Arbeide langsomt

0
211

Forestillingen om Hervor har en veldig langsom prosess, dessverre. Det har blitt et gjøremål på en liste som jeg kan krysse av uten av jeg kommer meg videre i den kreative prosessen. Jeg utsetter en dyptgående prosess. Det er ofte et slit å arbeide alene fordi det er ingen der jeg kan måle meg opp mot, det er ingen jeg kan prestere for.
Her en dag gikk jeg gjennom deler av min egen livslinje for å vise studentene hvordan fortellerens eget liv henger sammen med de forestillingene man lager. Livslinjen viser at det kan gå for eksempel mange år mellom en hendelse i et eget liv og før denne får utslag i et kunstnerisk uttrykk. Fortellingen om Hervor har helt tydelig analoge hendelser fra mitt eget liv.

For eksempel i min fars dagbok er hans siste innlegg dagen etter at jeg er født, der står det tydelig skrevet en skepsis til min inntreden i denne verden. Da Hervor blir født, er hun uønsket fordi hun bærer et jotunsinne. Det foreslås at hun skal settes ut i skogen. Men jarlen på gården sparer hennes liv fordi hun er den siste av sin slekt.
Da jeg vokste opp, hadde jeg et forferdelig temperament, det kan sammenlignes med Hervors jotunsinne. Men jeg var heldigvis ikke så ekstrem som Hervor, som både røver og dreper. Dette er noe av det som tiltrekker meg med fortellingen, Hervor gjør det som forventes av menn i sagaen. Egil Skallagrimson var også et barn med sinne og som drepte, og det er forventet av “grusomme” menn i sagaen. Men ikke for kvinnen. Kvinnen blir altså målt opp etter andre parametre. At en kvinne kan være grusom og samtidig en hovedperson som man skal sympatisere med, er en utfordring uten å måtte drive med psykologiske knep eller grep.

Vel, jeg får slite videre med fortellingen om denne kvinnen.

Gjennomføres med støtte fra FFUK.

Comments

comments