Category Archives: 1001 fortellinger fra hele verden

Andre fortelling andre desember

Jeg har skaffet meg en julekalender. Det skjedde i et meget svakt øyeblikk forrige uke. I går åpnet jeg første luke og der befant det seg en plastikk sak med glitter. Det er en sminke kalender, eller make – up som man sier. Jeg prøvde glitret ut på kinnet og det så ut som om jeg hadde fått en aldersflekk, eller en stor føflekk. I dag trakk jeg en julerød leppestift som egner seg i den skuffen jeg har av ting å ha på leppene. Nå har jeg da skjønt at kalenderen kjører litt sånn ”smink deg klar til jul” opplegg. Til tross for det unyttige innkjøpet, gjør det noe med meg å trekke en liten gave hver dag, en kortvarig lykkefølelse skal man ikke forakte. Men det kan være at det hadde holdt med lappene med verktøy, spenning nok det.

Lappen med verktøy jeg trakk i dag var plot. ”Moderne” fortellerteori fremhever plotet som kanskje det aller viktigste i en fortelling. Bestanddelene i en fortelling skal ha en tematisk sammenheng kalt plot, det holder altså ikke å sette hendelser sammen, de skal ha en utviklende sammenheng. Plotet har også fått sine utviklingsavarter som sideplot, og brått kan en fortelling ha flere plot. Det ser du ofte i krimromaner. Etterforskeren skal ha sin egen fortelling, og så har du selve gåten som skal løses.

Disse verktøyene har jeg skrevet på lapper som inneholder sitater fra Ibsen. Dagens sitat er fra de ”De unges forbund” og et fantastisk sitat:
”Vi ejer Tiden, men Tiden ejer ogsaa os”.

Det passer godt til fortellingen om Daniel som jeg arbeider med. Kanskje kan da plotet til fortellingen om Daniel bli noe slikt som:

Daniel glapp ut av tiden og jeg er rotfestet i den tiden vi hadde.

Det sier noe om hvordan det som var før har større påvirkning enn det som skjer nå, at jeg er fanget av fortiden og har vanskeligheter for å komme meg videre. Samtidig kan det være at en slik formulering av plot er for abstrakt, og at plotet må være mer handlingskonkret, slik som:

Daniel er i ferd med å død og dødsøyeblikket tvinger fram ønske og minner om liv.

Plotet eller temaet til dagens fortelling er kanskje noe sånt som: la julestria være ellers går du glipp av stjerna.

Babushkas jul (opprinnelig en russisk fortelling, adaptert av Amy Friedman)

For lenge, lenge siden levde det i en liten hytte langt fra folk en fattig og gammel konke som ble kalt for Babushka.
En vinterkveld da Babushka var i ferd med å lage et måltid, banket det på døren. Babushka åpnet døren og utenfor sto det tre menn. Mennene var vakkert kledd og Babushka antok at de hadde reist langt fra fjerne strøk. De tre mennene skalv av kulde og istapper hang fra deres skjegg. I sine armer bar de pakker og disse var dekket av snø. Babushka ba dem straks komme inn og få litt varme i seg.

De tre mennene bukket takknemlig og fulgte kvinnen inn i hennes enkle hytte. “Tilgi oss”, sa den ene, ”men vi har vandret langt og lenge. I kveld ender vår reise, for vi skal til det stedet hvor kongen over alle konger blir født. Vi skal gi han gaver og vi blir bare værende litt for å få varme i kroppen.” ”Men mat må dere spise”, sa Babushka. ”Jeg har laget en varm suppe.” Hun fylte skåler med suppe som hun ga de tre mennene sammen med en brødskorpe.

Mens de spiste fortalte mennene om det skulle skje. Om at de hadde fulgt en skinnende stjerne. ”Jeg skulle gjerne vært der selv og gitt en gave”, sa Babushka. Mennene sa da at hun kunne slå følge med dem, men at de måtte gå nå. ”Jeg har ikke tid akkurat nå”, svarte Babushka. ”Jeg må gjøre rent huset og stelle meg selv. Så fort det er gjort, kommer jeg.”

Hun tok farvel med mennene og fulgte dem med øynene helt til hun ikke kunne se dem lenger. Så gikk hun inn og vasket opp, feide gulvet og ryddet hytta. Hun vasket seg og tok på seg de fineste klærne hun hadde. Hun samlet også noen gaver. Hun eide ikke mye, men hun fant noen leker, litt godsaker og noen små lys som hun tok med seg.

Hun gikk ut av døren, med kåpen tett rundt seg og med et skjerf om halsen for å holde seg selv varm og så begynte hun å gå.
Babushka så opp på himmelen, men hun fikk ikke øye på noen stjerne. Uansett hvor hardt hun kikket, så var det ingen stjerne å se. Babushka gikk bortover en vei i en god stund, men så tenkte hun at det nok var feil vei, snudde og prøvde en annen. Slik fortsatte hun å prøve stadig nye veier.
Det sies at Babushka går der den dag i dag. Hver jul etterlater hun seg gaver som barn kan finne om de kikker godt etter. Og finner man en gave så vet man at Babushka har vært der.

