Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

fortellerkunstner

Fortellerkunstner siden 1996
StorytellingArtist since 1996

Sekstende fortelling – Nissen

I går hadde vi vårt årlige arrangement kalt julelunsj på Institutt for estetiske fag. Et hyggelig arrangement og jeg tenker hvert år at i år skal jeg virkelig ikke bli sittende, men så blir jeg det allikevel.

Og tenk, det er en tradisjon å dele ut tre vandremedaljer i ull med gode ord til den som bemerker seg på et eller annet vis. Og i år var jeg en av dem.

Det er en karakter i norsk folketro som er mer knyttet til julen enn andre, og det er nissen. Nissen er en liten karakter, på størrelse med et barn, men usedvanlig sterk. Ofte ble han beskrevet med en grovstrikket grå jakke, skjegg og rød topplue.

I Norge finner vi gjerne nissen i fjøset, hvor han hjelper til med dyrene. Ja, nissen kunne være til god hjelp, men om du behandlet han eller dyrene dårlig, var du ille ute.

Dette er en fortelling fra mine hjemtrakter, men sagnene om nissen er gjerne de samme som finnes over hele landet. Det er en ting som er veldig viktig for nissen å få hver jul: grøt med et smørøye. Smøret er særdeles viktig.

Det var en gård, hvor det var en tjenestejente som en jul ønsket å lure nissen litt. Hun la smøret på bunnen av grøtfatet, isteden for toppen av grøten. Hun visste jo at nissen elsket smøret og at han ville bli lang i masken om han ikke fant det.

Da nissen ikke så smøret, ble han mer sint enn jenta kunne ane. Han gikk rett inn på låven og slo ihjel gårdens beste ku. Dette var takken for at folkene på gården ikke unte han litt smør.

Grøten ville han likevel spise opp, og da fatet var tomt, fant han smøret på bunnen av fatet. Nissen ble da så sorgfull over at han hadde tatt livet av kua, at han tok til å hulke høyt og bar seg ille.

Nissen gikk ut i julenatta og bort til nabogården. Der tok han den beste kua han kunne finne, brakte den til sin egen gård og satte den i den tomme båsen hvor den andre kua hadde stått.

Femtende fortelling

Det er fredag og femtende desember og jeg kjenner brått julestresset. Jeg har en stor jobb som jeg ikke kunne si nei til, samle fortellinger til et av de store teatrene i byen. En jobb som ødelegger noe av juleforberedelsene, samt at det nå er tid for å lese eksamener. Og i tillegg må jeg levere et manus innen 17. Desember. Ja, jeg kan fint fylle dagene. Jeg gleder meg til romjula, for å si det sånn.
Her er dagens fortelling!

Den grå hoppa

Dette er en tradisjonell norsk fortelling tilpasset anledningen.

En gammel grå mann som het Skjeggete Bruse hadde rødt skjegg, 12 sønner og en grå hoppe. De ble invitert bort i jula. Skjeggete Bruse og hans 12 sønner steg opp på den grå hoppa og red gjennom snøen.

De nådde havet dekket av is, og de red over isen. Den grå hoppa skled, falt og brakk ryggen. Skjeggete Bruse tok sin stokk, og med denne laget han en ny rygg til hesten. Skjeggete Bruse og hans 12 sønner steg opp på hesten igjen og ​​fortsatte til de kom til gården og feiret jul der.

Da festen var over, var vinteren over og våren var der. Skjeggete Bruse og hans 12 sønner ønsket å dra hjem, men når de kom ut av huset kom det en vind som forvandlet til seg en storm. 
Skjeggete Bruse fikk noen støv i det ene øyet. Skjeggete Bruse og hans 12 sønner kunne ikke finne den grå hoppa. Støvet i øyet plaget Skjeggete Bruse, så en av hans sønner kikket inn i øyet, og han plukket ut støvet som ble plaget Skjeggete Bruse. Det var ikke noe støv, det var den grå hoppa.

Nå kunne de ri tilbake. Pinnen i hestens rygg, hadde forvandlet til et tre. Da de red tilbake, fikk treet blomster og da de kom nærmere hjemmet, kunne Skjeggete Bruse og hans 12 sønner nyte frukten av treet. Da de omsider kom hjem, ble de invitert bort i jula. Skjeggete Bruse og hans 12 sønner steg opp på den grå hoppa og red igjennom snøen.

Fjortende fortelling – gaven

Jeg har kommet i den alderen hvor jeg ikke ønsker så mye i julegaver, jeg vet kanskje heller hva jeg ikke ønsker meg. Det er alltid hyggelig å få gaver. Som barn ønsket jeg meg det utopiske, en hest eller vinger som jeg kunne bruke til å rømme bort med. Det utopiske er det viktige, or det utopiske peker på en mangel som man kan etterstrebe for å erstatte. Kanskje ikke med vinger, men heller muligheter.

Dagens fortelling handler om en overraskende gave.

Dyre Vå
Denne fortellingen ble skrevet ned i 1856 i Telemark. Samleren var Moltke Moe. På Vinje var det en gård hvor det bodde en mann ved navn Dyre. En julekveld var han ute og rodde på en sjø. Mens han rodde der, syntes han at han så en død kvinne sitte ved en strand og det var som om hun ropte: Ro meg over. Dyre syntes det var for ille å la denne kvinnen bare sitte der. Han rodde mot henne. Men da han var nær ved der han trodde hun satt, var det ingen der.

Han rodde ut på sjøen, men igjen hørte han henne rope. For andre gang rodde han mot stedet, men denne gangen var hun også borte. Han rodde utover og igjen kunne han høre ropet. Dyre reiste seg opp i båten og ropte tilbake: Så kom da, hvem du enn er.
Idet samme følte han hvordan båten sank i vannet og Dyre skjønte at noen var kommet om bord i båten. Han så ikke hvem det var, men han regnet med at det var en jøtul. Dyre spurte hvor den som var kommet om bord ville settes av. Den andre forklarte hvor Dyre skulle ro og vedkommende spurte hvor mye Dyre skulle ha betalt for strevet. Det ble de nok enige om når de var kommet fram, svarte Dyre. Jeg vil skjære tommelen av min vante og det skal være din lønn, sa jøtulen.

Da de var kommet fram, skar jøtulen tommelen av sin vante og ga den til Dyre. Takk det er bra, sa Dyre, skjønt han tenkte at den ikke var mye verdt. Så skiltes de og Dyre dro hjem.
Neste morgen da Dyre sto opp og undersøkte tommelen, så han at den var laget av det reneste gull og ikke var den liten eller. Dyre gikk ut på trappa og ropte mot sjøen: Takk skal du ha, det var rikelig med betaling.