Category Archives: 1001 fortellinger fra hele verden

,

Kjerringa mot strømmen

Denne fortellingen er kanskje ikke helt den politisk korrekte fortellingen, men jeg legger den ut her, for jeg har funnet noen interessante varianter av den. Disse komme fra exempla – middelaldersamlingen med korte fortellinger, ment for prester. Det kan være at Kjerringa mot strømmet, faktisk er et utkommet av disse fortellingene. Først kommer den norske varianten fra Asbjørnsen og Moe og deretter de andre variantene på engelsk.

Kjærringa mot strømmen
År: 1847
Sted: Sogn, Sogn og Fjordane
Samler: P. Chr. Asbjørnsen
Det var engang en mand som hadde ei kjærring, og hun var saa tver og vrang, at det var ikke godt at være i lag med hende; manden, han hadde nu slet ingen utkomme med hende; det han vilde, vilde hun støtt tvert imot. Saa var det en søndag utpaa sommeren, at manden og konen gik ut og skulde se hvordan aakeren stod.
Da de kom til en aaker paa den andre siden av elven, sa manden: «Ja, naa er den skjær; imorgen faar vi til at skjære.»
«Ja, imorgen kan vi ta paa at klippe den,» sa kjærringa.
«Hvad for noget, skal vi klippe? Skal vi ikke faa lov til at skjære heller naa?» sa manden.
Nei, klippe den skulde de, mente kjærringa paa.
«Det er aldrig værre end litet at vite,» sa manden; «men du maa vel ha gaat fra det vesle vettet du har hat, og naa. Har du set at nogen har klippet aakeren, du,» sa han.
«Litet vet jeg, og litet vil jeg vite,» sa kjærringa, «men det vet jeg visst, at aakeren skal en klippe, og ikke skjære,» sa hun. Det var ikke at røe om det, klippe den skulde de.
Saa gik de bortefter og kjeiket og trættet, til de kom paa broen over elven, like ved en dyp høl.
«De sier for et gammelt ord,» sa manden, «at god redskap gjør godt arbeid; men det tror jeg nok skal bli en rar skur, som de klipper med sauesaks,» sa han. «Skal vi slet ikke faa lov at skjære aakeren naa da?»
«Nei, nei – klippe, klippe, klippe!» ropte kjærringa, hoppet op og klipte med fingrene efter næsen paa manden. Men i ilska agtet hun sig ikke, og saa snaavet hun i en stokende paa broen og dumpet i elven.
«Gammal vane er vond at vende,» tænkte manden, «men det skulde være snodig, om jeg ikke fik ret engang, jeg og.
Han la ut i hølen, og fik tak i haartoppen paa hende, saa vidt hun fik hodet over vandet. «Skal vi saa skjære aakeren?» sa han.
«Klippe, klippe, klippe!» skrek kjærringa.
«Ja, jeg skal lære dig at klippe jeg,» tænkte manden og dukket hende under. Men det hjalp ikke, de skulde klippe, sa hun, da han tok hende op igjen. «Jeg kan ikke andet tro, end at kjærringa er gælen,» sa manden ved sig sjøl. «Mangen er gælen, og vet det ikke, mangen har vet, og naar det ikke; men jeg faar nu friste en gang til likevel,» sa han. Men han hadde ikke før faat hende under, før hun satte haanden op over vandet og til at klippe med fingrene som med en saks. Da blev manden storsint, og dukket hende baade vel og længe. Men ret som det var, seg haanden ned under vass-skorpa og kjærringa blev saa tung med ett, at han maatte slippe taket.
«Vil du dra mig ned i hølen til dig ogsaa naa, saa kan du ligge der, dit troll,» sa manden. Og saa blev kjærringa. Men da det led om litt, syntes han det var ilde, at hun skulde ligge der og ikke komme i kristen jord, og saa gik han ned langs med aaen og lette og soknet efter hende. Men alt det han lette og alt det han soknet, saa fandt han hende ikke. Han fik med sig gaardsfolket og andre folk fra grannelaget, og de gav sig til at grave og sokne nedefter hele aaen alle ihop; men alt de lette, saa fandt de ingen kjærring.
«Nei,» sa manden, «det kan nok ikke nytte dette. Denne kjærringa var naa ei kjærring for sig sjøl hun,» sa han. «Mens hun levde, var hun saa rent paa tverke, og hun kan vel ikke være anderledes naa heller; vi faar til at lete opefter og friste ovenfor fossen; kanske hun har fløtet sig opefter.»
Aa ja, de gik opefter og lette og soknet ovenfor fossen. Der laa kjærringa, det var rigtig nok. Det var kjærringa mot strømmen det.

