Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

fortellerkunstner

Fortellerkunstner siden 1996 StorytellingArtist since 1996

,

Kjerringa mot strømmen

Denne fortellingen er kanskje ikke helt den politisk korrekte fortellingen, men jeg legger den ut her, for jeg har funnet noen interessante varianter av den. Disse komme fra exempla – middelaldersamlingen med korte fortellinger, ment for prester. Det kan være at Kjerringa mot strømmet, faktisk er et utkommet av disse fortellingene. Først kommer den norske varianten fra Asbjørnsen og Moe og deretter de andre variantene på engelsk.

Kjærringa mot strømmen
År: 1847
Sted: Sogn, Sogn og Fjordane
Samler: P. Chr. Asbjørnsen
Det var engang en mand som hadde ei kjærring, og hun var saa tver og vrang, at det var ikke godt at være i lag med hende; manden, han hadde nu slet ingen utkomme med hende; det han vilde, vilde hun støtt tvert imot. Saa var det en søndag utpaa sommeren, at manden og konen gik ut og skulde se hvordan aakeren stod.
Da de kom til en aaker paa den andre siden av elven, sa manden: «Ja, naa er den skjær; imorgen faar vi til at skjære.»
«Ja, imorgen kan vi ta paa at klippe den,» sa kjærringa.
«Hvad for noget, skal vi klippe? Skal vi ikke faa lov til at skjære heller naa?» sa manden.
Nei, klippe den skulde de, mente kjærringa paa.
«Det er aldrig værre end litet at vite,» sa manden; «men du maa vel ha gaat fra det vesle vettet du har hat, og naa. Har du set at nogen har klippet aakeren, du,» sa han.
«Litet vet jeg, og litet vil jeg vite,» sa kjærringa, «men det vet jeg visst, at aakeren skal en klippe, og ikke skjære,» sa hun. Det var ikke at røe om det, klippe den skulde de.
Saa gik de bortefter og kjeiket og trættet, til de kom paa broen over elven, like ved en dyp høl.
«De sier for et gammelt ord,» sa manden, «at god redskap gjør godt arbeid; men det tror jeg nok skal bli en rar skur, som de klipper med sauesaks,» sa han. «Skal vi slet ikke faa lov at skjære aakeren naa da?»
«Nei, nei – klippe, klippe, klippe!» ropte kjærringa, hoppet op og klipte med fingrene efter næsen paa manden. Men i ilska agtet hun sig ikke, og saa snaavet hun i en stokende paa broen og dumpet i elven.
«Gammal vane er vond at vende,» tænkte manden, «men det skulde være snodig, om jeg ikke fik ret engang, jeg og.
Han la ut i hølen, og fik tak i haartoppen paa hende, saa vidt hun fik hodet over vandet. «Skal vi saa skjære aakeren?» sa han.
«Klippe, klippe, klippe!» skrek kjærringa.
«Ja, jeg skal lære dig at klippe jeg,» tænkte manden og dukket hende under. Men det hjalp ikke, de skulde klippe, sa hun, da han tok hende op igjen. «Jeg kan ikke andet tro, end at kjærringa er gælen,» sa manden ved sig sjøl. «Mangen er gælen, og vet det ikke, mangen har vet, og naar det ikke; men jeg faar nu friste en gang til likevel,» sa han. Men han hadde ikke før faat hende under, før hun satte haanden op over vandet og til at klippe med fingrene som med en saks. Da blev manden storsint, og dukket hende baade vel og længe. Men ret som det var, seg haanden ned under vass-skorpa og kjærringa blev saa tung med ett, at han maatte slippe taket.
«Vil du dra mig ned i hølen til dig ogsaa naa, saa kan du ligge der, dit troll,» sa manden. Og saa blev kjærringa. Men da det led om litt, syntes han det var ilde, at hun skulde ligge der og ikke komme i kristen jord, og saa gik han ned langs med aaen og lette og soknet efter hende. Men alt det han lette og alt det han soknet, saa fandt han hende ikke. Han fik med sig gaardsfolket og andre folk fra grannelaget, og de gav sig til at grave og sokne nedefter hele aaen alle ihop; men alt de lette, saa fandt de ingen kjærring.
«Nei,» sa manden, «det kan nok ikke nytte dette. Denne kjærringa var naa ei kjærring for sig sjøl hun,» sa han. «Mens hun levde, var hun saa rent paa tverke, og hun kan vel ikke være anderledes naa heller; vi faar til at lete opefter og friste ovenfor fossen; kanske hun har fløtet sig opefter.»
Aa ja, de gik opefter og lette og soknet ovenfor fossen. Der laa kjærringa, det var rigtig nok. Det var kjærringa mot strømmen det.

