Besatt av sau

0
87

Jeg har vokst opp med sauer. I barndommen tilbrakte jeg mer tid i fjøset enn med andre mer tobeinte skapninger. Til tider kjente jeg og forsto alle sauene (mente jeg selv), mens de stirret tilbake på meg med et strå som stakk ut av munnen. Når sauene skulle ut på beite, måtte jeg være med. For jeg visste hvilket lam som tilhørte hvilken sau, og de skulle lastes opp på tilhengeren til traktoren, og da var det viktig at riktig sau og lam kom sammen så det ikke ble «sauebråk». Først i flokken med sauer, det vil si en traktor fylt med sauer og deretter en rekke mennesker som skulle lempe sauene opp i båter, men tilbake til først i flokken. Først i flokken gikk en vær. På hver side av væren gikk to mannfolk og holdt fast i den. Den var for stor og tung og løftes opp på tilhengeren. Jeg husker den hadde så store baller at det så ut som om de slepte ned i bakken.

Vel framme på brygga, ble sauene løftet over i båt og så kjørt ut til øya Akerøya. Der gikk de gjennom sommeren og utpå høsten dro vi ut for å samle sauene.

Så var det den som alltid måtte være tilbake, den som ikke hadde noen mor, selve kopplammet, foret opp med flaske og menneskelig omtanke. Det var alltid et kopplam.

Jeg har en forkjærlighet for sauer, burde vel egentlig lage et fortellerprogram om sauer. Det er noe med flokken som står og stirrer på deg, en og annen sau tramper med frambeinet for å advare deg.

Utenfor hjemmet og fjøset var jeg et stille barn, dette har jeg fortsatt med meg. Jeg syns, tiltros for at jeg er forteller, at det er vanskelig å si noe intuitivt i offentlige sammenhenger. Jeg har aldri sett på det som et problem, det å være et offentlig stille barn. I dag er det nok mer presserende for barn å være høylytte. De skal trenge igjennom et kaos av inntrykk og lyder de er omgitt av. Det er ikke en flokk med sauer. Kanskje det skulle være en menneskerett å stirre inn i en flokk med sauer.

Vårt moderne samfunn er fylt med muligheter, vi har en frihet til å prøve ut, forme og reprodusere vår identitet. Likevel er det mange som føler at de er omgitt av et kaotisk liv (Broström, 2007). Hvordan trenge igjennom denne høylytte kaotiske verden? En fortelling sorterer og skaper noe helhetlig. Men fortellinger møtes gjennom mange medier, det er ikke mangler på historieoverlevering i den moderne teknologien. Det er en daglig strøm av informasjon som kan omskape barn til passive konsumenter istedenfor produsenter av egen kultur (Broström, 2007).

Narrativ tilnærming er en metodisk tilnærming brukt i mange sammenhenger der det er behov for å balansere ut urett og marginalitet. Det handler om å få eierett til eget liv gjennom bruk av fortelling, ofte hvor man skal fortelle om egen erfaring og eget liv (Stock, Mares, & Robinson, 2012). Fokuset er hvordan bestemte hendelser påvirker eget liv, og gjennom fortellingen åpnes det opp for alternative løsninger. Samtidig mener jeg at det er vesentlig hvordan man møter fortellingen og hvordan denne møtes.

Den egentlige grunnen til at jeg innledet med sau, er den fantastiske romanen: Sauejakten av Haruki Murakami. Dette er en absurd og spennende historie om en navnløs mann som blir tvunget til å finne en bestemt supersau. Sauen er slik at den besetter mennesker og «forer dem med nasjonalistiske tanker». Det er en fantastisk sammenblanding av realisme, absurdisme og overtro. Akkurat slik jeg liker det. Her er et lite utdrag:

Jeg lukket opp, og der – to meter unna – stod Sauemannen. Og viste påfallende liten interesse for både den åpne døren og meg som hadde åpnet den. Stirret granskende på postkassen som om den var et merkverdig, eksotisk eksemplar. Sauemannen var ikke stort høyere enn postkassen. Toppen 1,40. Dessuten lutrygget og hjulbeint.

Anbefales!

Bibliografi
Broström, S. (2007). Children tell stories. European Early Childhood Education Research Journal, ss. 85-97.
Stock, C., Mares, S., & Robinson, G. (2012). Telling and Re-telling Stories: The Use of Narrative and Drawing in a Group Intervention with Parents and Children in a Remote Aboriginal Community. THE AUSTRALIAN AND NEW ZEALAND JOURNAL OF FAMILY THERAPY, ss. 157-170.

Comments

comments