AT425 er over … nesten

0
273

Det har vært mye i det siste og temperaturskiftene har ført at jeg har pådratt meg feber, men jeg holder ut og skal jo ikke klage. Jeg tror det var den heftige nesten løpingen på flyplassen i Amsterdam som gjorde utslaget. Om det en annen gang.

Torsdag og fredag var siste samling i prosjektet AT425 og for en samling det ble. Jeg tror mye av utslaget av dette prosjektet skyldes at vi har møttes over tid. Ikke at samlingene har vært for mange, men at det har vært jevnlig over en lengre periode. Dette har ført til at deltakerne har blitt kjent med hverandre og dette har blitt forsterket av et felles mål, en variant av en fortelling.

Det begynte torsdag kveld, hvor Eirin fortalte med utgangspunkt i en variant fra Saltdalen. Det var noe trygt med den åpningen, for den lignet på de eventyrene vi kjente til, samtidig som den hadde noen unike elementer som bare Eirin og hennes variant eide. Det dannet et slags grunnlag for resten av programmet.

Fredagen foregikk på Deichmanske på Majorstua. Det åpnet med barnehager og Mariannes Østenfor sol og vestenfor måne. Man skulle kanskje tro at et slikt folkeeventyr ikke fungerte for en så ung målgruppe, men det gjør det faktisk og det syns jeg var meget spennende. Men det må nok en erfaren forteller som Marianne for å få det til.

Deretter var det sjette klassinger som fikk høre to fortellinger. Først med Emilie og hennes valg – en variant fra Kina. Hun hadde gjort et interessant grep med å flette inn faktainformasjon om slanger. Spennende. Deretter fortalte Ine Mariel en samisk variant, hvor hun spennende krysset grenser for hva en sjette klassing forventer av et folkeeventyr. Etter deres fortellersituasjon ble lærerne sittende igjen og snakke om viktigheten av denne typen formidling. Barn møter ikke tekster på denne måten lenger, de møter skjermer, det var i det minste deres ord. Og godt er det at vi fortellere er der for å balansere det litt ut.


Så kom den siste fortellersituasjonen hvor Kirsti åpnet betagende med variant, hvor fokuset er på den omskapte mannen. Nærværende bilder av bær, blomster og en marihøne som erstattet gullgjenstandene var et godt grep. Marte avsluttet det hele med å fortelle to løp som gled over i hverandre, det ene var om hennes liv knyttet til det å få seg en kjæreste og det andre var folkeeventyret, ofte gled dette over i hverandres fiksjonslag, et grep som jeg liker godt.

Det ble en veldig rik avrunding på samlingene og jeg er stolt over at vi fikk det til.
Men prosjektet er ennå ikke ferdig. Nå skal Emilie, Ine Mariel og Karla Suzanne ha et pedagogisk opplegg i skolen som den endelige avslutningen på prosjektet.

Comments

comments