A quarrelsome woman accused her husband, in the presence of many others, of being lousy. He asked her, many times, to refrain from insulting him so. She continued, however, and her husband, in his anger, threw her into the water. When she was nearly drowned, and could not speak, she still held up her hands, and made with her fingers the gesture of killing a louse.
(Brit. Mus. MS. Harl. 463, fo. 18 (printed in Wright s Latin Stories, 8)

A woman was crossing a field with her husband, who said; This field is mowed. She replied, No, it is shorn. Her husband said, It is mowed with a scythe. She answered; It is shorn with shears, and begin to quarrel for a long time. Finally, her husband in a rage cut out her tongue. Notwithstanding which, she made the sign of the shears with her fingers to show that the field was shorn, and when she could not quarrel with her tongue she did so with her fingers.
(Brit. Mus. MS. Harl. 463, fo. 18 (printed in Wright s Latin Stories, 9)

A man had a wife so contrary that she always did the reverse of what he commanded, and received in a surly manner the guests whom he often asked to dinner. One day he invited several to dine with him, and had the table set in the garden near a stream. His wife sat with her back to the water, at some distance from the table, and regarded the guests with an unfriendly face. Her husband said: Be cheerful to our guests, and draw nearer the table. She, on the contrary pushed her chair farther from the table and nearer the edge of the stream at her back. Her husband, noticing this, said angrily: Draw near the table. She pushed her chair violently back and fell into the river and was drowned. Her husband, feigning great grief, entered a boat and began to seek his wife up the stream with a long pole. When his neighbours asked him why he looked for his wife up the stream instead of below as he should do, he answered: Do you not know that my wife always did what was contrary and never walked in the straight way? I verily believe that she has gone up against the current and not down with it like other people.
(May be found in the notes of Oesterley to Pauli, Schimpf und Ernst, 142)

Væren og grisen som skulle til skogs og bo for seg selv #678

Det var en gang en vær som sto på gjøsti og skulle gjøre seg fet; derfor levde han vel, og ble både mett og stinn av alt det som godt var. Rett som det var kom budeia og ga ‘n mer: «Et nå, vær; du skal ikke være lenge her, i morgen skal vi slakte deg,» sa hun.

Det er et gammelt ord, at kjerringråd skal ingen forsmå, og råd og drikk gis det for alt, så nær som døden, «men kanskje det skal bli råd for den også denne gangen,» tenkte væren med seg selv.

Så åt han tett, og da han var god og mett, stanget han ut døren og strøk sin vei bort i grannegården; der gikk han til grisehuset, til en gris han var blitt så vel kjent med i marka, og siden hadde de støtt vært venner og vel forlikt. «God dag, og takk for sist,» sa væren til grisen.

«God dag, og sjøl takk for sist,» sa grisen.

«Vet du hvorfor du har det så godt, og de gjør og steller deg så vel?» sa væren.

«Nei, nei,» sa grisen.

«Mange munner tømmer snart en tønne, må vite; de vil slakte deg og ete deg,» sa væren.

«Vil de det?» sa grisen, «signe maten når de har ett!» sa han.

«Vil du som jeg, farer vi bort i skogen, bygger hus og bor for oss sjøl; en sitter alltid best på egen benk,» sa væren.

Ja, det ville grisen også; «det er fagnad i fint følge,» sa han. Og så la de i vei.

Da de hadde fart et stykke, møtte de en gås.

