Arakne #545

0
160

Man kan trekke mange moraler ut av den følgende fortellingen, er det en fortelling om at man ikke skal strebe etter noe som er utenfor ens egen klasse? Er det en fortelling om at man skal være på god fot med sin sjef? Eller er det en fortelling om at man ikke bør være for god i håndarbeid? Fortellingen har en litt brutal slutt, og dekker over slutten ved å forklare noe naturlig.

Kilden er: The Stories of the Months and Days av Reginald C. Couzens

I Hellas levde det en ung kvinne ved navn Arakne. Hun var så dyktig med nåla og håndarbeid, ja så flink til å skape at det gikk henne til hodet. Hun skrøt av seg selv og sa hun var dyktigere enn gudinnen Atene. Det skulle hun ikke ha gjort. Disse ordene nådde nemlig gudinnen og hun likte ikke det hun hørte. Arakne ga seg ikke, og en dag tok hun i en tanke for mye. Hun sa at hun kom til å treffe gudinnen skulle hun nok slå henne i en konkurranse. Dette var en utfordring gudinnen ikke kunne motstå, hun kom og tok imot utfordringen. De skulle lage hvert sitt bilde.

Arakne skapte en fortelling, hun fortalte gjennom trådenes lek med hverandre, hun vevde om den gangen selveste Zevs forkledd som en okse forførte og flyktet med kongsdatteren Europa. Så levende framstilt at det var som om Europas tårer blandet seg med det havet de reiste igjennom. Atene fortalte sin egen historie, om den gangen hun hadde konkurrert med havguden Poseidon om hvem som skulle gi navn til en ny by i Hellas. Konkurransen gikk ut på at den som kunne bringe den gaven som ville egne seg best for mennesker skulle få byen oppkalt etter seg. Poseidon delte jorden med sin stav og ut galopperte det en hest. Alle var fra seg av beundring for det vakre dyret og Poseidon forklarte hvor nyttig dette dyret ville være for menneskene. Atene selv skapte et oliventre. Alle som så det lo, hva var vel dette mot hesten? Men da Atene forklarte hvilken nytte treet ville gjøre og at treet var et tegn på fred mens hesten var et symbol på krig, da var det ingen tvil. Byen ble oppkalt etter henne. Alt dette vevde hun inn i bildet. Da Arakne så dette ble hun målløs. Uten ord gikk hun bort derfra og hang seg selv. Men Atene syntes synd på jenta og ga henne en form som gjorde at hun for alltid kunne spinne og veve de mest intrikate mønstre. Hun ble en edderkopp.

Comments

comments