A quarrelsome woman accused her husband, in the presence of many others, of being lousy. He asked her, many times, to refrain from insulting him so. She continued, however, and her husband, in his anger, threw her into the water. When she was nearly drowned, and could not speak, she still held up her hands, and made with her fingers the gesture of killing a louse.
(Brit. Mus. MS. Harl. 463, fo. 18 (printed in Wright s Latin Stories, 8)

A woman was crossing a field with her husband, who said; This field is mowed. She replied, No, it is shorn. Her husband said, It is mowed with a scythe. She answered; It is shorn with shears, and begin to quarrel for a long time. Finally, her husband in a rage cut out her tongue. Notwithstanding which, she made the sign of the shears with her fingers to show that the field was shorn, and when she could not quarrel with her tongue she did so with her fingers.
(Brit. Mus. MS. Harl. 463, fo. 18 (printed in Wright s Latin Stories, 9)

A man had a wife so contrary that she always did the reverse of what he commanded, and received in a surly manner the guests whom he often asked to dinner. One day he invited several to dine with him, and had the table set in the garden near a stream. His wife sat with her back to the water, at some distance from the table, and regarded the guests with an unfriendly face. Her husband said: Be cheerful to our guests, and draw nearer the table. She, on the contrary pushed her chair farther from the table and nearer the edge of the stream at her back. Her husband, noticing this, said angrily: Draw near the table. She pushed her chair violently back and fell into the river and was drowned. Her husband, feigning great grief, entered a boat and began to seek his wife up the stream with a long pole. When his neighbours asked him why he looked for his wife up the stream instead of below as he should do, he answered: Do you not know that my wife always did what was contrary and never walked in the straight way? I verily believe that she has gone up against the current and not down with it like other people.
(May be found in the notes of Oesterley to Pauli, Schimpf und Ernst, 142)

Prinsen som var en gris #677

Fortellingen er fra samlingen Straparola – Andre natt første fortelling

En konge var gift med en meget vakker og klok dronning. Hennes skjønnhet overgikk andres og kongen hersket slik at det aldri falt en klage mot han. Tiltros for dette manglet de barn, noe de begge sørget over.

En dag da dronningen vandret i hagen kom det en tretthet over henne. Hun satte seg ned, lente seg mot et tre og sovnet. Mens hun satt slik kom det tre feer, de så dronningen og beundret hennes skjønnhet. De bestemte seg for å beskytte henne og gi henne velsignelser. Den ene feen sa: Ingenting skal skade henne og neste gang hun ligger med sin mann skal hun bli med barn og føde en sønn som ikke skal ha sine likemann.

Den andre feen sa: Ingen skal noensinne ha makt til å krenke henne og hennes sønn skal være begavet med alle dyder.

Den tredje feen sa: Hun skal være den klokeste av mennesker og hennes sønn skal fødes som en gris, en gris av både utseende og skikk og oppførsel. Slik skal det være til han finner en kvinne som virkelig kan elske han.

Da de tre feene hadde fløyet sin vei, våknet dronningen og gikk inn i kongsgården. Og det gikk ikke lenge før hun oppdaget at hun var med barn. Ganske riktig, da tiden var inne fødte hun en gris. Det var et sjokk for hoffet og kongen kunne ikke forstå hvordan de to kunne få en slik sønn. Han ønsket å spare dronningen for den skam de nå hadde fått, han ville kaste deres avkom i havet. Men så ble han grepet av medlidenhet og sorg. Han bestemte at sønnen skulle fostres opp som et rasjonelt vesen og ikke et brutalt dyr.

Sønnen ble ammet med den største forsiktighet og ofte brakt til moren hvor han la sin lille snute og små poter i morens fang. Hun ble fylt med kjærlighet og kjærtegnet han ved å stryke hans strie bust med hånden. Hun omfavnet og kysset han som om han var en menneskelig sønn. Da ville han logre og løpe i sirkel for å vise glede over sin mors hengivenhet.

Da grisungen ble eldre tok han til å snakke som et menneske. Han vandret rundt i byen og snakket med alle. Men om han så en gjørmepytt, hylte han og rullet seg rundt i gjørma og dro hjem dekket av leire. Han løp rett hjem til sine foreldre og gned seg mot deres klær og skitnet dem til, og fordi han var deres sønn sa de aldri han imot.

En dag han kom hjem dekket med gjørme og skitt som vanlig, og la seg ned på morens dekorert kappe. Så sa han i en gryntende
tone: Mor, jeg ønsker å gifte meg, Da dronningen hørte dette,
svarte hun: Ikke snakk så tåpelig. Hvilken kvinne vil noensinne ville ta
deg til mann, og tror du at noen edel ridder eller konge vil gi sin datter til en som deg?

