Arkiv har gjerne vært en metafor for minne. Ordet arkiv kommer av det greske arkhe, som betyr stedet det begynner. Dermed har dette utledet at minne også det autobiografiske har noe med opprinnelse å gjøre og dermed menneskets begynnelse, min begynnelse. (Murakami, 2012, s. 5).

Det er ikke alltid jeg husker en begynnelse. Det er for eksempel mange vennskap jeg ikke vet hvordan begynte, det utviklet seg fra et diffust møte inn i noe varig. Samtidig, flere av de vennskapene som er over, som jeg ikke vet hvordan endte, det var en prosess vekk fra det som var, de vet jeg hvordan begynte.

Den mest velbrukte metaforen vi har på en begynnelse, er det blanke og ubrukte arket, det fylles med håp og potensielle muligheter. Gjennom Alf Prøysens vise «Du skal få en dag i mårå» får vi høre at hver dag er et nytt blankt ark. Personlig har jeg satt denne dagen til hver mandag, på mandag skal jeg endre verden da, men ikke før.

En annen metafor for en begynnelse er fødsel. Fødsel er både konkret og abstrakt, bokstavelig, figurativ. Jeg har født barn, det er bokstavelig. Og jeg har vært tilstede ved fødsler, spesielt kattefødsler. Med alle de kattene jeg hadde som barn, ble dette en lokal underholdning. Vi, en gruppe med barn, satt rundt en pappeske og observerte den stakkars katten som ble hovedperson i dagens reality show. Men den største nytten jeg gjorde som fødselshjelper var å vokte over sauene i fjøset. Hver vår, forøvrig er det forunderlig at ikke et nytt år begynner med en vår istedenfor midt på vinteren. Uansett, hver vår oppholdt jeg meg i fjøset med halm på gulvet og damp ut av sauemunner. De vordende mødrene var satt i egne båser og hver minste bevegelse ble notert ned av meg. Det føltes som tap om jeg gikk glipp av et lams inntreden inn i sauelivet.

Det hendte jeg måtte trå til. Et lam satt fast i sauen og jeg måtte stikke inn min hånd, kanskje snu lammet og hjelpe det ut.

Lammet var gult som en eggeplomme, før sauen fikk slikket det rent, lammet ristet på hodet så ørene vippet, kanskje for å ta inn den nye verden. Så reiste den seg opp, på bein som var for store og ustødige og stabbet bort til sin mor for den første supen av nytt liv.

En begynnelse indikerer også en slutt. I går morges, i regnet, gikk jeg til Y-blokka for å ta en siste kikk, for å markere at jeg var der før den ble til støv for et nytt bygg.

Brockmeier har delt minnet inn i fire områder: the sosiale og det kulturelle, media og teknologi, det litterære og kunstneriske, det biologiske og nevro-vitenskapelig (Murakami, 2012, s. 4).

Det er umulig å definere minnet som en bestemt ting. Et minne er mye, likevel spesifikt, mangfoldig likevel individuelt. Studier av minner deler seg ofte inn i det binære

Individet mot gruppen, det private mot det offentlige, det personlige mot det kollektive, det enkle mot det mye, det spesifikke mot det generelle (Murakami, 2012, s. 6).

Tiden er sentralt for å forstå menneskets erfaringer, som en prosess som stadig er i en flyt av endring av kulturelle og sosiale praksiser (Murakami, 2012, s. 7). Vi har prøvd å holde fast i Y-blokka som et viktig minnesmerke og det er forunderlig at «noen» insisterer på at den skal fjernes.

Litteratur

Murakami, K. (2012). Time for Memory: Beyond Spatial Metaphors? Culture & Psychology 18(1), 3-13.

Comments

comments