Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

fortellerkunstner

Fortellerkunstner siden 1996 StorytellingArtist since 1996

Stå tidlig opp

Jeg liker å stå tidlig opp, det er da jeg arbeider best og så er jeg helt alene. Jeg liker ikke å stå tidlig opp for å stresse ut på jobb, men sitte i halvmørke omgitt av kun noen få lyder.

For noen år siden var jeg på turne i Oslo. Jeg var tidlig oppe, men likevel for sen. Jeg måtte ta drosje. Etter en stund i drosjen, kom jeg på at vi var på vei til feil skole, det ble en dyr affære.

I begynnelsen av min arbeidskarriere, arbeidet jeg i Halden. Det var skrekkelig, ikke å arbeide der, men å pendle tidlig om morgen. Og når du først satt på toget kom frykten for at du skulle sovne og havne i Sverige i stedet for innenfor norskegrensen. Jeg holdt ut i et og halvt år.

I dag må Isak tidlig opp også. Skoleveien har blitt lengre og dessuten begynner han klokken 0800. Det er ikke mye morgenstund har gull i munn der, geipen henger og lydene som kommer som respons er noen grynt. Det lureste for en foreldre er si minst mulig, kun fungere som klokke og stort sett skygge unna slik at morgen oppleves som en fri halvbane.

Jeg sympatiserer med Hodja i følgende fortelling:

Hodja sa til sin sønn: ”Kom deg tidlig opp om morgen!” ”Hvorfor, far?” ”Fordi det er en god vane. En gang da jeg var tidlig oppe, gikk jeg meg en tur. På veien fant jeg en sekk med gull!” ”Hvordan vet du at den ikke var lagt der kvelden før?” ”Det er ikke poenget! Uansett, den var ikke der kvelden før, da hadde jeg funnet den da.” ”Da er det ikke lykke for enhver å stå tidlig opp. Den mannen som mistet sekken med gull, han må jo ha stått tidligere opp enn deg.”

En ny historie begynner i dag

Det er mandag 21. august og dagen for videregående. Ja, i dag begynner Isak på videregående skole. Og i og med at det er et stykke dit, skal jeg følge han. Man skulle tro at en femtenåring kan reise rundt i byen alene, og ja, selvfølgelig kan han det. Men bussruten er noe komplisert og en tenåring har hodet alle andre steder enn å tenke på buss, så jeg følger han. Jeg var på foreldremøte der forrige uke og fikk en inntrykk av veien da. Isak begynner på yrkesfag og det er første gang jeg får erfare det. Daniel gikk på det som i dag kalles studiespesialisering, men det kan være at han også hadde valgt annerledes i dag. Man gikk på studiespesialisering fordi man ikke helt visste hva man ville bli. Men i og med at Daniel endre med dataprogrammering, ville han kanskje valgt elektro som Isak.

Enlarge

DSCF1143
Da Isak begynte i første klasse for 10 år siden.

Enlarge

isakskole
Da Isak begynte i første klasse for 10 år siden.

Isak er ikke skoleflink, men jeg håper at den praktiske tilnærmingen kan gjøre skoleforholdet han fylt med litt mer entusiasme, slik at jeg slipper å stå over han når han skal gjøre skolearbeid hjemme.

Ellers satt jeg i går og redigerte sammen videoen fra 23.27. Det har ligget over meg en stund. For det første er det noe jeg ikke er spesielt god på og så er det et nidtidig klipp og lim arbeid. Videoen skal tjene som en dokumentasjon for videre arbeid. Jeg ønsker å gjøre noe mer ut av forestillingen og arbeidet med det begynner i dag, hvordan er jeg ennå ikke sikker på. Men jeg regner med at jeg finner det ut i løpet av dagen. Dette er en voksenforestilling og ikke så lett å selge rundt, om det hadde vært en forestilling som var rettet mot skolen. Ikke at det er ”så lett” å selge, men markedet og kanalene er på plass der. Du vet litt mer om hvordan du skal gå fram.

Jeg får vekke Isak, og så får du ha en knall mandag. Her er videoen:

Den litt kleine følelsen, vet du.

Jeg har vært på todagers kurs i komposisjon og fortelling arrangert av Fortellerfestivalen og Ny Musikk, med Mette Kaaby i spissen og med dyktige veiledere som reflekterer godt rundt valg vi som utøvere gjør. Jeg var med på et tilsvarende opplegg i fjor, som ledet fram til fortellerforestillingen ”23.27”. Opplegget er mer enn et todagers kurs, det vil være jevn oppfølging med visning gjennom høsten. Jeg er et menneske med stor dose latskap, jeg har problemer med å komme i gang med nye prosjekter, så for meg er dette først og fremst en anledning til å lage en ny produksjon.

De to første dagene går ut på presentasjoner, og deretter settes man sammen i par – forteller og komponist… trodde jeg. Det ble arrangert en form for speeddating, noe som var en veldig god ide. Først presenterte fortellerne sine ideer i et felles gruppemøte. Deretter ble komponistene/musikerne plassert i ulike studioer og fortellerne gikk fra studio til studio og snakket og prøvde ut for å finne den ideelle konstellasjonen. Nå er det å si at noen av parene var på forhånd etablert og hadde meldt seg på kurset som nettopp denne kombinasjonen. Denne speed datingen ga nye ideer og jeg hadde selv stor sans for dette opplegget. Og deretter skulle sammensetningen foregå, trodde jeg.

Vi gikk til lunsj, og Sara B og jeg syns maten tok for lang tid, så sammen med to andre gikk vi et annet sted og spiste.

Da vi møttes igjen, sa veilederne at parene hadde funnet hverandre. Jeg tenkte med meg selv, når foregikk dette? Under lunsjen? De som hadde valgt hverandre skulle gå sammen og det oppsto en hektisk stemning hvor folk knisende løp til sin utvalgte. Her var det om å gjøre å velge sin utvalgte før andre gjorde det. Det brakte meg rett tilbake til skoledagene og gymtimene og da lagene skulle velges. Jeg ble alltid valgt sist, jeg utgjorde en risiko for laginnsatsen, det svakeste ledd. Disse følelsene veltet opp i meg igjen. Jeg var nemlig en ikke valgt, en som ingen likte ideen til eller noen ønsket å arbeide med. Det var følelsen jeg satt med. Heldigvis for meg, var Sara B i samme situasjon, så veilederne måtte lage en løsning for oss to. Dette er selvfølgelig en utrolig barnslig følelse og jeg tror jeg holdt masken sånn passe på og lot som ingenting. Tidligere på dagen hadde jeg jo lagt ut om forrige prosess, at verken estetisk kompetanse eller kjemi måtte være utgangspunkt for å skape et verk. Og spesielt ikke kjemi, personlig kjemi er en villende faktor som utgangspunkt for å skape noe sammen.

Jeg er overhodet ikke misfornøyd med løsningen, den skjerpet min arbeidsmoral. Men det er det øyeblikket hvor folk febrilsk søkte sin konstellasjon jeg forundrer meg over, og er litt i sjokk av. Det var et øyeblikk av ”fluenes herre”, noe dyrisk og ikke minst flaut som jeg tenker jeg kunne vært foruten.