Men han insisterte på sin gryntende måte om at han måtte ha en kone av et eller annet slag. Dronningen, som ikke visste hvordan håndterte en slik sak, spurte kongen om hva de skulle gjøre i sin nød: Vår sønn ønsker å gifte seg, men hvor skal vi finne noen som vil ta ham som mann?

Hver dag kom grisen til sin mor med samme kravet: Jeg må ha en kone, og jeg vil aldri la deg være i fred før du skaffer meg en jomfru.

I nærheten bodde det en fattig enke som hadde tre døtre, hver og en av dem var vakre. Dronningen kalte på den stakkars kvinnen og spurte om ikke en av hennes døtre ville gifte seg med griseprinsen. Hun skulle bli rikelig belønnet for det.

Den fattige konen hadde tatt med seg sin eldste datter. Hun rødmet av skam og ønsket ikke å gifte seg med grisen. Men moren tryglet henne lenge, så lenge at hun ga seg.

Da grisen kom hjem dekket av skitt som vanlig, sa hans mor til ham: Min sønn, har vi funnet en kone slik du ønsket.

Hans brud ble presentert for han, hun var vakkert kledd som en brud og grisen så hvor vakker hun var. Han hoppet på henne og forsøkte med sine grynt og logrende hale å kjærtegne henne. Hun dyttet han til side. Etter vielsen gikk de til sengs. I sitt stille sinn tenkte bruden at hun ville drepe han. Grisen skitnet til den overdådige sengen. Han la seg på ektefellens side. Men han ble vekket av sin kone som satt der med kniven og han angrep henne med sine skarpe klover og drepte henne. Neste morgen kom dronningen,
og til hennes store sorg fant hun ut at grisen hadde drept sin nye kone.

Ikke mange dager var gått før grisen igjen begynte å
bønnfalle dronningen å finne han en kone. Dronningen prøvde å si imot men til ingen nytte. På ny kalte hun på fattigkona. De fikk overtalt den nesteldste datteren, men det gikk likeens med henne som med eldstedatteren.

Etter kort tid begynte griseprinsen igjen å mase om en kone. Dronningen kalte på ny til seg den fattige konen som brakte med seg sin tredje datter ved navn Meldina. Dronningen henvendte seg til henne: Meldina, barnet mitt, det ville være oss en glede om du tok vår sønn til mann. Vi skal betale deg rikelig for dette og du vil arve riket etter oss. Meldina smilte og takket beskjedent og sa at ingenting ville glede henne mer. Da dronningen hørte dette kunne hun knapt holde tårene tilbake, for hun kjente til hvilken skjebne Meldina kanskje ville møte.

Bryllupet sto og griseprinsen var om mulig enda mer skitten enn før. Men det skremte ikke Meldina. Isteden gjorde hun selv sengen klar til sin mann og fryktet ikke å ligge ved siden av han. Griseprinsen la sin snute på hennes hals og kjærlig strøk hun han.

Dagen etter da dronningen kom for å rydde opp ble hun overrasket da hun fikk se den unge kona i levende live, dekket av gjørme men i live. Ingenting kunne gjøre dronningen lykkeligere. Endelig hadde hennes sønn funnet en kone.

En kveld da de lå ved siden av hverandre, spurte han henne om hun kunne holde en hemmelighet. Det lovet hun. Han ristet da av seg griseskinnet. Han var en vakker mann. Gris om dagen og mann om natten og etter en stund fødte hun et barn. Dronningen og kongen fikk ingen detaljer rundt dette, men gledet seg grenseløst over det vakre barnet.

Og for å avslutte fortellingen er det å si at en kveld kom dronningen over griseskinnet og kastet det på ilden. Så levde de alle godt etter dette.

Fortellingen om herr Eddik #674

Herr og fru Eddik levde i en eddikflaske. En dag var ikke herr Eddik hjemme. Fru Eddik var en meget god kone. Hun var meget opptatt med å holde det rent og ryddig. Men en dag tok hun litt i. Hun løftet feiekosten litt for høyt og litt for hardt, og med både klirr og klang, knuste huset og falt sammen.

Fylt med sorg sprang fru Eddik for å finne sin mann. Da hun så han, ropte hun ut: «Å, min mann herr Eddik, vi er ruinerte, vi er ruinerte. Jeg har knust vårt vakre hus, det ligger i tusen knas.» Herr Eddik svarte: «Kjære kone. Dette er vår lykke. La oss se hva vi kan gjøre. Her er døren. Jeg vil løfte den opp på min rygg og så skal vi dra ut for å finne vår lykke.»

De gikk hele dagen og da mørket falt på kom de til en mørk skog. De var begge meget trøtte og Herr Eddik sa: «Jeg vil klatre opp i treet og heise opp døren, og du kommer etter.» Slik gikk det. De la seg og strakte ut sine trøtte kropper og sovnet.

