Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

fortellerkunstner

Fortellerkunstner siden 1996 StorytellingArtist since 1996

10 år er over

I går avsluttet Isak sine første 10 år på skolen. Disse årene har gitt han kunnskap og en og annen opplevelse, dessverre ligger det et langt sprang mellom disse to. Skoletiden har vært tøff!

Isak har gått på en god skole, en skole med flotte lærere, spesielt på ungdomskolen. Mellomtrinnet var vondt, det var en eviglang påpekning om hvor svak Isak var som elev og Isak svarte med å være en tanke rebell. Men skolen sørget for spesialundervisning slik det kreves når eleven ikke håndterer klasseromsundervisning fordi han ikke kan lese fort nok.

Jeg tror Isak begynte på skolen for tidlig, jeg skulle ha tenkt meg om og ikke fulgt den normale strømmen for å tvinge han inn i en kjøttkvern som har satt rammer for hvordan du skal bedømmes som menneske; matte og norsk er svaret på det gode og velfungerende mennesket. Og så har jeg sittet kveld etter kveld med en mental pisk for å tvinge han til å gjøre lekser. Jeg har sittet ved siden av han for å få han til å forstå abstrakt kunnskap, for å hjelpe til med å avkode bokstaver slik av B’en ikke skal leses som en D. Som lønn for dette har vi fått rapporter som ustanselig påpekte hans svakheter. Dermed var ikke å gjøre lekser nok, men vi måtte også trene på å beholde en verdighet og gi en mestringsfølelse. Vi vet jo at kunnskapsløftet er en mester i å skape tapere. Og vi foreldre som har klassens svake elev må fungere som lærer, trener, oppmuntrer, humørspreder, psykolog og en avlaster for hans frustrerte humør.

Men 10 år er over og det er en slags lettelse at en ny fase skal begynne. Det er som blanke ark og jeg håper han finner et miljø han kan trives i på VGS. For uansett hvordan skolen måler han, kan de ikke måle seg med hans fine og oppmerksomme nærvær for andre mennesker. Han vet hvordan det er å være annerledes, selv på en skole som er annerledes.

Glimt av den romerske fortellerfestivalen

Den syvende utgaven av Romas internasjonale fortellerfestival er over. Tiltross for det navnlige inntrykket er festivalen liten og drevet fram av frivillige som arbeider døgnet rundt som både billettselgere og oversettere og fortellere. I motsetning til tidligere festivaler, syntes jeg denne var dårligere besøkt. Men de har opparbeidet seg en liten fast gruppe med lyttere som alltid stiller opp. Festivalen virker litt uorganisert og ting blir planlagt litt i siste liten, forestillingene er alltid forsinkede. Men det er en struktur i det uorganiserte. Festivalen har noe som mange festivaler mangler, et entusiastisk engasjement og et godt fellesskap. Og der trives jo fortellingene godt. Man får en følelse av å framstå som en liten stjerne i det lille miljøet.

I Roma har jeg delt leilighet med det svenske radarparet Anders og Johan, de også der for å opptre på festivalen. Dette har ført til utallige latterkramper og gode faglige diskusjoner. Det har vært en sann glede å lete etter en kald øl på nattestid sammen med dem. Ja, det har blitt sene kvelder. De siste forestillingene var ferdige godt over midnatt. Natt til i dag la jeg meg ikke før 4. De svenske guttene skulle dra med et altfor tidlig fly, så for de var det ingen vits i å legge seg.

Varmt – det var vært utrolig varmt. Det er vanskelig å puste inn når asfalten varmer deg nedenfra og sola treffer seg som en kanonkule. Øynene svir av det sterke lyset som blir reflektert av hvite vegger på festivalområdet. Jeg har erkjent for meg selv at jeg er sånn midt i mellom menneske, jeg liker verken det altfor varme eller det altfor kalde. I det minste har jeg fått litt sommer, om den ikke skulle komme til Norge.

Mitt eget arbeid her nede er også midt i mellom. Jeg føler ikke jeg har ytt mitt aller beste. Til hovedprogrammet slo jeg sammen noen fortellinger jeg allerede hadde inne og det ga egentlig ingen god dynamikk. Alt blir simultan oversatt og det gjør også noe med dynamikken, spesielt om oversetteren har en helt annen energi enn deg selv. Kurset var deltakerne fornøyd med, og de ønsker mer. Men jeg ønsker ikke å undervise så mye når jeg har oppdrag. Jeg har klart å utvikle et godt gjennomarbeidet konsept når det gjelder norrøn mytologi som stadig blir etterspurt at internasjonale fortellere og det er jo storartet. Men…. tja….

Jeg har hørt en rekke fortellere her ned, de fleste på italiensk, men der har jeg bedt om referat på forhånd slik at jeg kunne følge fortellingene. Når det fortelles folkeeventyr er det som om fellesmotivene trenger igjennom språket og jeg forstår hva som skjer. Da kan man høre en times forestilling på italiensk. Og det forunderlige er at slike lyttersituasjoner forløser egne ideer.

Det har alt i alt vært en storartet opplevelse å være i Roma igjen og jeg håper på en ny runde hvor jeg kan være litt mer forberedt neste gang.

Roma, her er jeg… igjen

Når dette innlegget publiseres befinner jeg meg i Roma! Det er festivaltid og det er ikke den første festivalen her jeg deltar på i Roma. Nei, det begynte allerede i 2008. Da var festivalen liten og forunderlig og jeg husker kun at jeg måtte gå igjennom en mørk park. Jeg fikk med meg den spede begynnelsen til et nytt fortellermiljø, drevet fram av kjærlighet og konflikter, slik du finner det i de fleste nye fortellermiljøer. Strukturer skal legges og folk skal finne sine passende roller og posisjoner.

Enlarge

2008
I 2008!

Hver gang jeg har vært i Roma har festivalen blitt arrangert i vakre Appia Antica. Til forskjell fra de tidligere gangene ligger denne festivalen på sommeren. De tidligere har ligget i oktober, når tomatene smaker som best. God mat er det der uansett.

Enlarge

2010
I 2010!

Enlarge

2010B
I 2010!

Enlarge

2010C
I 2010!

Fredag kveld deltar jeg på en slags felles forestilling, lørdag har jeg min egen forestilling og søndag kurser jeg. Mandag reiser jeg hjem. Hjemmesituasjonen er slik at jeg alltid må reise når arbeidet er over. Jeg har reist mange steder i arbeidssammenheng, men sett lite dessverre.

Enlarge

2011
I 2011!

Enlarge

2012
I 2012!

Aller første gang jeg var i Roma var i 1997. Jeg ble invitert over av en italiener som reiste med meg fra Roma, til Sperlonga og Capri; og deretter tilbake. Den eldre herremannen som inviterte meg hadde jeg truffet i Paris. Vi holdt kontakten gjennom brevveksling og jeg husker han var ivrig på å sende postkort. Et forhold til den eldre herremannen var helt utelukket og på den betingelsen ble jeg invitert over. Så kjørte vi gjennom vakre Italia og for meg var dette det andre store utlandet jeg var i (da ikke medregnet Danmark og Sverige) og det var så mye å se, så altfor mye å se. Dette tålte ikke den eldre herremannen som ikke fikk all oppmerksomhet og som vartet og betalte alt. Så en kveld sa han: tomorrow you go home. Og dagen etter kjørte han meg tilbake til Roma og satte meg på flyet til Norge. Dette er nå tretti år siden, tenke seg til. Jeg lurer på om mannen fortsatt lever.