Abu Kasems sandaler

0
226

Hvem kjenner vel ikke til historien om Abu Kasem og hans sandaler? Hans sandaler var berømte, ja selve ordtaket I Bagdad på hans tid, minst like berømte som den gniene og pengeslukeren selv. Alle så på dem som et tydelig bevis på udiskutabel gjerrighet. For Abu Kasem var rik og prøvde å skjule dette faktum, og selv den fattige tigger i byen ville vært skamfull ved å la seg begrave og bli funnet I slike tøfler som han bar, de var så lappete med biter og deler. En torn I øyet og en gammel fortelling til enhver selger I byen. De ble tilslutt et ord på tunga til byboerne. Og enhver som ønsket å uttrykke det uønskede, ville bruke dem.

Forretningsmannen var uatskilt fra disse sandalene, de var blitt hans varemerke der han vandret gjennom markedet forbi kjøpeboder i byen Bagdad.

En dag kom han over et røverkjøp, et stort lager av små krystalflasker som han kjøpte for en slikk og ingenting. Og ikke mange dagene etter fikk han kjøpt opp et stort konkursbo av eterisk olje fra roser. Kombinasjonen av dette var jo et forretningsmessig kupp som ble diskutert på markedet. Alle andre ville ha feiret dette med en storslått bankett for forretningsforbindelser, men ikke Abu Kasem. Han var fast bestemt på å gjøre noe for seg selv. Han bestemte seg for å besøke et av de offentlige badene, et sted han ikke hadde vært på lenge. I forværelset, hvor man la fra seg klær og sko, møtte han på en bekjent. Denne tok han tilside og ha han en lekse om de forferdelige sandalene Abu Kasem brukte. Hans venn var bekymret over hvordan Abu Kasem gjorde seg til latter for hele forretningsstanden med de elendige og slitte og illeluktende sandalene. En så dyktig forretningsmann som han burde ha råd til nye sandaler! Abu Kasem svarte tilbake: «Disse sandalene er da virkelig ikke helt utslitte, jeg kan fortsatt bruke dem.» Og med dette kledde han av seg og gikk inn i badet.

Da Abu var ferdig, gikk han tilbake til rommet for å kle på seg, men da oppdaget han at de gamle sandalene ikke var å se, isteden sto det noe nye vakre sandaler der. Abu la sammen to og to og forsto at den bekjente måtte ha byttet ut hans sandaler med disse for at Abu ikke skulle gjøre hele standen til skam.

Det han ikke visste var at kadien av Bagdad var i samme bad på nøyaktig samme tid. Abu var sikker på at lykken smilte til han og tråkket hjemover med nye sandaler på føttene. Og da den høyt ærede oppdaget at hans vakre sandaler var blitt byttet mot noen skitne, fillete og illeluktende, ble han rasende. Det var ingen tvil om hvem som eide de sandalene, alle kjente til det. Og før han forsto hva som hadde skjedd, ble Abu arrestert, beviset var tross alt fortsatt på hans føtter. Retten kjente til Abu Kasems store formue og ga han en himmelsk bot samt sandalene i retur. Abu gikk rasende hjem, de gamle sandalene var nå blitt en byrde, han kastet sandalene ut av vinduet og ned i elven Tigris.

Noen dager senere var noen fiskere ute på elven. Da de dro opp sine nett, oppdaget de at disse var istykkerrevne av nagler som stakk ut av Abu Kasems berømte sandaler. De sinte fiskerne tok de leirede sandalene og kastet dem gjennom luften og inn et åpent vindu i Abu Kasems hjem. Det var en grunn til at vinduet var åpent. Framfor vinduet var det et bord og der hadde akkurat Abu blitt ferdig med å fylle opp de små krystallflaskene med parfyme. Sandalene traff bordet, flaskene falt ned og alt som var igjen var duftende glassbiter.

Abu var nå fast bestemt på at disse sandalene aldri skulle skade han igjen. Gjerrigknarken tok en spade og gikk for å grave dem ned i hagen. I det samme var det slik at en nabo fikk øye på Abu i hagen og denne naboen, som forøvrig aldri hadde likt Abu, var sikker på at Abu var i ferd med å grave ned en skatt, ellers ville jo hans tjenere ha vært i hagen og gravd. Naboen informerte myndighetene og igjen ble Abu arrestert. Dette fordi det var en lov som sa at all skatt funnet i jorden tilhørte Kalifen. Abu prøvde å forklare, men ingen ville tro at han gjorde dette på grunn av et par sandaler. Igjen fikk Abu en kraftig bot. Nå skulle Abu kvitte seg med disse sandalene en gang for alle. Han reiste til landsbygda, langt utenfor byen og kastet sandalene i en stor dam. Dessverre viste det seg at dette var den dammen som forsynte byen med vann. Sandalene virvlet seg inn i et av rørene og satt fast og stoppet vann forsyningene. Da sandalene ble oppdaget som grunnen til at byen ikke fikk vann, forsto jo alle hvem som var skyld i det. Abu ble igjen straffet med en stor bot og det som verre var, han fikk sandalene tilbake.

Abu forsto at den eneste måten å bli kvitt disse plagsomme sandalene på, var ved å brenne dem. Men først måtte de bli tørre. Så han satte dem ut på balkongen for at de skulle tørke I solen. Men skulle du ikke se, en hund på nabo balkongen fikk se de våte sandalene, den hoppet over og tok til å leke med dem. Og da uhellet først var ute, skulle det bli verre. Sandalene falt ned, rett i hodet på en intetanende og høygravid kvinne. Den sjokkerende hendelsen fikk henne til å føde på stedet. Hennes man dro straks til dommeren og Abu fikk nok en bot.Abu var nå en fattig mann, gråtende ropte han til dommeren: «Min herre, døm meg slik at jeg aldri mer vil være ansvarlig for disse sandalene som er skyld i mine lidelser.»
Kadien hørte Abus bønn.

Abu forlot retten som en fattig, men fri mann.

Comments

comments