I løpet av natten våknet Herr Eddik av stemmer under treet. Til hans forskrekkelse hørte han tyver som delte et utbytte seg imellom. «Her, Jack», sa den ene, «her er dine fem pund. Bill, dette er dine ti pund og Bob dette er dine tre pund»

Herr Eddik kunne ikke høre mer, han var så redd at han begynte å skjelve, noe som førte til at døren falt ned og i sin tur skremte tyvene slik at disse løp sin vei. Herr Eddik satt helt stille til dagslyset kom. Han klatret ned treet og løftet på døren. Under døren fant han gullmynter.

Entusiastisk ropte Herr Eddik ut: «Kom ned, Fru Eddik, kom ned. Vi har funnet lykken. Kom ned, sa jeg.» Fru Eddik kom ned så fort hun kunne. Hun var like entusiastisk som herr Eddik da hun så pengene. «Min kjære,» sa hun, «Nå skal jeg bestemme hva vi skal gjøre. Det er et marked i byen. Du skal ta disse pengene og dra avsted og kjøpe en ku. Jeg kan lage smør og ost som du kan selge på markedet og så kan vi leve et godt liv.» Dette gikk herr Eddik med på, han tok pengene og dro avgårde til markedet.

Da han kom dit, gikk han fram og tilbake og omsider så han en rød og vakker ku. Den melket godt. «Om jeg bare hadde hatt den kua ville jeg være den lykkeligste mannen i verden,» tenkte Herr Eddik. Han ville gi alle sine penger for kua og eieren gikk med på dette. Stolt av kjøpet, gikk herr Eddik et par runder på markedet for å vise fram kua.

Etter en stund fikk han øye på en mann som spilte på en sekkepipe. Barn fulgte etter han og her og der fikk han penger. «Om jeg hadde hatt den sekkepipen, ville jeg vært den lykkeligste mannen i verden. Da ville min lykke være gjort.», tenkte herr Eddik. Han gikk opp til musikeren og sa: «Venn, for et vakkert instrument og du tjener godt på det.» «Ja,» sa den andre, «jeg tjener godt og det er et vakkert instrument.» «Hvordan kan jeg få et instrument som det?» sa herr Eddik. «Siden du er en venn,» sa den andre, «Kan vi godt bytte. Du kan få sekkepipen for kua.» Og med det byttet herr Eddik kua for sekkepipen. Han gikk opp og ned, men han klarte ikke å spille en ren tone og isteden for penger, fulgte barna han og pekte og lo. Herr Eddik følte seg skamfull, hans fingre var blitt kalde og han ville dra derfra. Da traff han på en mann med tykke votter.

«Mine fingre er kalde,» sa herr Eddik til seg selv, «om jeg hadde hatt de vottene, ville jeg blitt den lykkeligste mannen i hele verden.» Han gikk opp den andre og sa: «Venn, du har noen riktig gode votter.» «Ja, det er sant,» sa den andre, «og hendene mine er så varme som det er mulig å bli i en kald november.» «Jeg skulle gjerne hatt dem,» sa herr Eddik. «Hva gir du?», sa den andre. «Jeg kan bytte dem mot sekkepipen, siden du er en venn.» sa han. «Avtale!» sa herr Eddik. Han tok på seg vottene, og syntes livet var godt der han begynte på sin vei hjemover.

Etter en stund ble han veldig trøtt. Han så en mann komme gående med en stokk i hånden. «Om jeg hadde hatt den stokken ville jeg vært den lykkeligste mannen i hele verden,» sa herr Eddik. Han hilste på den andre og sa: «Venn! For en stokk du har.» “Ja,” sa den andre. “Jeg har jeg gått langt og lengre enn langt med den stokken, og den har alltid vært en god støtte.. Men om du vil, kan vi godt bytte. Jeg tar gjerne et par votter.» Herr Eddiks hender var varme og beina var slitne, så han byttet gjerne.

Da han nærmet seg skogen hvor han hadde forlatt sin kone, hørte han en papegøye rope: «Herr Eddik, du er en tåpe. Du dro til markedet med alle dine penger og kjøpte en ku som du byttet mot en sekkepipe du ikke kunne spille på som du byttet mot votter som du byttet mot en enkel pinne. Og nå, alt du kan vise for alle de pengene er en pinne.» Så lo fuglen og herr Eddik ble så rasende at han hev stokken opp i et tre og der ble den hengende.

Da han kom hjem mer tomhendt enn da han dro, ga hans kone ham en så kraftig omgang at hun nesten brakk alle beina i kroppen hans.

Source: James Orchard Halliwell-Phillipps, Popular Rhymes and Nursery Tales (London: John Russell Smith, 1849), pp. 26-29.