Alloa

0
167

Du får noen togbilletter, rutetider, forestillingstid og resten klarer du selv. Det er ingen glorifisert affære å reise for den skotske fortellerfestivalen. Vel, det er det aldri uansett hvor du reiser på turne. Du vet ikke hva som venter deg i den andre enden. Det ble en fin dag i går, men en lang dag uten mat. Alloa ligger 1, 5 time med tog utenfor Edinburgh. Så etter å ha vandret til togstasjonen, tatt to tog og kommet meg fram til Alloa, var det ikke snakk om mat. Jeg ble møtt av herlige Jo med lilla hår og grå Dr. Martens og med en dialekt som jeg knapt kunne forstå. Hun var lattermild og nervøs, for hun skulle både fortelle selv og arrangere og hadde ikke tid til å tenke på mat. I sin lille røde bil kjørte hun meg til teatret jeg skulle fortelle i. Da jeg gikk inn i bygget, så jeg med en gang at her hadde jeg vært før. Teatret befinner seg i en ombygd viktoriansk stall og må behandles med den aller høyeste respekt.



Da forestillingen var over, var det å hive seg i bilen for å rekke toget tilbake til Edinburgh. Vel framme gikk jeg til Storytelling Center og spiste «Jacket potato» for andre dag på rad. Man skal ha sine nedturer hver dag. David Campbell traff jeg første gang i begynnelsen av 2000. Den skotske fortelleren har sitt lange hår i en flette og bærer sin kilt med stolthet. Sist gang jeg traff han var i 2012. Han kom bort til meg og spurte: «Hva var ditt navn igjen?». I går kom han bort til bordet mitt og spurte: «Og hvem er så dette?», så strakte han ut sin hånd for å hilse på meg. Jeg sa det til han: enten har jeg blitt så gammel og stygg at du ikke kjenner meg igjen, eller så har du fått store problemer med hukommelsen. Det ble uansett mye latter, for selvironi SKAL man ha. Sukk.

Comments

comments