«God dag, godtfolk, og takk for sist,» sa gåsa; «hvor skal det folket hen, som farer så fort i dag?» sa hun.

«God dag igjen, og sjøl takk for sist,» sa væren. «Hjemme hadde vi det altfor vel, derfor vil vi til skogs og bo for oss sjøl; i egen heim er hvermann herre,» sa han.

«Ja jeg har det også vel nok der jeg er,» sa gåsa; «kunne jeg ikke få være med, jeg òg? Godt lag gjør stuttere dag,» sa hun.

«Med sladder og snadder bygger en hverken hus eller hytte,» sa grisen; «hva skulle du gjøre da?»

«Med råd og lempe kommer en kryp så langt som en kjempe,» sa gåsa; «jeg kan nappe mose og dytte i veggfarene, så huset blir tett og varmt.»

Ja så skulle hun få lov til å være med, for grisen ville gjerne ha det godt og varmt.

Da de hadde gått et stykke til – gåsa kunne ikke fare så fort hun – så møtte de en hare, som kom hoppende ut av skogen.

«God dag, godtfolk, og takk for sist!» sa haren; «hvor langt skal dere labbe i dag?» sa han.

«God dag igjen, og sjøl takk for sist,» sa væren; «hjemme hadde vi det altfor vel, derfor vil vi til skogs og bygge hus og være for oss sjøl; når borte er fristet, er heimen best,» sa han.

«Nå har jeg jo hus i hver buske, hus i hver buske,» sa haren; «men jeg har så ofte sagt om vinteren at lever jeg til sommeren, så bygger jeg meg et hus – så jeg mest kunne ha hug til å være med og tømre opp et til sist, jeg òg,» sa han.

«Ja, skulle vi komme riktig i klemme, så måtte vi vel ta med deg til bikkjeskremme,» sa grisen; «for du kunne jo ikke hjelpe oss å bygge på huset.»

«Den som i verden skal være, får alltid noe å gjøre,» sa haren; «jeg har tenner til å gnage plugger med, og labber til å slå dem i veggen med, så jeg kan gjøre full rett for en tømmermann, for god redskap gjør godt arbeid, sa mannen, han flådde merra med navaren,» sa haren.

Ja, så skulle han få lov til å være med og bygge på huset, det var ikke å spørre om, det.

Da de kom et stykke lenger fram, møtte de en hane.

«God dag, god dag, godtfolk, og takk for sist!» sa hanen; «hvor skal det folket fare hen i dag?» sa han.

«God dag igjen, og sjøl takk for sist,» sa væren. «Hjemme hadde vi det altfor vel, derfor skal vi til skogs og bygge hus og være for oss sjøl; for den som ute skal bake, mister både kol og kake,» sa han.

«Ja, jeg har det vel nok der jeg er,» sa hanen; «men bedre å bygge sitt eget bo, enn å sitte på fremmed pinne og glo; og heime er hane rikest,» sa han. «Kunne jeg komme i så fint følge, skulle jeg også ha hug til å fare til skogs og bygge hus.»

«Ja flakse og gale, det hjelper til å smale; men en kjeft på et skaft hogger ikke noe laft,» sa grisen. «Du kan jo ikke hjelpe oss å bygge huset,» sa de.

«Det er ikke godt å stoppe, der det hverken er hund eller toppe,» sa hanen, «jeg er tidlig våken og tidlig til å vekke.»

«Ja, morgenstund har gull i munn, la ham få være med!» sa grisen; han var støtt den strieste storsoveren han. «Søvnen er en stor tyv; han vil alltid stjele halve tiden,» sa han.

Så fór de til skogs i flokk og i følge og bygde huset: grisen hugg tømmer, og væren kjørte det fram; haren var tømmermann, og gnog plugger og hamret i vegger og tak; gåsa nappet mose og dyttet i veggfarene; hanen gol og passet på så de ikke forsov seg om morgenen. Og da huset var ferdig, og taket nevertekt og torvlagt, så levde de for seg selv, og hadde det både godt og vel. «Det er godt både i øst og vest, men enda er hjemme best,» sa væren.

