellet mistet gutten veien. Etter å ha ridd en god stund, kom han til et sted hvor det var flokker av fugler og dyr rundt en død ku.

“Hvorfor spiser dere ikke?” spurte den unge rytteren om da han nærmet seg. “Fordi”, svarte løven, “Vi har alle forskjellige størrelser, noen vil spise mer og andre mindre. “Jeg kan dele det opp for dere”, sa gutten. Han gikk ned fra hesten, tok av seg sin poncho og begynte å stykke opp deler av den døde kua til alle dyrene, fra det største dyret ned til den minste. Alle dyrene var fornøyd med dette, straks gutten hadde gjort dette, hoppet han opp på hesten igjen og red videre. Han hadde ikke ridd langt før løven sendte en falk etter han for å bringe han tilbake. Da slo det gutten at dyrene kanskje ikke var mette og at de planla å spise han også. Men han hadde ikke noe annet valg enn å snu og komme tilbake. Da han sto framfør løven, sa denne, “Jeg ba deg komme tilbake, fordi vi bestemte oss for å gi deg gaver. Min gutt, når du ønsker det, skal du si ‘I navnet til den fryktede løven’.” Gutten takket for det. Så kom mynden og sa: Når du trenger det, skal du si ‘i navnet til den raske mynden’. Og slik fortsatte det med falken og duen.

Nå som gutten var velsignet med gaver, fortsatte han sin reise. Etter et stykke, gikk han ned av hesten og skapte seg om til en løve, så jaget han bort hesten og fortsatte reisen som løve. Han reiste i to dager og to netter uten å stoppe. Så skapte han seg om til en mynde og reiste i to dager og netter til. Han skapte seg om til en falk og fløy så langt og så lenge som han kunne. Men fortsatt kunne han ikke se noe hus eller mennesker. Han landet i et tre og sa: “i navnet til den raskeste duen”. Han fikk øye på et hus og fløy ned, skapte seg om til seg selv og gikk til huset for å be om arbeid. En fin herremann tok han imot og ga han arbeidet som gjeter.

Mannen i huset var rik og hadde en eneste datter. Tidlig neste morgen sto hun opp for å lage frokost til gutten. Etter å ha spist gikk han ut med mannen for å se på flokken av dyr, og han visste nøyaktig hvor mange han hadde. “Ta aldri med sauene og kyrne til innsjøen som ligger nedenfor her,” sa den rike mannen. “For der er det et grusomt villsvin som spiser mine dyr.” Men ikke før mannen var gått inn, før den unge mannen ledet dyrene til innsjøen. I det samme han ankom, kom det ville beistet fram og grep en sau med sine hoggtenner. “I navnet til den fryktede løven”, sa gjeteren, han ble til en løve og begynte å kjempe mot villsvinet. De kjempet hele dagen, men ingen vant over den andre. Omsider brølte villsvinet: “Ved gjørmen i min innsjø, jeg skal ta knekken på deg.” “Ved kysset av en jomfru and et sauehode kokt i en gryte med eddikvin,” sa løven, “jeg skal ete deg opp i løpet av et øyeblikk.” Tilslutt avsluttet de kampen. Villsvinet pilte avsted til sitt gjemmested ved vannet og gjeteren dro hjem med flokken.

Da eieren kom for å telle flokken, så han at det manglet kun en sau. Mannen sa til sin datter: “Dette må være en modig kar, det manglet bare en sau. Jeg vil at du skal holde et øye med han, min datter.”

Dagen etter sto datteren opp enda tidligere for å lage en god frokost. For et måltid det var! Og det ble servert tre glass med den gjeveste vinen i huset. Etter frokosten gikk gutten avgårde med flokken til den samme innsjøen som sist. Og ganske riktig, brølende kom villsvinet ut og til å jakte på flokken med dyr. Gutten skapte seg om til en løve og kampen var i gang. Da de hadde kjempet en god stund, brølte villsvinet: “Ved gjørmen i min innsjø, jeg skal rive deg i småbiter.” Løven svarte: “Ved kysset av en jomfru and et sauehode kokt i en gryte med eddikvin, jeg skal snart ta knekken på deg.” Datteren overhørte alt og gikk til faren for å fortelle det. “Og hvordan er det med deg?”, spurte faren. “Jeg er ren som den dagen jeg ble født”. “Det er godt nok”, sa faren da og han fortsatte: “Nå skal du lage mat til denne unge mannen, slik han ønsker det.” Like etter kom gjeteren tilbake med flokken og stengte dem inne for natten. Herren i huset telte over dyrene og det var ikke en som manglet. Han tok den eldste sauen, slaktet den og skar av den dens hode som han så ga til datteren. De ga gjeteren et måltid og denne kvelden behandlet de han som om han var en konge. Imens kokte sauehodet i gryta gjennom hele natten.

