Alt henger sammen

0
165

Det var en høvding som en kveld skulle sove. I det han slumret inn i søvnen, bråvåknet han av en lyd, et kvekk. Det var ikke bare et kvekk, flere rytmiske kvekk steg opp fra myren like ved. Andre ville syntes det var en betryggende lyd, en lyd som tegn på alt var som det skulle, men ikke denne høvdingen. ”Stille”, ropte han, uten at det hjalp, heller tvert om, det var som det skrudde volumet av kvekkingen opp. Høvdingen brølte og skrek, uten at det hjalp. Froskene kvekket seg igjennom hele natten til daggry og høvdingen hadde ikke fått noe søvn. Ved daggry kalte høvdingen på sine krigere og krevde at de skulle samle hele folket framfor han. Dette ble gjort. Da alle mennesker var samlet proklamerte høvdingen at froskene skulle alle straffes for å ha forstyrret hans fred. Alle fikk en stor kjepp og ble beordret om å gå inn i sumpen og slå alle froskene til døde. Om de nektet å utføre ordre ville de selv bli slått.

Med stor motvilje tok de stokkene og trasket inn i sumpen. Alle unntatt en gammel kvinne som nektet å ta en stokk og forble stående framfor høvdingen.
«Hvorfor trosser du meg?» ville høvdingen vite.
«Fordi alt henger sammen,» svarte hun.
«Hva mener du?».
«Du vil finne det ut,» svarte hun.
Høvdingen stirret på den gamle kvinnen, deretter ba han henne forlate ham før han selv slo henne.

Senere den dagen satt folket rundt sine bål, helt motløse av den fryktelige ugjerningen de hadde utført. Den kvelden fylte en uhyggelig stillhet luften. Folket fant det vanskelig å sove, vel vitende om at froskene ikke lenger var deres følgesvenner. Høvdingen sov godt, både den natten og neste.
Den tredje natten bråvåknet han av en lyd, en summing, en irriterende summing. Svermer av mygg angrep landsbyen. Da mygglarver ikke lenger ble spist av froskene hadde alle klekket og fra sumpen strømmet det millioner av mygg. Natten ble fylt med summingen av mygg, kun avbrutt av lyden av folk som klasket seg på huden.
«Nok er nok,» ropte de, og stille samlet de sine eiendeler og flyttet vekk fra sumpen og deres høvding.

Ved daggry neste dag, sto høvdingen, som knapt hadde sovet, opp og så seg omkring. Han var helt alene, med unntak av den gamle kvinnen som hadde nektet å drepe froskene. Hun stirret på høvdingens ansikt og kropp dekket av myggestikk, og ristet på hodet.

«Nå forstår du hva jeg sa om alt henger sammen» sa hun. Så snudde hun seg og gikk bort, og etterlot ham alene og med ingen å herske over, bortsett fra myggen da.

Comments

comments