Men et stykke lenger borti skogen var det et gråbeinhi, som det bodde to gråtasser i. Da de fikk se det var kommet opp et nytt hus i grannelaget, ville de vite hva det var for folk de hadde fått til granner; for de tenkte som så: god granne er bedre enn bror i fremmed land; og bedre er det å bo i en god grend enn å være vide kjent.

Så gjorde den ene seg et ærend, gikk inn og ville låne varme til pipen sin. Med det samme han kom inn gjennom døren, klemte væren til ‘n, så han stupte på hodet bort i peisen; grisen til å hugge og bite, gåsa til å hvese og klype; hanen oppå hanebjelken til å gale og smale; og haren ble så rent forskremt at han fór både høyt og lavt og trampet og tråkket i alle rø’r.

Langt om lenge kom ulven ut igjen.

«Nå, grendskap gjør kjennskap,» sa han som sto igjen utenfor; «du kom vel til paradis på slette marka, siden du ble så lenge? – Men hvordan gikk det med varmen, du har jo hverken røyk eller pipe?» sa han.

«Ja, det var en artig pipevarme og et artig selskap,» sa han som hadde vært inne; «slikt folkeferd har jeg aldri vært ute for før. Men som en søker lag til, så får en ære til, og uventet gjest får uvand kost,» sa ulven. «Da jeg kom innenfor døren, drev skomakeren til meg med lestesekken, så jeg røk på hodet like fram i smieavlen; der satt to smeder; de blåste og de hveste med belgen, og klypte og slo med gloende tenger og stenger, så de tok kjøttstykkene ut av skrotten på meg. Skytteren han fór og ramlet og lette etter børsa si, men lykke var at han ikke fant den. Og så satt det en oppunder taket og flakset og gol: hekt kroken i’n, dra’n hit, skrek han; men hadde han fått tak i meg, hadde jeg visst aldri kommet levende ut.»

Nær Eric Heiden opplevelser

Vi var ute på turne, noen fortellere av oss, for noen år siden. Vi satt i bilen, og du vet fortellere som kommer sammen, ja da flyr fortellingene. Jeg vet ikke helt hvordan vi kom inn i det, det skyldes kanskje mitt ego som stadig vekk presser seg inn i et skrytemodus. Så, jeg hadde vel et behov for å pådra meg ekstra kudos og fortalte med høy stemme (som vanlig) at jeg hadde sett Eric Heiden på Bislett, ja han kjekke amerikaneren med de kraftige lårene som gikk rundt og rundt og rundt på isen. Det hadde vært en stor opplevelse. Å reise fra Hvaler og til storbyen for å se skøyteløp. For å se han med de kraftige lårene, som dro av seg lua etter endt løp, som han selvfølgelig vant. Jeg leste om Eric Heiden med lårene, om hvordan han trente hjemme med en slags glassplate på gulvet som han gled fra den ene siden til den andre på.

Selv kunne jeg ikke stå på skøyter. Jeg har alltid vært fysisk klønete. Jeg har prøvd meg på skøyter, på islagte kulper hjemme på øya med arvede skøyter. Jeg hadde sikkert arvet de etter Gulli, for jeg tror at alt jeg arvet og eide var etter Gulli.

Uansett, jeg hadde sett Eric Heiden med de kraftige lårene på Bislett.

Da kunne den andre fortelleren i bilen fortelle at hun hadde truffet på Eric Heiden da han var ute og jogget (og for ikke å glemme, alle de andre sportstjernene hun kunne liste opp).

Den tredje fortelleren i bilen, en mannlig forteller, kunne DA fortelle at han hadde sett Eric Heiden i BARE underbuksa.
Da ble det stille.
En kort stund.

Vel, jeg hadde et ess til: Jeg klinte med en John Travolta plakat hver morgen, som barn vel og merke. Og så hadde jeg sett Diana Ross i Fredrikstad. Den siste løy jeg på meg. Jeg har aldri sett Diana Ross, selv om hun har vært i Fredrikstad, tror jeg.