Tidlig neste morgen sto husets datter og gjeteren opp. Gutten forsynte seg godt av gryta med sauehodet, deretter dro han til innsjøen. Villsvinet fikk nok en gang øye på han og de begynte å sloss. Men denne gangen slo gjeteren ned på villsvinet i løpet av kort tid. Han dro den bort fra innsjøen og åpnet den, ut sprang det en rev ut av villsvinets mage. Den unge mannen skapte seg om til en mynde og jaktet på reven. Han fikk tak i den på terskelen til huset som tilhørte en kjempe som bodde i nærheten. Han tok med seg reven tilbake til innsjøen. Da han åpnet den, fløy det en due ut, som straks fløy mot kjempens slott. Men gutten skapte seg om til en due og grep den andre rett foran kjempens balkong. Han tok med seg fuglen til innsjøen, åpnet den og fant et egg. Han tok egget og gikk til kjempens palass. Der fant han kjempen liggende dødssyk i sin seng. “Gi meg egget, gutt!”, stønnet kjempen, “Og du skal få alle mine skatter.” “Gi meg først dine nøkler,” svarte gutten, “hver eneste en.” Da den syke kjempen hadde gjort dette, tok gutten et godt tak rundt egget og sa: “Åpne munnen din, fordi jeg skal kaste denne inn i deg.” Med all sin styrke hev han egget mot kjempen, som knuste mot kjempens panne og drepte han på flekken.

Den unge gjeteren begynte straks å åpne alle dørene i palasset. I et rom fant han en prinsesse innestengt. Hun var vakker. Han åpnet en annen dør og der var en enda vakrere prinsesse. Da han åpnet en tredje dør fant han en prinsesse som det ikke fantes maken til. Gutten giftet seg med denne.
Etter at han hadde giftet seg dro han til herremannen for å se hvordan det sto til. “Ikke dra,” ba den rike herremannen. “Gift deg med min datter, hun er mitt eneste barn og jeg er en rik mann.” “Jeg er allerede gift,” sa den unge mannen. Herremannen betalte han og den unge mannen dro hjem og fortalte sin kone alt det han hadde vært igjennom. Hans kone så på han og sa: “Bare pass på at du aldri mer drar til havet, for da vil hun straks være der og ta deg.”

Dagene gikk og den unge mannen ble en jeger. Og som tiden gikk glemte han om faren i havet. En dag da han tilfeldigvis gikk langs havet, fikk havfrua øye på han og dro han ned til seg.

Han kom ikke hjem og kona var sikkert på at han var i havfruens makt. Hun dro avgårde til en gullsmed og ba om gullepler. Da disse var klare dro til en skog og la fra seg eplene, bortsett fra et. Så dro hun avgårde til havet og der fant hun fram det første eplet, som hun hev fra den ene hånden til den andre. Havfruen fikk øye på noe som glitret, så eplet og ropte til kvinnen: “Selg meg eplet ditt, prinsesse.” “Om du viser meg din mann ned til skuldrene, skal eple bli ditt.”, svarte kongsdatteren. Havfruen tok tak i den unge mannen og løftet han opp til skuldrene. Da prinsessen kjente igjen sin mann, hev hun eplet til hanfruen.

Prinsessen gikk tilbake til skogen og hentet et eple vakrere enn det første. Da havfruen så dette eplet, ropte hun: “Prinsesse, selg meg eplet ditt.” “Det er ditt om du viser meg din mann ned til midjen.”, svarte prinsessen. Havfruen grep den fangede mannen og løftet han opp så han syntes ned til brystet, prinsessen kastet eplet til havfruen. Deretter gikk hun til skogen og hentet det tredje eplet som var det vakreste. Det gikk som de forrige gangene, havfruen ville ha eplet og prinsessen svarte: ”Du skal få eplet om du kan løfte mannen opp i håndflaten din. Da havfruen gjorde det, skapte mannen seg om til en due og fløy langt avsted. Prinsessen kastet eplet til havfruen og dro derfra. Da hun kom hjem, satt mannen og ventet på henne. De giftet seg påny og denne gangen lovet mannen å holde seg der. Og det er alt vi vet om den saken.