Attende desember: Huldrebryllup

0
139

Kilde: Olsen, Ole Tobias, 1912, Norske folkeeventyr og sagn, Kristiania, Cappelen

En gang skulle Hans Nikolaisen fra Lurø reiste ut på fangst. Han rustet seg med niste, gevær og øvrige fangstredskaper for å være borte i fire eller fem dager. Da han var ferdig, seilte han i retning av Sjøholm, flere mil vest ute i havet, hvor han tenkte å oppholde seg under fangsttiden. Han la til lands og tok nista og geværet for legge dette fra seg. Men da han trådte på den sleipe steinen, gled han og ga uvilkårlig båten et spark med foten, så den for ut og da det var fralandsvind, var den snart så langt fra land at det ikke var mulig å få tak i den.

Nå var Hans landtroll og forutså sin visse død om han ikke fikk uventet hjelp. Han var det eneste mennesket på holmen hvor det kun fantes en liten bod for fiskere som av og til kunne komme dit. Han gikk inn i boden og gjorde seg det så bekvemt som det var mulig. Oppe under taket, på hemsen, gjorde han sitt leie. Han fant litt ved og flint, fyrstål og knusk hadde han i lomma. Han slo ild og tente på og det ble nokså lunt der inne. Han trøstet seg med at det kunne ikke være så lenge før det kom noen etter ham når han ikke vente hjem om fire, fem dager. Folk måtte da skjønne at det var hendt en ulykke. Men dagene gikk og det kom ingen redning.
Det var åtte dager før jul han dro avsted og han niste kunne i høyden rekke til jul. Han talte dagene og så med skrekk at det ikke ville vare lenge før han måtte sulte ihjel.
Så hendte det julaften, mens han lå oppe på hemsen, at han plutselig fikk se døra bli åpnet og et brudepar med en mengde bryllupsgjester steg inn. Han så straks at det var underjordiske og holdt seg derfor stille.

De tente en masse lys og tok til å dekke på bordet og da alt var ferdig satte brudeparet med alle gjestene seg tilbords. Såvel brudeparet som alle de andre var vakkert kledd – akkurat som folk pleier å være til bryllup. Bordet bugnet av all slags god mat og det falt Hans inn at kunne han bare få tak i all denne kosten, ville han sikkert klare seg til det kom hjelp.
Han tok derfor geværet som lå ved siden av ham og smalt løs midt over hodet på brudefølget. Alle sammen for tilværs og da de falt ned igjen var det bare ulltrådnøster som trillet ut gjennom døren.
Nå sprang Hans ned fra hemsen og gjorde seg tilgode med bryllupsrettene og bedre julekost hadde ingen av hans folk der hjemme. Han fryktet riktignok for at maten skulle forvandles i likhet med bryllupsgjestene, men det skjedde ikke. Han hadde rikelig med mat inntil det kom folk, to dager etter trettendehelgen. Hadde han ikke hatt denne underjordskost, hadde han uunngåelig sultet ihjel.

Comments

comments