Kongens avhengighet

Det er onsdag og tredje dag med fortelling i skolen. Det er fint, men samtidig kjenner jeg at jeg har gjort dette så mye at jeg har fått min kvote. Det er veldig krevende, for elevene ønsker å bli engasjert og kommunisere som du som forteller åpner opp for. Nok om det. Her er en fortelling.

Det var engang en slange som begynte å bli gammel, så gammel at han var i ferd med å bli for langsom til å fange sitt hovedbytte: frosker. Men alderdom gir erfaring og erfaring visdom. Han klekket ut en plan og dro av sted til froskekongen. Her klarte han å overbevise froskekongen om han var blitt dømt av en hellig mann til å bære frosker på sin rygg, til å gi frosker ”slangeritt”. Froskekongen fikk være med på en prøvetur og det var nok til å overbevise kongen om at dette var fantastisk.

Hver dag var kongen, hans familie, hoffet og alle viktige frosker ute å red på slangen, mens de mindre viktige, de såkalt vanlige froskene løp ved siden av.

En dag gled ikke slangen så fort, og rittet var ikke så spennende. Da kongen klaget, forklarte slangen at han var for svak til å gli så fort, fordi han var sulten. ”Vel, hva spiser du?” ”Frosker.” ”Åh, vel… du kan spise en av disse vanlige froskene som hopper ved siden av oss.” Det gjorde slangen. Hver dag spiste han en av de froskene som hoppet ved siden av, til det var ingen igjen. Da ofret kongen de som var minst viktige ved hoffet, så den ene og så den andre. Tilslutt var det kun den kongelige familien igjen. ”Men jeg må ha mine daglige turer… ta minstemann”, sa Froskekongen. Slik fortsatte det til det var kun kongen igjen. ”Glupmfh”

Slangen forlot dammen og reiste til en annen. Kanskje de likte å ri på slanger der også?

Når du får storfint besøk

Følgende fortelling er en fortelling jeg kunne tenkt meg å få inn i mitt repertoar. Egentlig var det nå avdøde forteller Astri som gjorde meg oppmerksom på den.

Den er gjenkjennbar, men med et grusomt valg. Det kan være et problem å finne ut av hva du skal servere gjester.

I en tid langt tilbake, levde det en konge i Lydia ved navn Tantalos. Det ble sagt at han var sønn av selveste skysamleren Zevs. Det måtte han være, mente folk, for hvordan var det ellers mulig at han kunne være en konge med slik rikdom og velstand.

For å kunne gå igjennom hans kornåkre, ville det ta deg flere dager. Det ville ta deg måneder å kikke igjennom hans flokker med husdyr.

Tantalos var gudenes innvidde, han ble bedt til deres fester og han lyttet til deres utallige rås, men Tantalos var uverdig. Han stjal fra gudene, slik som nektar og ambrosia som ga til de han ønsket å ha som venner blant menneskene. Og for å befeste sin makt blant folk, fortalte han hemmeligheter om gudene.

En dag ba Tantalos gudene til seg. Han planla festen i flere uker, men hva skulle han servere. Han måtte servere noe som fikk gudene til å måpe av beundring, kanskje noe som ville gjøre han udødelig. Han satt hardt og tenkte, da han brått ble forstyrret. Inn i rommet kom hans lille sønn Pelops, Tantalos så på den lubne kroppen, de små hendene som hadde smilehull. Han løftet sønnen opp og satte han på sitt fang. Gutten røsket i hans skjegg, han tok sønnens hånd i sin og kjente den var seig av syltetøy eller bær. Han kysset sønnens hånd og kjente smaken av noe søtt. Da gikk opp for han hva han skulle servere……..

Da gudene kom, ble de behandlet som de mest verdige gjester. De fikk god plass rundt bordet og en stor gryte ble plassert midt på bordet. Så ble det servert fra gryta, en tallerken til hver. Gudinnen Demeter, fortsatt i sorg over tapet av egen datter, hev i seg maten. Hun tok opp et kjøttstykke og nærmest sugde bort kjøttet, hun så opp og så de andre gudene stirre på henne. Hun så på beinet og hev det fra seg med et skrik, en skulder var det hun holdt i hendene. Alle gudene, bortsett fra Demeter oppdaget hva som ble servert. Et barn.

Tantalos fikk evig liv, men det ble en straff for hans grusomme gjerning. Han ble ført ned i underverden og bundet fast ved et tre i et vann. Der skulle han stå til evig tid, i en evig døende tilstand og for alltid kjenne sulten. Treet han sto bundet ved, bugnet av frukt, grenene falt ned mot hans ansikt. Men når han strakk seg fram for å ta en bit, trakk treet sine grener tilbake. Det samme gjorde vannet, når han bøyde seg ned for å drikke vann, vek vannet unna hans tørre og tørstende munn. Og ikke nok med det. Fjellet Sipylos hang over og truet med å falle ned på han.